|
REISERAPPORT |
|
Erlend
Hvoslef, Universitetets kulturhistoriske museer
En etnisk gruppe forsvinner
ICME i Sibiu 25-30/9-03
På ulike steder rundt omkring i verden finner vi større og mindre
grupper av mennesker som rent lingvistisk kan betegnes som tyskere. Noen
av disse gruppene har levd i sine spesielle områder i århundrer. Vi
finner tyskere i Russland, vi finner dem i jungelen i Belize og i
Brasil, vi finner dem i den amerikanske delstaten Pennsylvania og vi
finner dem i Transilvania (Romania). Denne artikkelen vil først og
fremst dreie seg om tyskere som inntil nylig har utgjort en vesentlig
del av befolkningen i Transilvania. Denne gruppen går også under
betegnelsen “saksere” eller “saxonere”.
Det har vært flere ulike årsaker til at tyskere har utvandret fra de
områder som i dag kalles Tyskland. Forflytningene ble også utført i
ulike historiske perioder. Mot slutten av 1700-tallet og utover
1800-tallet forflyttet tyskere seg til Russland i to forskjellige
bølger. Katharina den Store som hersket i Russland i siste halvdel av
1700-tallet, klarte å få mellom 23 000 og 29 000 tyskere til å komme til
Russland. Utover 1800-tallet utvandret tyskere som flyktet fra religiøs
forfølgelse i sine hjemmeområder. Disse var del av en generell bevegelse
av religiøst forfulgte som i tillegg til å bosette seg i Russland også
bosatte seg i Sør, Mellom- og Nord-Amerika. Slektninger av disse
immigrantene kan vi i dag treffe både i USA, Belize, Brasil og Paraguay.
Det finnes tyske bosetninger i disse landene som opprettholder en kultur
som i noen henseender har bestått nærmest uforandret i 200 år. De lever
for seg selv i strengt religiøse samfunn og har valgt ikke å benytte seg
av mange av de moderne hjelpemidler som folk i dag tar som en selvfølge.
Tyskerne som på 1100-tallet kom til Transilvania, visste trolig ikke at
de var tyskere. Fellesbetegnelsen “tysker” er nok en senere
konstruksjon. Noen av innvandrerne vestfra var tidlige eventyrere på vei
til det hellige land i Midtøsten. På sin vei valgte noen av korsfarerne
å bosette seg i dette vakre og fruktbare området av det østre
Sentral-Europa. Andre kom til Transilvania som følge av en invitasjon
fra den ungarske kong Geza II.
Helt opp til nyere tid har man i Romania sett på tyskerne som en etnisk
spesifikk gruppe med eget språk, egne skikker, egne arbeidsnisjer og
ikke minst en egen arkitektur. Både Sighishoara, Sibiu (Hermanstadt) og
Brasov (Kronstadt) har hatt en vesentlig tysk bosetning som har satt
sitt klare preg på arkitekturen i disse byene. Tyskerne ble så
respektert for sin arbeidsinnsats i sine boområder at de fikk en frihet
og en selvstendighet som var ukjent i nær sagt alle andre områder av
middelalderens Europa.
Tyskerne i Romania har opp gjennom historien opprettholdt og på sin måte videreutviklet en dialekt som til en viss grad minner om tysk slik det ble snakket i middelalderen.
|
Fotos: Erlend Hvoslef
Byen Brasov (Kronstadt) har mange minner fra sin tyske fortid
|
|
|
I slutten av september 2003 deltok jeg på en museumskonferanse i den
tidligere tyskdominerte byen Sibiu. Her møtte jeg flere “saksere” som
etter Ceausescus fall hadde flyttet til Tyskland.
Etter 850 år i Transilvania, ble “sakserne” mot slutten av det 20.
århundre oppfordret til å flytte til en på mange måter langt mer
attraktiv tilværelse i Tyskland. Svært mange benyttet seg av denne
ekstraordinære muligheten til å skaffe seg et bedre liv for seg og sine.
I Sibiu utgjorde tyskerne på det meste hele 60% av befolkningen. I dag
er det bare få igjen av disse. Selv om de fleste tyskerne forlot Romania
etter Ceausescus fall, var det også noen som fikk muligheten til å
forlate landet i tiårene før dette. For å skaffe inntekter til seg selv
og sine prosjekter, solgte diktatoren utreisevisum til tyskere som
ønsket å flytte til Tyskland. I Tyskland har det vært en tendens til at
innflytterne fra Romania har bosatt seg i egne bydeler/landsbyer. De kan
derfor i en viss periode opprettholde språk og skikker fra sine
tidligere boområder. Med tiden vil de selvfølgelig assimileres fullt og
helt. En 850 år gammel sammenhengende kulturtradisjon vil dermed
forsvinne.
Jeg vil argumentere for at etnisk mangfold kunne bestå i de totalitære
regimer i Øst-Europa snarere på grunn av regimene, enn på tross av dem.
Litt forenklet kan man si at modernisering og endring for en stor del
foregikk i det offentlige rom mens de ulike gruppers spesielle måter å
leve på var et privat anliggende. Kultur skapte kontinuitet, trygghet og
enhet i det private og kunne bestå så lenge dette ikke var en trussel
mot det overordnede politiske system.
Etter de totalitære regimers fall, ble en variant av det
markedsøkonomiske system raskt innført. Dette ledet til at det relativt
strikte skillet mellom offentlig og privat falt bort. Nå endres alle
deler av samfunnet i en stadig større hastighet.
Det er ikke noe nytt fenomen at etniske grupper forsvinner. Små etniske
grupper har til enhver tid blitt absorbert av større samfunn. At
kulturer forsvinner er for mange en trist konsekvens av politisk
enhetstenkning eller av modernisering og globalisering. På den annen
side er dette en del av virkeligheten vi neppe kan gjøre så mye med.
Flere av innleggene på konferansen i Sibiu dreide seg om hva vi kan
gjøre for å bevare kultur som er i ferd med å forsvinne. Det er flere
ting vi både bør og kan gjøre. Vi kan skrive ned ordbøker og med dette
bidra til at språk blir bevart. Vi kan lære oss håndverks- og
byggeteknikker, lære å lage spesielle matretter, skrive ned etniske
gruppers historie samt samle gjenstander som kan knyttes til en spesiell
gruppe. Som ansatte ved museer har vi ikke bare interesse av å samle inn
fortidig og nåtidig materiell kultur, men også et ønske om å samle
kunnskap om forskjellige livsformer, tradisjoner, byggeteknikker,
matretter osv., slik at disse blir bevart og gjort begripelige for
fremtidige generasjoner.
|
