Per B. Rekdal & Tone C. Simensen, Universitetets kulturhistoriske museer:

ICME 2002, Lusaka & Livingstone, Zambia 28.7-3.8:

High expectations but low funding: How do poor museums meet their targets?  

Initiativet til konferansen var ICMEs og den ble gjennomført i samarbeid med National Museums Board of Zambia (NMB) og SADCAMM, som er et nettverk for museer i de 12 landene i det sørlige Afrika. NORAD støttet konferansen og det er for så vidt et relevant poeng i forhold til konferansens tema: uten NORAD-støtten ville vi knapt ha noen deltagere fra afrikanske land utenom Zambia. De har ikke en gang råd til å dra på konferanse i nabolandene.

Undertemaene som ble diskutert var hvordan museene kan bedre sine situasjoner delvis gjennom 1) strategisk arbeid innenrikspolitisk, 2) strategier i forhold til giverorganisasjoner, 3) aktivisering av lokalsamfunnet museene er deler av og 4) turisme. De tre første temaene ble diskutert i Lusaka, med utgangspunkt i Lusaka Museum: et stort museum i en stor by som vokser fort og som verken har et særpreg å knytte en identitet til eller tradisjoner (byen ble skapt av intet i begynnelsen av 1920-årene) – hvordan skal museet etablere en relevant og meningsfylt relasjon til byens innbyggere? Turisme-temaet var naturlig å drøfte i Livingstone, byen som ligger rett i nærheten av Victoriafallene og som er et senter for turismen i Zambia – men som Livingstone Museum i svært liten grad har greidd å profitere på. Spesielt interessant var diskusjonen her om å oppnå en balanse mellom et museum som både fungerer for lokalbefolkningen og for turistene. Ikke mindre spennende var debatten om etiske grenseoppganger i forhold til det å la levende tradisjonelt liv bli en turistattraksjon.

Konferansen var fullstendig dominert av deltagere fra det sørlige og østlige Afrika (som naturlig er) og holdt et nivå som vi aldri har opplevd i noen museumsdebatt i Norge. Museenes økonomiske situasjon i disse landene er så mager at man ikke kan forestille seg det hos oss, men ”low funding” var ingen hindring for en imponerende kvalitet på debatten om prinsipper på et høyt nivå. Det underliggende målet er riktignok å bedre den økonomiske situasjonen, men uten at sentrale verdier går tapt.

Konferansen var svært vellykket fordi deltagerne på en oppriktig og usensurert måte ga uttrykk for både svakheter og styrker. Den var forfriskende fordi de yngre uten videre bramfritt talte sine eldre direktører midt imot (men helt uten antagonisme, verken den ene eller andre veien). Og den ga etter vår mening innsikt i grunnleggende problemer.

Hva så videre?

For museene i mange fattige land må følgende være vesentlig:

1)  De MÅ etablere en grunnleggende og varig relasjon til det statlige byråkratiet og de politikere som til enhver tid sitter ved makten, uavhengig av skiftende regimer og personer. Selve grunnlagsbevilgningene må komme opp på et nivå som i alle fall ligger ørlite over minimumsgrensen. Hvis denne basisen mangler, vil nesten enhver investering i det bygningsmessige, i ulik hardware, i preventive tiltak, osv. så godt som være bortkastet fordi de mangler det minimum som skal til for det helt elementære av vedlikehold og drift. Donorer bør faktisk sette som betingelse at museene får dette minimum for at de skal gå inn på investeringssiden. Etter vår oppfatning har i alle fall museene i Zambia en viktig oppgave foran seg ved å jobbe enda mer målrettet med å posisjonere seg i forhold til å oppnå et slikt grunnivå i de statlige bevilgningene.

