Marc Maure, styremedlem ICOFOM, Museums-/Utstillingskonsulent:  

Museum og virkelighet på 0^o Nord

Fra den 18.10 til den 15.11 oppholdt jeg meg i Ecuador, et lite land i Sør-Amerika, klemt mellom Bolivia og Peru, og som ligger - som selve navnet sier - rett på Equator-linjen. Landet er preget av stort mangfold mht naturmiljøer (Andes-fjellene, Amazonas regnskog, subtropikal kyst og Galapagos øyene) og kultur (12 mill. innbyggere som består av ca. 40% indianere, 40% mestiser, 15% hvite og 5% svarte).

Situasjonen i Ecuador har i løpet av 90-åra gått fra ille til verre. Den er preget av

tynnslitt demokrati og politisk kaos. Vanskeligheter med å takle utenlandsgjelden har ført til store problemer for landets innbyggere; 70% lever under fattigdomsgrensen, en økning fra noen år tilbake. Den nasjonale valuta ble erstattet med US dollar i 2000. Mektige og aktive indianerorganisasjoner utgjør en sentral maktfaktor, og har stått bak generalstreik og kuppforsøk i 90-åra.

Det var deltakelse på ICOFOMs årskonferanse i byen Cuenca som var årsaken til mitt opphold. I tillegg hadde et universitet - Universidad Tecnological Equinoccial - i Quito - invitert meg for å gi forelesninger i museologi i én uke til deres studenter.

Et utbrudd fra El Reventador - én av Ecuadors tallrike vulkaner - som sendte ut store mengder aske i atmosfæren, førte til problemer i Quito-regionen, bl.a. for flytrafikken, noe som gjorde mitt opphold 10 dager lengre enn planlagt. Dette ga god anledning til videre fordypning i Ecuadors samfunn, kultur og museumssystem.

«Folk her lever ikke» - sier Voro som ventet meg på flyplassen i Quito - «de bare overlever! I morgen er det første omgang i presidentvalget og vi håper nå på en endring. Jeg tror at vår kandidat Roldos kan gjøre en bra jobb mot korrupsjonen, og håper virkelig at han vinner». Kvelden etter, på valgvaken sammen med sosialdemokraten Roldos tilhengere, deler jeg Voros skuffelse. Roldos kommer på 3. plass, bare en liten prosent etter nr. 2 - den konservative bananmilliardæren Noboa - som går videre til neste omgang sammen med nr. 1 - en venstrepopulist og tidligere kuppleder, oberst Gutierrez - .

ICOFOMs møtene finner sted i Museo de los Metales, som holder til i en gammel bygning litt utenfor byen Cuenca. Bortsett fra et rom med en liten fotoutstilling, er bygget stor sett tomt. «Et virutelt museum» tenker jeg. Konferansens tema er nettopp «Museology and Presentation - Original/Real or Virtual?». Et spennende og viktig tema som - som vanlig er - blir behandlet ulikt, alt fra inviklede filosofiske betraktninger om «duplikat-problematikken» til framtidsoptimiske forestillinger om teknologiens muligheter. For min del argumenterer jeg for å gå tilbake til «utstillingens nullpunkt»; «bruken av nye teknologi fører til en frigjøring av utstillingsmediet, ikke til dens død» - sier jeg - «de nye media gjør det mulig å formidle alle nødvendige faktaopplysninger digitalt pr. internett m.m. ...  vi kan nå rendyrke utstillingsmediets egenskaper ... la oss stole på gjenstandene med god samvitighet, og satse på opplevelser i rommet !».

Isidora, som jobber på museet i Agapirca - et av de få som er styrt av indianere - sitter stille i sin fine indianerbunad og smiler hele tiden. Ingen har spurt henne om å holde et innlegg. En deltaker fra  Sveits forteller om sitt arbeid med å lage nye utstillinger om mat og ernæring i et museum finansiert av Nestlé. Like utenfor står byen Cuenca med sine gamle bygninger fra kolonitiden og indianske kvinner med hvit hatt og fargerike skjørt. «Merk at det er meget få menn - sier Rachel -, de fleste menn er ikke hjemme, de jobber ikke her, men i utlandet; det har vært en enorm arbeidsmigrasjon fra landsbygda, til Spania og særlig til USA de siste årene».

