SKANDINAVISK DESIGN OG NASJONALE MYTER.

Innlegg på ICDAD’s årskonferanse i Stockholm 10-14.oktober 2002.

Idéen om en ny nordisk designutstilling for internasjonal visning er utviklet av Nordisk Ministerråd for å skape en verdig etterfølger av tidligere utstillinger om skandinavisk design.

De store utstillingene som ble vist i USA og i Frankrike på 1950-tallet populariserte og konsoliderte begrepet ”Scandinavian Design”, som siden har vært temaet for en rekke utstillinger.

Forprosjektets hovedmål er å presentere en idéskisse og vise at en utstilling om nordisk/skandinavisk design vil være et vellykket prosjekt med et stort potensiale.

Den dypladede minimalismen som preger internasjonal design ved årtusen skiftet

har igjen satt fokus på nordisk og skandinavisk design. En utstilling om nordisk design vil

ha stor internasjonal interesse og vil bidra til å markere Norden som et spesielt attraktivt design område.

Hovedidé

Den største utfordringen ligger i å tydeliggjøre et stort og komplekst materiale innenfor et håndterlig og klart kommuniserende konsept. Utstillingen bør derfor innledningsvis ha en historisk del som viser de tidlige og ofte klisjémessige beskrivelser og grupperinger av de forskjellige lands design, slik som de ble fremstilt fra 1950-tallet og fremover. Her vil man måtte ta et oppgjør med mytepregede karakteristikker for å kunne se friskt på nordisk design

fra samtiden og den nære fortid. De siste tyve år skal være utstillingens hovedanliggende, som vil bli gruppert etter Italo Calvino’s Seks Påminnelser for Neste Årtusen (Harvard 1986) med vekt på letthet, hurtighet, nøyaktighet, synlighet, mangfoldighet og gjennomførthet.

Idéskisse

Nordisk/skandinavisk design utgjør et eget begrep i etterkrigstidens designhistorie. Slike overordnede fenomener som nasjonalitet og regionalisme har vært gjenstand for reevaluering og kritikk de siste årene,- som for eksempel i professor Ingeborg Glambæks bok Det Nordiske i arkitektur og design,- sett utenfra og Hary Kahla’s In the Coils of an Assymetrical Mermaid: The Golden Age of Finnish Design: Image, Marketing, Discourse , begge utgitt i 1997.

Denne fordomsfrie forskningen vil danne grunnlaget for en ny utstilling om Nordisk Design,- og analysere de høydepunkter vi vil vise men også de klisjémessige beskrivelser som dette begrepet har foranlediget i designhistorien. Innledningsvis må vi se nærmere på de stereotypier og den mystisisme som har vært gjentatt til kjedsommelighet i en rekke utstillinger og i alle forsøk på å revitalisere en forgangen storhet.

Blant de siste forsøkene på en slik revitalisering var de skandinaviske/nordiske design utstillingene i London på Design Museum i 1993 og senest i Amsterdam og i Køln i 1999. Til tros for all forskning og utstillingsvirksomhet virker det som om de nordiske stereotypier forblir konstante som klisjéer,- det gjelder både de som hardnakket vil karakterisere hele Norden, men også forsøk på beskrivelser av de enkelte lands mentaliteter. Men i likhet med begrepet ”nordisk” er heller ikke nasjonale særpreg lette å konkretisere. Vi kjenner alle forestillingene om gemyttlige dansker, stive svensker, tause finner og naive nordmenn, men vi får problemer dersom vi forsøker å presisere det nærmere. Det klisjémessige går igjen i beskrivelsene av designobjekter fra de respektive land. Hvor ofte har vi ikke hørt om det ”rasjonelle, materiale- og funksjonsbevisste” svenske, ”det enkle, stramme og klassiske” danske, ”det sterke, naturnære, formsikre og melankolske” finske, og ”det fargesterke, frodige og ekspressive” norske. Men karakteristikkene er nokså abstrakte,- også når det gjelder materielle gjenstander er det tydeligvis vanskelig å gi mer konkrete beskrivelser av hva det er som gjør at noe virker nordisk eller nasjonalt. Uten noen videre form for analytisk tenkning har man fremstilt en karikatur av skandinavisk design,- man har søkt etter den myteomspunnende og karikerte ”homo scandinavicus”. Men med dette har man også gitt ”Skandinavisk design” et dødskyss,- for klisjéer, myter og stereotypier har ingen plass i det postmoderne og globale samfunnet vi nå lever i. Postmodernismen forutsetter et mangfold av tolkninger og muligheter,

