Corinna Weinheimer, Ringve Museum

Musikkinstrumenter- behøver de å klinge?

Årets CIMCIM (Conseil International des Musées et Collections d‘Instruments de Musique) konferanse ble holdt i St. Petersburg, Russland i det nylig restaurerte Sheremetov palasset, som huser en av Russlands mest omfattende samlinger av musikkinstrumenter. 58 deltagere fra 29 nasjoner møttes for å diskutere det alltid tilbake vendende spørsmålet for musikkmuseer Musical instruments – do they have to sound?.

Av museer og samlinger med musikkinstrumenter, i likhet med museer som stiller ut teknisk kulturarv, forventes det ofte både fra ansatte, besøkende, sponsorer og andre involvert i musikk, at gjenstandene i samlingen skal utføre sin opprinnelige oppgave, dvs. at musikkinstrumentene skal produsere klang. Dette innebærer at man demonstrerer originalinstrumentene.

Det er åpenbart at dette medfører store problemer. Enhver bruk av en gjenstand betyr at den gradvis ødelegges, uansett hvor restriktiv og forsiktig man er. Dette er i strid med museets oppgave om å bevare de gjenstander man har forpliktet seg til å ta vare på. Men samtidig er det museets plikt også å formidle gjenstandene i samlingen. Man trenger derfor diskusjoner og konferanser rundt dette temaet, hvor man kan belyse kravene fra forskjellige sider innen museumsverdenen for å komme fram til tilfredstillende kompromisser.

Med 28 innlegg på denne konferansen skulle man tro en slik dialog var mulig. Men dessverre er viktige grupper av museumsarbeidere fortsatt underrepresentert i CIMCIM. Dette gjelder både museumspedagoger og tekniske konservatorer. Enkelte av foredragene handlet om erfaringer med forskjellige systemer for å "klanglegge" utstillinger, noen handlet om verdien av musikkmuseer generelt, mens bare tre av innleggene befattet seg med konserveringstekniske spørsmål, hvorav det ene ble holdt av undertegnede (Degradations of Materials Through Usage). Alle tre presenterte erfaringer fra de museer foredragsholderne arbeider ved og det ble snakket åpent om skader som har oppstått i disse museene (USA, Portugal og Norge) som et resultat av langvarig bruk av gjenstander i samlingene.

Informasjonene fra konserveringssiden var ikke nødvendigvis nye, men reaksjonene i auditorium viste at det fortsatt er stort behov for opplysning fra en mer teknisk og materialorientert side, men også at kunnskapen ikke alltid settes om i praksis. Et enkelt eksempel: det er kjent og publisert at håndsvette etterlater ugjenkallelige fingeravtrykk på metall. En enkel måte å unngå dette på er å iføre seg hansker. Men det virker vanskelig. Vi tar av oss sko for å skåne gulv, men vi tar ikke på hansker for å skåne en gjenstand. Det finnes en mengde eksempler på at store skader kan unngås med enkle midler. Og etter mitt syn kan vi begynne en diskusjon om bruk av gjenstander først når visse rutiner er blitt forstått og praktisert av alle museumsarbeidere.

Ekskursjoner er en stor del av CIMCIM's konferanser. Man benytter seg av anledningen til å besøke mindre kjente samlinger, både for å knytte kontakter og se og lære om kanskje ikke så kjente musikkinstrumenter. Og det er der den store kløften mellom teori og praksis blir mest synlig. Vi forvandles til nysgjerrige mennesker, uten handsvette, som utsetter sine egne kollegaer for et stor press med spørsmål som "får jeg lov å prøve" eller "kan vi ikke ta dette fra hverandre". Disse er det vanskelig å svare nei på, når man blir konfrontert med en gruppe eksperter fra hele verden. Besøkende i våre egne museer hadde fått et enkelt og høflig nei.

Det siste, på en måte konkluderende innlegget ved konferansen om mulige formidlingsmetoder av musikkinstrumenter var en invitasjon til hele forsamlingen om å organisere felles musikkfestivaler hvor alle deltagere tar med seg instrumenter fra sine samlinger for så å musisere sammen. Det ble for mye!

Denne oppriktig mente invitasjonen ble utslagsgivende for at styret i CIMCIM måtte innkalle til et ekstra møte hvor en uttalelse, som styret hadde forberedt i all hast, ble opplest. Dette dannet grunnlag for en videre diskusjon om bruk av gjenstander. Uttalelsen(se vedlegg) vil bli publisert i CIMCIM Bulletin Nr.50 og fører forhåpentligvis til noen tanker omkring vårt arbeide.

Konferansen var selvfølgelig meget interessant og lærerikt, men jeg sitter igjen med en følelse av at det fortsatt er en lang vei å gå. Hvordan kan vi øke forståelsen for å begrense "gjenstandsslitasjen", uten at det oppfattes som et totalforbud mot spilling eller demonstrasjon av enkelte utvalgte gjenstander for forskningen?

Kanskje det er der ICOM's viktigste oppgave ligger: å oppmuntre til et tettere samarbeid mellom ICOM's internasjonale komitteer. Av 240 medlemmer i CIMCIM er ca. 15 utdannet som tekniske konservatorer. Av disse kommer for det meste bare to til våre konferanser. Den største internasjonale komitteen innen ICOM derimot er ICOM-CC (Committee for Conservation) med over 1400 medlemmer som besitter størst kompetanse innen alle felt på konserveringsområdet. En nærmere dialog med ICOM -CC er sikkert ikke ønskelig bare for CIMCIM, men også andre komitteer med lignende problem.

STATEMENT FROM THE BOARD

Saturday, September 14, 2002

Museums are institutions that collect objects to preserve them for future generations. The question of playability of historic instruments housed in these institutions has been a perennial topic at CIMCIM meetings. The issue, particular to our field, is once again revisited as forces inside and outside our institutions pressure us to demonstrate the objects in our charge. Faced with the interests of donors, development officers, musicians, scholarly researchers, makers, and our own desires to promote our collections, we grapple with this issue; an issue that puts us in control of the future of the object.

This conference aims, through frank and open discussion, to benefit from the experience of our colleagues and clarify the dangers and appropriateness of use. We hope to put the topic in perspective to reveal who we serve: The player; the institution; or the object.

We are pleased that the locale organisers embraced and developed this theme and provided the laboratory to examine whether an instrument should sound or not sound.

We acknowledge that the papers presented express the philosophies and opinions of their authors who are predominately collectors and curators. The following statement from the Board offers five concerns and observations that may further expand our discussion.

I.        Articles failed to address the knowledge gained from past mistakes. What have we learned during the past fifty years from the misguided restorations and performance projects of our well-intended predecessors? How many instruments have been irreversibly ruined? How may we avoid future disasters that are well our control?