Museet presiserer selv at det ikke er et kunstmuseum, men et historisk museum hvor den vitenskapelige verdien av samlingene ligger i å presentere en sivilisasjon i en klar og logisk sammenheng. Gjenstander fra fortiden forklares med veggmalerier, topografiske kart, modeller, replika og tekst. Det faktum at mange gjenstander er mesterverk, er å betrakte som en bonus. Ikke desto mindre rommer museet en samling som, i tillegg til de kulturhistoriske verdier, er makeløse kunstverk. Arkeologiske utstillinger dekker museets 1. etg. med Aztekerkulturen, ’Mexica’ som spektakulært (og fantastisk) midtpunkt. Den majestetiske Mexica-salen går over to etasjer og er bygget for å gi en høvelig bakgrunn for monumentale gjenstander. Siden følger sal etter sal dedikert til særskilte kultur, Toltek, Teotihuacan, Maya, Zapotecas, Mixtecas, Purepehas, Olmec, o.a. Gjennom utstillingene vil  museet vise hvordan forskjellige kulturer er knyttet sammen. Grunnleggende likheter er viktigere enn regionale variasjoner. Til sammen danner de en sivilisasjon. Fontenen i borggården er en moderne skulptur som viser to raser som smelter sammen, den innfødte og den spanske, for å danne en ny nasjon. Vi er alle Mexicanere!

Det er et stort museum. Det er flott. Jeg gleder meg over variasjon i rom, bruken av dimensjoner som høy/lav, inne/ute og lyse/mørke, nærhet til parken, uterom hvor utstillingen fortsetter med templer og skulpturer. Det er slike pauser som gjør det behagelig lett å besøke museer. Noen steder er gjenstandene stilt ut i all sin prakt (som for eksempel urnen fra Monte Alban), og det er  en lise å kunne se og undre seg eller bare la ting få være vakre.  I de siste årene er det bevilget millionbeløp til fornyelse av utstillingene. Ombyggingene og moderniseringen foregår fortsatt for fullt. Det var inn i denne prosessen av nye og halvferdige utstillinger ICAMT ble invitert. Designansvarlig arkitekt og kurator sto for omvisninger og innsyn. Museets primære målsetting gjennomsyrer utstillingene. Ved å fokusere på kultursammenhenger forsøker man å gi utstilingene et enhetlig preg som omfatter alle aspekter, liv, kampen for tilværelsen, kampen mellom kultur og natur osv. Alt, forhistorie, fysisk antropologi, etnologi og språkutvikling, ses i dette perspektivet.

Selv har jeg to motforestillinger mot hvordan museet presenterer dette. Den første er bruken av fortiden: fordums storhet, kulturer og folk som ble presset i kne, ble brukt for alt det var verd. Selve fortolkningsrammen skygget for refleksjon og forståelse. Den andre er av mer opplevelsesmessig art. For å ta den siste først. Museet legger vekt på å formidle et historisk perspektiv, men det er og blir enkeltgjenstander som bærer de arkeologiske utstillingene. Det er det genuine, det som bare finnes her. Utstillingshallene er de siste årene tilført store mengder nye gjenstander og montre. Det er utrolig hva de har å vise av funn, det vil ingen ende ta. Det var rett og slett i ferd med å bli for fullt. Det fører til at rom for kontemplasjon og estetisk opplevelse blir fortrengt til fordel for replika, avfotograferte murials og gigantiske vegger (som et hjørne av quetzacoatl tempel i 1:1) støpt i polyester. Resultatet er en fornemmelse av usikkerhet på hva som er hva. Men samtidig som de arkeologiske utstillingene er i ferd med å gro igjen, er de antropologiske utstillingene gitt nytt liv.

En (rulle-) trapp opp forandres utstillingene (og vitenskapen) fra å representere en glorifisert fortid til å vise de innfødtes nåværende liv, enten som assimilert i storsamfunnet eller i form av  tilbaketrukne livsformer på egne områder. Ved mitt besøk i 1980 (med Alta, samer og museum i klar erindring) opplevde jeg at disse utstilingene, tenkt som en hyllest til indianerkulturene, som en klar kontrast til de arkeologiske samlingene. Presentasjonen av de gjenlevende kulturene i  museets annen etasje var så usigelig triste og usanne. Folk var skildret som objekter i regionale (estetiske) drakter, supplert med eksempler på leirgods og dagligdagse bruksgjenstander i tillegg til rekonstruerte hus og hytter. De levende kulturene var langt fra like imponerende som den arkeologiske kulturarven.

De nye etnografiske utstillingene er derimot blitt langt mer interessante og levende. Forhåpentlig vil også flere finne det bryet verd å se utstillingene i 2. etg. De er viet forskjellige tradisjoner og handlemåter hos folkegrupper med indiansk opprinnelse. Dette formidles gjennom etnografika, figurer, tablåer, foto, video og tekst. Utstillingene er preget av stor vilje til å vise hvordan levende kulturer, arvinger etter tidligere sivilisasjoner, møter en verden i kontinuerlig kulturell forandring. Men også i dag er utstillingene primært betraktende og ’nøytrale’. De åpner ikke for innsikt i aktuelle problemer. Vi blir forklart at utstillingene er designet for å være generelle. Det medfører at konfrontasjoner i dagens virkelighet er fraværende, for eksempel er sterke politiske og sosiale aktører som zapatistene ikke nevnt, heller ikke de jordløse bøndene i telt i Centro Historico. Utstillingene er politisk korrekte i den forstand at museet bekrefter i sin presentasjon av samtiden den offisielle fortolkningen av mexicanidad. Kontrastene mellom innenfor og utenfor er slående.

Hovedinntrykket er likevel at Museo Nacional de Antropologia er et imponerende museum med unike gjenstander og et mangfold av opplevelser. Og selv om jeg har en idé om at en utstilling ideelt sett ikke skal vare lenger enn en kinoforestilling, dvs. 1½ – 2 timer, er Arkeologisk museum i Mexico City et unntak. Dette et heldagsprosjekt. Og det er det er verd.