Eva Mæhre Lauritzen, Universitetets naturhistoriske museer og botaniske hage

Det politiske museum og det bestilte museum,

CECA i Nairobi november 2002

Hvor uavhengige er våre museer av den politiske situasjonen, og av våre myndigheters synspunkter og ønskemål? Hvem bestemmer hva museene skal vise frem; museene selv eller de som sitter på pengesekken?

Det er lett å svare at selvsagt er det museene selv som legger rammene for hva museet skal presentere, og kanskje er det riktig for de fleste museer i dagens Norge. Men kanskje ikke for alle? Finnes det en skjult agenda? Lar vi museene bli tilpasset det vi tror våre myndigheter og andre som kan bidra økonomisk ønsker? Er det ikke offentlige myndigheter som utlyser prosjekter og gir rammene for hva man kan søke støtte til? Vi føler kanskje ikke at dette influerer på våre valg, men vi er vel likevel litt påvirket. En annen sak er at vi neppe vil søke støtte innenfor kontroversielle emner som krever at vi må gå på tvers av vår overbevisning. Så jeg liker ikke å tro at dette er noe stort problem hos oss. Men slik er det ikke over alt ellers.

ICOM’s komite for Education and Cultural Action (CECA) samlet deltakere fra alle kontinenter, da de arrangerte sin fagkonferanse i Nairobi i høst. Blant de temaer som var fremme i foredrag og diskusjoner var museenes frihet og forhold til politiske/bevilgende myndigheter. Det kom klart frem at i mange land rundt om i verden er det overordnete myndigheter som setter dagsorden for museene. Noen ganger er bakgrunnen at de bruker museene for å samle nasjonen og skape et fellesskap. Dette høres jo også ganske tilforlatelig ut. I land som har kommet kort i de demokratiske prosesser, er oppbygging av nasjonal identitet og stolthet en viktig faktor, og mange museer inngår som et viktig element i dette arbeidet. Ut fra vår egen situasjon kan vi forstå dette, ettersom det heller ikke er så lenge siden også vårt land etablerte kulturelle hjørnesteiner som universitet, nasjonalteater og store museer. Disse institusjonene skulle bidra til styrking av vår norske identitet i en ung selvstendig nasjon. Slik er også situasjonen for mange land rundt om i verden i dag, og på konferansen kom det tydelig frem ved presentasjon av museer og museumsprosjekter.

I et land som Kenya med mer enn 40 stammer og tilsvarende mange språk, finnes det et hav av ulike identiteter. National Museums of Kenya med sin hovedbase på det tradisjonsrike Nairobi museum har store og omfattende utstillinger, spesielt innenfor naturfagene og etnografi/historie. I utstillingene presenteres ikke hver enkelt stamme for seg. Man kan ikke gå i museet for å studere forholdene i en bestemt stamme, og gjøre seg kjent med klesdrakt og gjenstander, levemåte og hverdagsliv. Derimot er det tematiske gjenstandsutstillinger, som tar for seg enkeltgjenstander og sammenligner hva de bruker i forskjellige deler av landet. Kanskje er dette en klok avgjørelse nå for å skape en samlet, men mangfoldig identitet. Likevel skurrer det litt. En av stammene har nemlig fått sin egen lille landsby inne på museets område, og det er kanskje ikke helt tilfeldig at denne representerer den stammen som har hatt makten i Kenya de siste tiårene. Det er fristende å tro at man ønsker å tone ned andre stammers betydning, men presentere seg selv som de som er sterke og bestemmer, - glem ikke oss! Kanskje blir det annerledes en gang i fremtiden. Hvis maktsituasjonen endrer seg, kan det bli en annen stamme som har en landsby der. Men det kan også komme en dag da myndighetene ser at de enkelte stammers kultur trygt kan presenteres.

