Leif Volmar Lindberg, utstillingsarkitekt NIL:

Imperial War Museum, Holocaustutstillingen

ICEE konferanse i London 17. - 19. november 2002

En omtale etter besøk i utstillingen og samtale med Suzanne Bardgett, utstillingens prosjektdirektør.

Imperial War Museum i London ligger i et eldre tidligere mentalsykehus.

Ved inntredenen, som nå er gratis i alle Londons museer, og som har bidratt til en voldsom økning av besøkende, blir vesker undersøkt før de settes i garderoben, og minner oss på verdens uro, og Great Britain sin rolle i dette bildet.

En stor inngangshall med Tanks og krigsfly møter oss nesten som en provokasjon, før vi tar heisen til tredje etasje og den nye Holocaust utstillingen. De store krigsmaskinene i hallen oppfattes som et problem for kommunikasjonen, men er historisk viktige.

Holocaust utstillingen ble først planlagt i 1996 , og er finansiert av flere utenforstående sponsorer, først og fremst av Lottery fund, og åpnet i 2000.

Visualisere historien

Utstillingen forsøker å visualisere historien ved å svare på hvordan mennesker levde, hvordan de kledde seg og hva de spiste, deres hverdag. Utstillingen er møtt med stor interesse og er besøkt av over 500.000 siden åpningen.

Utstillingen virker solid og real i form, reflekterende og først og fremst intellektualiserende i innhold. Den spiller ikke på følelser, som allikevel tar overhånd når man går inn i temaet. Utstillingen er passe stor.

Utstillingen prøver å unngå noen opplagte farer, som museet diskuterte i forkant:

-Utstillingen ønsker ikke å være en minneutstilling.

-Den ønsker ikke å bruke rekonstruksjoner

-Den ønsker ikke å fortelle deg hva du skal føle

-Utstillingen, historien trenger ikke visuell forsterkning

-Historien i seg selv så sterk

-Ujevn fordeling av gjenstander

-Publikum, ville de komme?

Rom for historie

Romlig sett er utstillingen bygd opp over to plan. Inngangsplanet er øverst og omhandler perioden 1918-39 og er holdt i en orange rød fargeholdning.

Utstillingen starter med et stille område til forberedelser og orientering, et område som fungerer godt, og tar utstilling som media på alvor, ønsker deg som besøker velkommen og gir deg tid til å nullstilles før møtet.

Ned trappen, 2 verdenskrig, hvor vi møtes av svarte rom. Utstillerne diskuterte mye om hvorvidt svart var en for understrekende farge.

Det er lagt stor vekt på film, bilder og ord som medium, og designet og fremstillingen av ord og bilder er variert og omsorgsfullt utført, uten innovative eller spektakulære løsninger.

Det er lagt vekt på tradisjonelle og velbrukte utstillingsmåter, med en solid og

grundig utførelse. Detaljer i utførelsen er gode og det er brukt en hard materialvirkning som glass, stål og betonggulv.

Det er sitteplasser av forskjellige typer gjennom hele utstillingen. Det gir mulighet til å stoppe opp for refleksjon og bearbeiding av følelser og tanker.

Bevegelse gjennom historien

Bevegelse gjennom rommet er et av utsllingsmediets viktigste fordeler og kan utnytte kroppens egen rytme i rommet for å understreke innholdet. Bevegelser og rytmer i rommet må tas på alvor og utnyttes i forhold til den menneskelige anatomi. Bevegelsen ned til selve Holocoast er vellykket og må tas til inntekt for at bevegelse og romforståelse er viktig.

Rommene i utstillingen er varierte og forsøker å reflektere innholdet på forskjellig vis.

Skrå vegger, metalloverflater farger og teksturer understreker innhold.

Teknisk var noen overflater allerede blitt opp skrapet og trengte oppussing.

Rommet tas på alvor når det for eksempel utnyttes ved å sette et rom i system for grafisk å vise hele systemet av kommandolijer saom måtte til for

Hvordan fortelle en så grusom historie som omfatter flere skjebner enn vi klarer å fatte?

Holocaust museet i London har lagt vekt på små personlige historier.

-Ett sted er det utstilt 100 ord om individuelle skjebner og hvordan effekten av for eksempel å være tysk og homofil i 1930 var å bli satt i leir, følgene av å være sosialist var å bli satt i leir.

-Speil viser bildet av deg, så du kan reflektere over hva du ville ha gjordt-

«For evil to triumph requiers the good man to do nothing»

  Blythmann

Film og historie

- Film og fotodokumentasjon er mangfoldig og god.

Statlig propagandafilm om rasespørsmålet.

Personlige historier og dokumentarisk materiale

Først og fremst vist på tv skjermer, meget enkle og rimelige tekniske grep som ble variert mellom skjemer på vegg og i montere, det finnes mange bedre eksempler på varirt og spennende bruk av monitorer, men de fungerte greit. Videokanonen og lerretet er også tatt i begrenset bruk. 

Historie i ord

- Ordet er viktig. Tekstene er saklige prosatekster med mange sitater, ikke dikt eller poetiske tekster. Tekstene har også lagt stor vekt på den personlige historien, og sitater blir meislet ut  og framstilt som sitater på veggen, grafisk bearbeidet og lyssatt som objekter, og dermed gitt en tyngde de fortjener. Det er stor variasjon i grafisk bearbeiding, grafikere vil kanskje si for stor, men hensikten har opplagt vært å variere, understreke, tydeliggjøre og

objektifisere, spesielt sitatene som det er mange av.

Objektets historie

- Objektene er viktige og ekte. De er ofte lite spektakulære og gjør kravet til ekthet enda viktigere. Kopiering er ikke akseptert.