2)  De må slutte å se på utenlandske kapitalkilder som sitt ”museumsdepartement”. En får et sterkt inntrykk av at NORAD spiller en viktigere rolle enn det statlige ministeriet de sorterer under. At dette skaper en usunn avhengighet er sikkert, og det oppmuntrer nettopp til å overse grunnproblemer, og konsentrere seg om å finne ”spot”-løsninger som at EU f.eks. går inn og reparerer taket på Livingstone Museum. Selvfølgelig vil givere fortsatt være viktige til slike og andre formål, men museene bør fremover i større grad også søke om midler knyttet til aktiviteter, både overfor publikum og til forskning. Aktiviteter vil ikke bare ha en oppkvikkende effekt på personalet, men bidra til å gjøre museet brukt, kjent og kanskje anerkjent. Som igjen kan utløse midler, både fra eget land og utenfra.

3)  De må etablere et mer aktivt forhold til sitt lokalsamfunn, en form for gjensidig aktivisering der museet knyttes til lokalsamfunnets problemstillinger og gjøres langt mer relevant enn i dag. I velstående land består museenes brukere hovedsakelig av en velutdannet middelklasse som utgjør en meget stor andel av befolkningen. I utviklingsland er den velutdannede middelklassen svært liten og de sosiale problemene landene står overfor har både andre dimensjoner og en annen karakter. Dette er en situasjon museene i disse landene må forholde seg til som en utfordring å gripe fatt i. I dette ligger også muligheter for å bedre museenes situasjon fordi de gjennom dette kan bli bedre kjent og kanskje anerkjent som institusjoner med betydning. Barne-/skolehjørnet på Lusaka Museum er et godt eksempel på en aktivitet der nesten ingen økonomiske ressurser brukes på en aktivitet som er på høyde med det en kan oppleve ved de mest avanserte institusjoner. Dette et vellykket prosjekt som baseres primært på den menneskelige ressursen. Denne tankegangen kan med fordel utvides til å gjelde voksne besøkende og i langt større grad inkludere museet for øvrig. Choma Museum & Craft Centers modell for å skaffe fattige inntekt og samtidig stimulere til bruk av funksjonelle tradisjonelle produkter, var inspirerende. De markedsfører sine produkter via egen internettside (http://www.catgen.net/cmcc/EN/0.html) med produktinformasjon og priser, eksempler på fraktkostnader etc., som gjør at det er relativt enkelt for interesserte både innenfor Zambia og internasjonalt å ta kontakt og å foreta bestillinger. UKM i Oslo er for tiden i gang med å gjøre en bestilling av produkter for salg i den nye museumsbutikken som skal åpne våren 2003. Det blir spennende å erfare hvordan denne prosessen bærer i vei, og om det  vil koste mer enn det smaker, eller om et slikt samarbeid kan være til gjensidig nytte og glede.

4)  De må få et mer profesjonelt forhold til inntektsgivende aktiviteter. På konferansen ble det fra dansk/norsk hold referert til at det er vanskelig å tjene penger på museumsbutikker, men dette gjelder primært i velstående land der lønningene er høye. I utviklingsland utgjør personalkostnadene svært lite. Selv små inntekter gjør en meget stor forskjell for museer i utviklingsland. Stanford Siachoonos (Copperbelt Museum) oppfordring om å lage selv så enkle souvenirer som krus med museets navn på har mye for seg. Livingstone Museum hadde f.eks. krus med navn og bilde av David Livingstone til salgs for noen år siden. De solgte meget godt og var et produkt som bare museet hadde. Typisk nok ble krusene (som sikkert var produsert med støtte ett eller annet sted ifra) utsolgt og inntektene ble ikke reinvestert i nye. Samme historien kan fortelles fra Moto Moto-museet (postkort og t-skjorter). Stjerne-eksemplet på vellykket satsing er igjen Choma Museum & Craft Center som både selger godt og satser på gode, tradisjonelle produkter med skikkelig kvalitetskontroll og de reinvesterer. I det hele tatt: statlige bevilgninger vil aldri nå de store høyder, derfor må museene satse på å utvikle sin egen profesjonalitet når det gjelder bedriftsøkonomisk tankegang og de må arbeide mye med å finne frem til gode og unike produkter som mest mulig støtter opp om museets hensikt/tema.

Hva med giversiden?