som står i sterk kontrast til denne retarderte modernistiske tolkningen

For å gå ennå litt mer i dybden må vi spørre oss selv om det virkelig er slik at folk utenfor Norden har sett et fellespreg i design fra de nordiske land? Vi må da vurdere utenlandske omtaler av de største utstillingene i Norden og i utlandet fra Paris-utstillingen i 1900 til Design in Scandinavia i USA 1954-56. De aller fleste omtalene viser en sammenfallende karakteristikk, som ofte har vært påvirket av de enkelte lands egen markedsføring. Faktisk ser det utfor at beskrivelsene i amerikanske aviser og magasiner, bare gjentok det som sto i katalogen og i brosjyrematerialet, samt i pressemeldingene fra de respektive land og fra utstillingsarrangørene. Det var altså ikke tale om noen utdypende tolkning av det skandinaviske fra amerikansk side, men en gjentagelse av de nordiske mytene og klisjeene slik skandinavene selv fremstilte det. Karakteristikken av det nordiske som en folkelig - i betydning varm og menneskelig- og tradisjons bevisst form for modernisme går igjen i disse kommentarene. Dette var selvfølgelig en meget generell karakteristikk som indikerer at de nordiske land hadde noe felles. Men entydige, konkrete karakteristikker som presist forteller hva dette felles besto i er vanskelige å utkrystallisere av de mange omtalene. Det blir mest generelle og abstrakte formuleringer om foreningen av gammelt og nytt, naturbundethet, folkelighet, og enkelthet o.s.v. Hør for eksempel på hva Boston avisen Christian Science Monitor hadde å si om Design in Scandinavia i 1954:

”The Finns are.. furthest removed an least touched by the Mediterranean culture. But they are close to nature.. their rough, monumental stoneware is full of feeling.. Norway has a characteristic vitality. Swedes are sophisticated, objective, sure of themselves…Denmark is a country of exhuberance, a land where phantasy and imagination reach out and touch everything and are the chief ingredients of Danish design”.

Mer generelt og abstrakt kan det vel ikke sies. Modernismens designhistorie er full av lignende overfladiske beskrivelser av nordisk design. Stadig gjentas myter som nordisk segresjon og isolasjon, nærhet til naturen, protestantisk puritanisme til det kjedsommelige,- enkelheten og puritanismen har vært fremhevet nærmest til det latterlige,- uten å analysere om denne enkelheten overhode atskiller seg fra den enkelheten vi også finner andre steder i verden, som for eksempel i Japan, i USA, i Nederland eller i Tyskland. Behøver nordisk design virkelig disse klisjeene, og er det ikke på tide at vi finner vår plass i det globale postmoderne systemet vi ønsker å være en del av ?

Vår tids filosofer, sosiologer etc. har for lengst lagt modernismens lineære progressivitet bak seg, mens de fleste designhistorikere fremdeles henger igjen i dette klisjéaktige systemet. Derfor ønsket jeg å se på noen av vår tids filosofer og mitt valg falt på Italo Calvino og hans

Harvard-foredrag Seks påminnelser for neste årtusen, som ble utgitt like etter hans død i 1986 og er oversatt til de fleste nordiske språk. Calvino regnes som en av vår tids fremste filosofer og forfattere, og hans foredrag omhandler noen av de aspekter han mente ville være viktige for forfattere og kunstnere i det nye millenniet: Letthet, hurtighet, nøyaktighet, synlighet, mangfoldighet og gjennomførthet.

Det slo meg at disse viktige kvalitetene også kan beskrive og gruppere gjenstandene i en utstilling om design fra de nordiske land. Dette er begreper som lett kan assosieres med nordisk design som helhet både historisk og inn i det nye årtusenet, og som vil bidra til å gjøre utstillingen nyskapende og annerledes. Ved å gruppere gjenstandene etter aspektene Letthet, hurtighet, nøyaktighet, synlighet, mangfoldighet, og gjennomførthet, vil vi unngå den gammeldagse land for land metoden, - som har vært dreid i mytisk eller i hierarkisk retning. Med den tiltagende globaliseringen er man ikke lenger så opptatt av det nasjonale og hva som spesifikt kjennetegner de forskjellige land. Det er blitt mer naturlig å betrakte større enheter, som for eksempel Norden, i forhold til det globale.

Tilbake til reiserapporter 2002