Hilde Mortvedt, utstillingsarkitekt NIL:

Er økt produksjon av vandreutstillinger på norske museer en god ide?

Etter å ha vært på ICEE konferansen i London 17-19.11.02 er jeg ikke så sikker.

Konferansen viste et stort sprik på hva som oppfattes som en «vandreutstilling» og hvordan man organiserte utveksling av utstillinger. Det var tydelig at geografiske og kulturelle forhold spilte en stor rolle i dette. Land med spredd befolkning over store geografiske områder, som Canada, Australia, Norge og Sverige hadde likheter i organisering av produksjon og turnering av vandreutstillinger, fordi man ønsker om å utnytte ressursene og gi et tilbud til hele befolkningen på tross av store avstander. Men ellers var det svært ulike praksiser som ble presentert innen begrepet «utstillingsbytte/vandreutstillinger», og som det er verdt å reflektere litt over. For hva er en vandreutstilling ? Hva slags utstillinger ønsker man å utveksle ? Hvorfor ? Hvordan kan vi utnytte ressurssene best mulig ? Hvor ønsker museene å nå publikum ?

Forutsetning for økt produksjon av vandreutstillinger på norske museer må være at det legges til rette for en god organisering av utveksling av vandreutstillinger og støtte til turnering, slik at utstillingene virkelig kommer på vandring på nasjonalt og internasjonalt. Og så må utstillingene utformes som vandreutstillinger helt fra starten av...

Samproduksjoner:

Utstillingene kan være resultat av et samarbeid: dvs at to institusjoner går sammen både om produksjon. Da har man mulighet for å tilrettelegge utstillingen for de ulike visningsstedene, både i forhold til utforming og innhold. De prosjektene som ble presentert i London så ut som «vanlige utstillinger», dvs utformingen bar ikke preg av en tilrettelegging for vandring og montering/demontering og heller ikke at utstillingene skulle vises i ulike land/ ulike kontekster. Eksemplene var fra både kunstmuseer og naturhistoriske museer. I realiteten var de fleste utstillingene tradisjonelle utstillinger, som først ble vist i et museum og så pakket ned for å bli vist i et annet. Utfordringen for de institusjonene som jobbet slik var å finne mulige samprodusenter, og de søkte i sine nettverk innen sin egen museumskategori. Alle fremhevet de positive ringvirkningene av samproduksjonene, som økt nettverk, faglig og menneskelig vekst, samtidig som alle fortalte om utfordringene med fremdrift og finansiering.

Gjenbruk/Videreformidling:

Det vanligste så ut til å være at utstillingene ble produsert av en institusjon og så tilbudt andre interessenter. Det var ulike praksiser i forhold til betalingen: noen krevde en leie, andre dekking av transportutgiftene ovs. Utfordringen for disse institusjonen var å få gjort produksjonen kjent: Det finnes ulike nettsteder hvor man kan registrerer slike ledige vandreutstillinger og det finnes også ulike organisasjoner som arbeider mer systematisk med utveksling av utstillinger. Samspillet var av uforpliktende karakter, så produsentene måtte stå på for å få plassert utstillingene sine.   

Utformingen:

Noen av utstillingene var utformet slik at de så like ut på hvert visningssted, dvs de hadde et karakteristisk utstillingsformspråk. Andre utstillinger ble helt forskjellige ut på hvert visningssted: i realiteten var utstillingsgjenstandene som turnerte og utformingen av utstillingen ble gjort lokalt. Dette var avhengig av hva slags utstillingstype det var. De mest objektbaserte utstillingene, som kunstutstillingene, har færre formgitte utstillingselementer, mens mer idèbaserte utstillinger som natur- og kulturhistoriske utstillinger, hvor innholdet kommuniseres gjennom utstillingsformspråket, har mer bruk av grafisk design og utstillingsdesign. ICCE ønsket å stimulere til utvikling av utstillingsmediet, og på konferansen var det innlegg fra museologer og utøvere som søkte å karakterisere utstillingsmediet sterke og svake sider, utstillingsspråket, utstillingstyper, trender og utviklingsmuligheter. Men prosjektene vi ble presentert for var ganske tradisjonelle, de utforsket ikke utstillingsmediet og ihvertfall ikke «vandreutstillingen» som utstillingskategori i særlig grad..