Om kvelden handler samtalene blant deltakerne om den politiske situasjonen i Latin Amerika. Hvem vinner valget i Ecuador og hva skjer etterpå? «I Venezuela er situasjonen veldig spent - sier Giovanni -  USA vil presse Chavez ut av makten fordi han støtter de fattige og utfordrer elitene». «I Argentina, som har vært den flinkeste i den neoliberalistiske klassen, er vi nå bankerott» - sier Norma -. «Hva skjer i Brasil hvis sosialisten Lula vinner valget neste søndag?», lurer Teresa.

Quito ble stiftet av spanjolerne i 1534. Monumentene, kirkene og museene i den vakre gamle bydelen uttrykker på forskjellig vis den harde koloniseringsprosessen den indianske befolkningen siden har vært utsatt for. Utenriks- og handelsministre fra amerikanske land er nå samlet her i byen for å lage en avtale om en panamerikansk frihandelssone (FTAA). Dette blir møtt med stor protest fra indianerorganisasjonene, som mener at avtalen ikke tar hensyn til urfolks rettigheter. Tusener av indianere  marsjerer, besetter symbolsk en McDonalds restaurant og blir møtt av tåregass.

Studentene ved Universidad Tecnological Equinoccial er en lydhør forsamling. Forrest sitter selvsikre eldre damer som av og til avbryter meg. De yngre sitter stille bakerst og kommer med spørsmål i pausen. Jeg forteller dem om John Kinards arbeid i Anacostia Neighborhood Museum i Washington. «People who have no decent place to live or lack educational skills have no interest in air pollution or græco-roman civilization.» - sa Kinard - «They are forced to concentrate on the struggle to survive, to house and clothe and educate their families. So we must begin with where the people are in the circumstances in which we find them». ... «If museums are to meet the needs of the man of today and tomorrow, they must involve themselves in every area of human existences. This is a responsability that challenge their most creative resources. Instead, they stand accused on three points: failing to respond to the needs of a great majority of the people, failing to relate the knowledge of the past to the grave issues confronting us today, failing to overcome their blastant disregard of minority cultures...». Et gammelt budskap fra 60 og 70-åra, som kan virke passé i våre velstående vesteuropeiske områder - ensidig opptatt som vi har blitt av spørsmål om økonomi og ledelse - men som ellers i verden har beholdt det meste av sin kraft.

I én hel uke etter vulkanutbruddet gjør støvskyener fortsatt luften i Quito vanskelig å puste inn. Jeg deltar i valgkampen ved å bistå kona til kandidaten bananmilliardær Noboa med å dele ut støvmasker til beboerne i en fattig landsby utenfor Quito, det hele godt dokumentert av TV-selskaper. Det blir også en rekke møter med fagfolk og drøfting av forskjellige framtidige prosjekter: et naturinformasjonssenter knyttet til et turistanlegg ved kysten, et museum om bondekulturen i Ecuadors høyland i regi av indianerorganisasjon Pachakutik, styrking av museologi-undervisningen på Universidad Tecnological Equinoccial, et landsomfattende system med vandreutstillinger om naturvitenskapelige temaer, et friluftsmuseum utenfor Quito.

På returen til Oslo, møter jeg riksavisenes førstesider på Gardermoen: bilde av Mette Marit (eller Märtha Luise?), TV2s konflikt med OL’94s nasjonale helter, økning av strømprisen... jeg lukker øynene for ikke å få kultursjokk.

Universidad Tecnological Equinoccial har invitert meg til å komme tilbake, sannsynligvis i mars, for å holde et én ukes teoretisk / praktisk kurs som tar utgangspunkt i hvordan Ecuadors historie er framstilt i ulike museer i Quito. Dessuten drøfting av oppbygging av museologi-faget på universitetet, muligens kombinert med et seminar med representanter fra universiteter i andre latinamerikanske land, med tanke på framtidig samarbeid. Samtidig blir det diskusjoner om forskjellige museumsprosjekter. Reise og opphold blir betalt av institusjoner i Ecuador. Hvem som skal betale min lønn er som vannlig et åpent spørsmål. Jeg skal prøve NORAD, men burde kanskje heller satse på en ecuadoriansk bananmilliardærs gavmildhet?