I mange utviklingsland er museene meget viktige folkeopplysningsinstitusjoner som spiller stor rolle innenfor både formell og uformell utdanning. Education er museenes helt overordnete oppgave, og begrunnelse for økonomiske tilskudd i mange land med knappe ressurser. Så også i Kenya. Utdannelse for alle er ennå langt frem, men det legges vekt på at de som får utdannelse skal få en best mulig opplæring der også aktivt bruk av museene og de ressurser de råder over står sentralt. En entusiastisk skare sto for formidlingen. Men det eksisterer bindinger i de budskap som formidles. Det snakkes ikke gjerne høyt om dem, men de er der.

En undersøkelse av en del nasjonale museer i Asia la også for dagen klare politiske bindinger i måten museene presenterer sine budskap. Landene har løst oppgaven på forskjellige måter.  Fellesskapsfølelse, lojalitet, nasjonal stolthet er viktige stikkord, spesielt i land der flere folkegrupper lever side om side. I mange land er det flere befolkningsgrupper, og heller ikke her er det uvanlig at man ønsker at en bestemt av disse skal presenteres spesielt gunstig, for å styrke deres posisjon. Dette er ifølge prof. Richard Harris tilfellet med malayene som er de styrende i Malaysia, men som tallmessig er færre enn kineserne i landet.  På tilsvarende måte var Singapores hovedsiktemål å presentere hvordan man kunne være en god borger av Singapore, etter direktiv fra de bevilgende myndigheter.

Ikke uventet viser erfaringer fra mange land at innbyggerne ikke oppfatter museene som objektive formidlere, men som redskaper for makthaverne i landet. Museene er ikke frie i alle land, og det finnes dramatiske historier fra flere land der museumsdirektører, som har vært litt for selvstendige sett fra landets ledelses synspunkter, har blitt avsatt. Det er forståelig at mange av de som bruker museene er skeptiske til de budskap som formidles og betviler museenes uavhengighet. Her i Norge opplever vi også at innvandrere på bakgrunn av erfaringer fra sine hjemland møter våre museer med en viss skepsis.

Museene er ikke bare talerør for bestemte nasjonalpolitiske forhold, men kan også bli satt under press fra organisasjoner og interessegrupper. Det blir stadig flere ”bestilte museer”. Organisasjoner og andre ønsker at deres sak skal få spesiell oppmerksomhet og vil at verden utenfor skal få mer kunnskap om dem. Hvilke føringer legges til grunn?  Hvem bestemmer hva som skal presenteres?  Oppdragsgiver, utredere, de som ansettes, de som finansierer eller publikum?

Et eksempel:

I Mexico har landets sentralbank bestilt et ”museum”. Det skal være både et museum, et forum for læring og et informasjonssenter om økonomiske forhold i Mexico. I tillegg inngår selve den antikvariske bygningen som skal huse museet. En prosjektbeskrivelse for innholdet i museet er utarbeidet av konsulenter, som videre skal bistå med å skaffe inntekter til å realisere museet. På den ene siden vil man fremheve faktorer som kan sikre økonomisk støtte og som knytter sponsorenes navn til noe positivt. På den annen side må det nødvendigvis tas opp tema som banker som går over ende, korrupsjon, inflasjon, ujevn fordeling av økonomiske ressurser i samfunnet, sosial nød og andre ubehagelige saker. Hvor fritt står man i slike tilfelle? Kan man fritt kritisere de forutgående økonomiske katastrofer eller er det best å være snill og styre unna slik skjær, for å sikre at prosjektet kan realiseres?

Ved å lytte til foredrag fra mange verdenshjørner og delta i samtaler og debatter om forholdene i andre land, meldte det seg mange nye tanker om museer, politikk og frihet. I store deler av verden er politikere og de som sitter på pengesekken som bestemmer over museene og avgjør hva de skal formidle. Dette er hverdagen til mange museumsansatte rundt om i verden, kanskje også til noen du kjenner.

e.m.lauritzen@nhm.uio.no