Eksempler på objekter som er innsamlet i hele Europa, er leker, en symaskin fra ghettoen

Fangedrakt, bolle, barnerim bok laget av en far. Det var et vanskelig og tidkrevende arbeid å samle inn gjenstander, og noen kom sent med i utstillingsarbeidet, blant annet en undersøkelsesbenk i stål kom sent med i arbeidet og fikk en plass tildelt etter størrelse.

Dette er selvfølgelig uheldig fra et musealt synspunkt.

Enhver gjenstand får sin mening ut fra kontekst, sammenhengen og sammenstillingen den er utstilt i. Derfor må gjenstandene foreligge, være ferdig tenkt, satt i sine sammenstillinger før selve monteringen blir foretatt. Når de endelige valg er tatt blir improvisasjonen oftest veldig synlig avvikende, kan i enkelte tilfeller være sjarmerende, men ikke her.

-Det er også stilt ut noen tyske uniformer, som er forsøkt gjort alminnelige, blant annet i frykt for at disse skulle bli ikoner, eller steder for valfart for ekstreme grupper.  

-Overlevende, hvordan reagerer de på instrumenter og lignende gjenstander?

Gjenstander fra historien

-Gjenstandene er delvis utstilt åpent, slik som likvogn og obduksjonsbord, ellers er det lagt opp til Større montere som glasser gjenstander ord og monitorer inn. Disse er utført i forholdsvis grovt sveisene stålrammer med hengslede låsbare ståldører og fungerer godt.

Stort sett er belysningen i montrene utført i fiberoptikk, en forholdsvis dyr løsning, men som har vunnet popularitet i museumsbelysning på grunn av opplagte fordeler med hensyn til UV stråling og  vedlikehold. Den har også fordeler siden optikken er så liten, uerfarne planleggere kan imidlertid støte på problemer siden lyskildene må plasseres på forhånd, før den virkelige gjenstanden står der, lyset kan ikke flyttes med vanlig fast fiberoptikk.

Montrene er en blanding  mellom spesiallagde og tilpassede montere. Standard montere og vegger virker umotiverte, og bærer preg av liten tid under planleggingen. Disse veggene og montrene skiller seg radikalt ut også når det gjelder grafisk layout og gjenstands display. Standardtenkning fra yrkesmessig mer kommersielle faggrupper sniker seg inn, kommersielle tanker som er vanskelig å svelge i denne kontekst.

Belysning av historie

Allmenbelysning, tekst og billedbelysning forøvrig er en lite prioritert del av utstillingen. Den bærer preg av kjøpesenter mer enn musealbelysning. En blanding av lysstoffrør og spotlights gir et rotete inntrykk

Himling og belysning bærer preg av en teknisk installasjon som er satt inn og planlagt på siden av og i etterkant av øvrig utstilling.

Det tekniske ved belysningen kunne blitt mer klinisk og fått en begrunnelse som vitenskapeliggjort galskap. Belysningen kunne alternativt vært mer teatermessig, og integrert med større tilpasning og variasjon.

Arkitektonisk virker det som om taket er glemt bort i sin helhet, og takhøyden i lokalene virker jevnt over for lav.

Britisk historie

Det er lagt opp til en Britisk vinkel på deler av utstillingen.

4  montere med forskjellige virkemidler

1. Et kamera viser historien

2. Aviser som dokumentasjon

3. Historier om redninger

4. Leire fremstilt som grafikk utstilt på papir.

Personlig historie

Det sterkeste virkemiddelet i utstillingen, som understreker den personlige historien er «Survivors memories» videoene

Videoskjermer med virkelige mennesker som snakker om sine opplevelser og tanker.

Enkle kameraer filmer portrettstudier mens de forteller sine historier. Sterke enkle bilder og historier.

Uten teater, scenografi i form av illustrasjoner av gateliv eller leire. Lite kunstneriske, kun dokumentasjon av deres historie mens de snakker.

Det er tatt i bruk interaktive videoer for å belyse mer komplekse spørsmål.

Spørsmål som de alliertes rolle, kirkens rolle og så videre. Spørsmål det opplagt finnes mer enn ett svar på. Det er sympatisk at disse interaktive midlene ikke overdrives, men bevisst brukes i mer komplekse forhold som krever argumenter i flere retninger. British Museum har til sammenligning i sitt nye British Gallery brukt Videoer og interaktive skjermer på en ganske ukritisk måte som viser en fasinasjon for mediet og ikke innholdet. Enkle spørsmål med opplagte svar blir visualisert på skjermer og programvarer til hundretusenvis av pund. Skammelig av en så profesjonell institusjon!  

Modell av historien

Utstillingen bruker kun en modell, det er sympatisk ikke å overlesse med modeller, men ha en godt utført modell som derfor virker sterkere og forteller det den skal.

Modellen er basert på et foto tatt av en SS offiser, og er først og fremst imponerende ved at den viser størrelsen, og er et opplagt stoppested ved omvisninger .

Utstillingen forøvrig fungerer dårlig for guidede turer, kanskje er det bevisst, i og med de sterke følelser som oppstår og fremtvinger svært personlige reaksjoner.

Dette er det tatt hensyn til da utstillingen avsluttes med et rom til oppsummering, ettertanke og  balansering av følelser, et rom jeg ville gitt mer plass og kjærlighet i utformingen, før man igjen går ut til krigsflyene i hallen.

Norsk historie

Det var spesielt med tanke på planleggingen av HL senterets fremtidige utstillinger jeg besøkte og omtaler Holocaust utstillingen i London. Det var en gripende utstilling med gjennomførte grep, men Villa Grande må løses ut i fra et norsk ståsted.