Vandreutstilling?

Det var få utstillinger som var tydelig utformet og tilrettelagt som vandreutstillinger, dvs slik at de var hensiktsmessige i forhold til transport, demontering, montering i ulike visningslokaler. De var alle museumsutstillinger som flyttet fra et kjent «hjem» til et annet.

Og de skulle brukes og formidles på kjent måte, med omvisninger eller individuell vandring.

Men utstillingsmediet har flere muligheter: Det er mulig å utforme utstillinger som fungere i andre typer rom enn museet: til klasserom eller biblioteket og målrettet til ulike grupper.

Og det er mulig å utforme utstillinger hvor selve utformingen inviterer til interaktivitet og tilegnelse gjennom alle sanser. Utstillingsmediet er et unikt medium som gir mulighet for samspill mellom opplevelse og læring.

Kjedelige «allroundere»

De utstillingene som blir produsert for «utveksling» er ofte store, prestisjefylte utstillinger, med trygge, verdenskjente kunstnere eller ufarlige temaer som faraoer, gullskatter eller dinosaurer. De blir ofte for generelle, ikke rettet mot bestemt målgruppe eller problematiserende og  dermed kjedelige. Etter å ha blitt presentert for flere slike større «publikumsfrieriende» utstillinger som man antok hadde allmenn og verdensomfattende interesse, kjente jeg behov for utstillinger tilpasset lokale forhold, utstillingenes kontekstavhengighet ble tydelig der man prøvde å neglisjere nettopp det. For utstillingsmediet er et komunikasjons medium. Og utstillingens utforming et språk som leses utfra ulike forhold, avhengig av alder, historie, språk. Utstillingene for «utveksling» var generelt store og uhåndterlige, tradisjonelle og kostnadskrevende i transport og montering.

Andre utstillingskonferanser:

I år har jeg vært på flere museumskonferanser: Nordisk Museumsfestilval i Stavanger og Riksutställinigars konferanse om web-utstillinger. Det slo meg at disse to nordiske konferansene hadde mer interessante utstillingspresentasjoner enn ICCE i London, selv om de ikke hadde vandreutstilling eller utstillingsutveksling som sin oppgave. Men det var faktisk mer å hente her, mer å utveksle. Ikke bare i konkrete produksjoner man kunne overta, men i form av utstillingskonsepter, formidlingsgrep, holdninger til utstillingsmediet som man kan tilpasse sin egen institusjons praksis. Begge arrangørene hadde klar uttalt ambisjon om å undersøke og utforske utstillingsmediet, som er museenes hovedkommunikasjonsmedium.

Både i Stavanger og Stockholm var det gode presentasjoner gjennom variert bruk av teknikker: Utstillinger «om utstillingene», beskrivelser og multimediapresentasjoner. Og ikke minst, det var gode innlegg og gode oppsummeringer og  analyser. I London var perspektivet mer uklart, hvem var det man ønsket å nå i komiteen og  hva ønsket man å oppnå ?

 ICCE organiserer dem som arbeider med utveksling av utstillinger og vandreutstillinger. Flere av deltagerne var også medlem av ICAMT, som organiserer utstillingsteknikere, -arkitekter og designere. Disse to komiteene bør arbeide tett sammen , og representanter fra styret sa at de skulle følge opp dette i forbindelse med planleggingen av neste større konferanse i Soul, Sør-Korea i 2004.  Komiteene har utarbeidet ny hjemmeside og ville i fremtiden kommunisere med sine medlemmer via e-post, og bare til betalende, «vouting members». Jeg oppfordrer alle til å følge med på ICCM og ICAMTs sider, se også på Nordisk Museumsfestival/Arkeologisk Museum i Stavanger.