INTERNATIONAL CONGRESS OF MARITIME MUSEUMS

11. GENERALKONFERANSE I GRADO (ITALIA) OG PORTOROZ (SLOVENIA)

9.-13. SEPTEMBER 2002

SESJON V: COLLABORATIONS AND PARTNERSHIPS

Presentasjon av foredrag som ble illustrert med en rekke lysbilder og transparenter:

"The Museum Vessel "Anna af Sand" – Loading a historic Ship with History"

Stavanger Sjøfartsmuseum eier og driver to historiske fartøyer.

Lystfartøyet "Wyvern", sjøsatt i 1897, er konstruert av den verdensberømte båtkonstruktøren Colin Archer. Hun ble bygd for en engelsk trelasthandler som bodde i Norge. Han var en lidenskapelig seiler og sparte hverken på materialer eller utstyr for å få realisert både seileregenskaper og prakt.

Jakten "Anna af Sand" er et av Europas eldste flytende fartøyer og en unik representant for norsk kystkultur. Hun ble bygd i 1848 og er typisk for de fartøyer som fraktet varer på fjordene og langs kysten av Sørvest-Norge. Helt til i 1960-årene gikk hun i fraktfart mellom Stavanger og bygdene i Ryfylke.

Disse to fartøyene er svært viktige elementer i museets formidlingvirksomhet. De representerer hver sine ytterpunkter i landets maritime tradisjoner. "Anna" ble brukt til å frakte grove varer, "Wyvern" ble brukt til lystseilas for pent kledte mennesker. Slik forsøker vi også å formidle dem. Med "Wyvern" seiler vi regatta. Hun har blant annet deltatt i Cutty Sark Tall Ships' Races to ganger, med stor suksess.

"Anna af Sand" har en rotfestet tilknytning til Sørvest-Norges lokalhistorie. Denne type fartøyer knyttet ikke bare bånd mellom by og bygd, de var av avgjørende betydning for regionens økonomiske og kulturelle utvikling på 1800-tallet.

Stavanger er en av Norges middelalderbyer, men inntil for 200 år siden levde denne byen fullstendig i skyggen av Bergen i nord. Bergenserne hadde kontroll over handelen med de enormt rike fiskeressursene i Nord-Norge. Byene lenger sør og øst eksporterte trelast og jern til det europeiske kontinentet. Borgerne i Stavanger hadde ikke hatt tilgang til et overskudd av en handelsvare som kunne omsettes med utenverdenen og skape økonomisk vekst.

Fra omkring 1820 endret situasjonen seg dramatisk. Mens resten av landet opplevde tilbakegang og stagnasjon etter napoleonskrigene, opplevde Stavanger og regionen omkring en eventyrlig økonomisk vekst, befolkningsvekst og urbanisering. I løpet av 60 år vokste Stavanger fra å være en trang og sølete liten småby med ca. 2.300 innbyggere til å bli Norges fjerde største by med et folketall på ca. 25.000.

Årsaken til den raske veksten var enormt rike sildefiskerier langs kysten hvert år. Ufattelige mengder mat kunne øses opp av havet med garn og not. Silda ble saltet og pakket i tretønner for eksport. Markedet fantes i Østersjøområdet der saltet sild gjennom hundreårene hadde vært rimelig og næringsrik kost for folk flest. For første gang fikk kjøpmennene i Stavanger tilgang til en eksportvare som kunne utnyttes til handel og økonomisk utvikling.

Hver sommer i perioden 1820-1870 seilte hundrevis av småfartøyer som "Anna af Sand" ut fra Stavanger søkklastet med sildetønner. De losset sine varer i de fleste havnebyer i Østersjøområdet og kom hjem til Norge med korn, lin og hamp.

Noen eksempler: Sommeren 1834 seilte 90 norske sildeskuter til Riga med til sammen 63.000 tønner sild. Sommeren 1841 kom det 107 norske fartøyer til Danzig med til sammen 50.000 tønner sild. Sommeren 1850 mottok Kønigsberg 62.000 tønner sild fra 126 norske fartøyer. Det aller meste av denne trafikken ble utført av små en- og tomastede fartøyer fra Stavanger. Sildefarten på Østersjøen la det viktigste grunnlaget for vekst og utvikling i vår del av Norge.

Da de storpolitiske forholdene i Østersjøområdet begynte å endre seg i slutten av 1980-årene, var det naturlig for Stavanger Sjøfartsmuseum å forsøke å knytte kontakter til kollegainstitusjoner langs østkysten av Østersjøen. Vår målsetting var å sette fokus på 1800-tallets handelskontakter og om mulig bidra til at kunnskap om disse historiske kontaktene ville lette samarbeidet mellom våre byer og regioner i framtida.

I foredraget viste jeg hvordan vi i samarbeid med kollegainstitusjoner i Polen, Litauen, Latvia og Estland utviklet og gjennomførte en historisk seilas. Etter flere års planlegging, som blant annet også inkluderte Utenriksdepartementet og sovjetiske myndigheter, kunne vi i 1990 laste 142 år gamle "Anna af Sand" med en symbolsk sildelast bestemt for de samme havnebyer som mottok store mengder sild fra Stavanger på 1800-tallet.

Jeg drøftet noen faglige resultater av denne seilasen, blant annet tilgang til ukjent kildemateriale for forskning. Men først og fremst presenterte jeg dette som et formidlingsprosjekt der vi fortalte en historie til tusenvis av mennesker både hjemme og ute. Denne historien hadde hatt vesentlig betydning for deres egne lokalsamfunn, men hadde i stor grad blitt glemt i skyggen av den kalde krigen.

"Anna af Sand"s sildeseilas i 1990 inspirerte oss til et lignende prosjekt fem år seinere. I samarbeid med to andre norske museer og Museo Naval i San Sebastian seilte vi klippfisk til Baskerland i Spania. Formålet var også denne gang å fortelle historien om handelskontakter og kulturelle kontakter som ble formidlet av sjøfolk på små seilfartøyer på åpent hav.

Mange sjøfartsmuseer har historiske fartøyer i sine samlinger. De fleste ligger permanent til kai eller på land. Det bør være en utfordring for oss alle å forsøke å levendegjøre den historien vi ønsker å formidle. I tillegg til utstillinger og museumsskip bør de sjøfartsmuseene som har anledning til det, også engasjere seg i aktiv seilas. Drift av historiske fartøyer er for viktig til utelukkende å bli overlatt amatører. Sjøfartsmuseer verden over har her et potensiale og en utfordring til å finne nye måter å formidle sine budskap på.

Tilbake til reiserapporter 2002