Thore Hem fra NORAD ga en oversikt over de faktorer som teller positivt i en søknadsvurdering: langsiktighet, sosial profil, store prosjekter vurderes mer positivt enn små, regionalt samarbeid vurderes som meget positivt, resultater skal være målbare. Hem etterlyste også  tydeligere formulert verdsetting av egen kultur og tydelig markering av mottakeransvar. Mottakerinstitusjonene er nødt til å komme enda sterkere på banen og markere hva de synes det er verdifullt å satse på. Mottakerlandene er ekspertene på sine felt, og det er opptil giverlandene i større grad å stille de riktige spørsmålene. Mottakerlandene må vite at giversiden er svært avhengig av å etablere relasjoner med gode samtalepartnere på mottakersiden.

Når det gjelder museene bør giversiden i større grad enn nå i tillegg fokusere på bærekraftighet. Moto Moto-museet i Nord-Zambia er et avskrekkende eksempel på manglende fokus på bærekraftighet. Da den katolske misjonen overlot den gamle yrkesskolen til å bli museets første bygning, flyttet de selv inn til Mbala by fordi St. Pauls (der museet ligger) var blitt altfor usentralt. Senere har den katolske kirken bygget seg ned i Mbala og bygget seg opp i provinshovedstaden Kasama, 16 mil lenger sør. På tross av misjonens fraflytting fra stedet på grunn av usentral beliggenhet, på tross av at Moto Moto-museet ligger 3-4 kilometer fra Mbala, som igjen er en knøttliten by i Zambias ytterste utkant – med minimale muligheter til å bety noe som helst for lokalbefolkningen og besøkt av kanskje 8-10 turister i måneden – investerte både Nederland og Norge i store nye bygninger til museet, flere gode hus for staben, osv. I dag er Mbala i ferd med å avfolkes og museet ligger der, dødt og stille.

Når Copperbelt Museum i Zambias nest største by Ndola, ønskes bygget ut til et vitensenter med en stor ny bygning, bør spørsmål om bærekraftighet være helt sentrale: hva vil det koste å drive bygningen, hvor vil pengene komme fra, hvor stor stab trenger de, hvor skal den komme fra, hvordan skal den lønnes, hvilke tekniske løsninger skal velges i forhold til driftsmuligheter, hvilket publikumsgrunnlag vil senteret ha, hvilke inntektsmuligheter, hvilken relasjon til samfunnet omkring, holdningen til Ndola kommune, byens industri, osv, osv. Dessuten: hvor dyktige er de til å drive det lille Copperbelt Museum i dag, hva sier dagens drift om morgendagens muligheter for å drive et stort nytt museum?

Kanskje må en mer kritisk enn før stille de grunnleggende spørsmålene både ved oppstarten av prosjekter og fortsette å stille slike spørsmål underveis. Det er lett for museene å sette opp klare behov for hjelp når det gjelder investeringer, kurser, utstyr, etc. og det er heller ikke vanskelig å dokumentere at disse behovene er svært reelle, men det må samtidig vurderes hvordan de samme museene fungerer og kan fungere, totalt sett.

Det vil være interessant å følge opp museene på en langsiktig måte når det gjelder å arbeide med å forbedre den faktiske situasjonen sett i sammenheng med de 4 punktene vi nevner ovenfor. Norsk museumsutvikling har en samarbeidsavtale med National Museums Board i Zambia, der bl.a. slike spørsmål kan tenkes å bli fulgt opp. Etter ICME- konferansen er det gledelig å lære at det er nok av ideer og energi og god rekruttering av dyktige folk til å jobbe videre med museumsvirksomhet. Kanskje helt nye former for museumsvirksomhet kan blomstre opp her, hvor mye av arbeidet hittil har båret preg av å skulle kopiere europeisk museumstankegang. Som nevnt i punkt 3 kan den svake markeringen av museer i dagens Afrika være et godt  utgangspunkt for å bygge opp institusjonenes betydning i lokalsamfunnet,  som knutepunkter og nettverkssentra for bærekraftige prosjekter.

Tilbake til reiserapporter 2002