|
REISERAPPORT |
|
Toril Mugaas, Universitetets kulturhistoriske museer
Årsmøte ICAMT i Riga, Latvia
International committee for Architecture and Museum Techniques
ICAMT var invitert til å holde sitt årsmøtet 2003 i Riga, med tema
”Museum for Town, Town for Museum”. Konferansen gikk over 8 dager med
reiser i Latvia, Estland og Litauen. Felles for de tre Baltiske landene
er at de alle har vært under fremmed okkupasjon, og at okkupasjonsmakten
nylig hadde trukket seg ut. Kriger og skiftende autoritære regimer hadde
satt sine spor. Okkupasjonsmaktene hadde sanert bystrøk og ført opp
bygninger uten forankring i den lokale kulturarven. I dagens Riga, i
likhet med Tallinn og Vilnius, var det stor aktivitet knyttet til å det
å slette noen spor og å rekonstruere andre, rehabilitere forsømte
bygninger og å bygge nytt som uttrykk for egne samtidige visjoner.
I utkanten av Tallinn kunne vi se konturene av et nytt museum for kunst,
selv om det i øyeblikket mest er et kjempestort krater i kalkfjellet. En
finsk arkitekt, Pekka Vapaavuori, vant den internasjonale konkurransen
med prosjektet ”Circulos”. Håpet er å ferdigstille museet, som vil bli
på 18 145 m2, i 2005. Myndighetene sliter med økonomien og har i den
anledning innført en ny ”gamblingskatt” og håper at museet etter hvert
vil tilføre Tallinn en tilnærmet ”Bilbao-effekt”.
I Vilnius gikk vi, sammen utøvende arkitekter, gjennom et
gjenreisningsprosjekt presentert som ”Lower Castle”. Her skulle slottet,
som hadde ligget i ruiner siden 1945, tilbakeføres til fordums storhet.
Vilnius kom i 1994 på UNESCOs World Heritage List. Byen lyste i duse,
vakre farger og så overmåte velstelt ut. Mye av patinaen var imidlertid
borte og lokale arkitekter vi snakket med, var sterkt kritiske til
behandlingen av fasadene.
Riga er både en storby, på størrelse med Stockholm, med heftig
jugendarkitektur og en Hansaby med røtter i middelalderen. Der er få
museumsbygg, bare tre ble nevnt: Statens museum for kunst 1905,
Krigsmuseet fra 1938 og Okkupasjonsmuseet fra 1970. Sistnevnte var
inntil nylig propagandamuseum for den Røde arme. Det må sies å være det
mest kontroversielle, med sin meget brutale form, beliggende sentralt i
den gamle bebyggelsen. Øvrige museer var lokalisert il bygårder, borger,
slottsanlegg eller bondegårder.
Konferansens tema, ”Museum for Town, Town for Museum”, var relevant for
meg. Som kjent er Historisk museum i Oslo (UKM) et urbant museum med
byggeplaner. I lys dette så jeg på Statens museum for kunst i Riga, som
ble bygget samtidig (1903-05) med Historisk museum i Oslo, og dets
utbyggingsplaner.
Statens museum for kunst var Baltikums første museumsbygg. I 1905 besto
samlingen vesentlig av vesteuropeisk kunst. Men den nyopprettete
latviske staten hadde behov for nasjonsbygging. Gjennom 20- og 30-årene
ble det derfor igangsatt en innsamling av latvisk kunst. Dette var 20
fruktbare år, avbrutt av sovjetisk okkupasjon i 1940, da strategien ble
lagt om til også å omfatte russisk og sovjetisk kunst. Etterkrigstiden
har vært meget komplisert, ikke bare ideologisk, men også i forhold til
bruk og vedlikehold av bygningen. I 1987 ble kunst fra annen halvdel av
20. århundre overført til en annen bygning ”Arsenals” og i 1989 ble
samlingen av dekorativ og anvendt kunst inkludert i det nyetablerte
kunstindusrtrimuseet.
Til sammenlikning kan vi si at Historisk museum i Oslo har ”skallet av”
sin vikingstid til Vikingskipshuset og sin norske etnografiske samling
til Folkemuseet. Dette har medført at begge museer, tross vekst i
samlingene, fortsatt er i drift i sine gamle bygninger etter 100 år, men
står i dag over for forskjellige utfordringer. I 1966 konkluderte en
teknisk kommisjon med at museet i Riga trengte umiddelbart vedlikehold
og restaurering, men ingen ting ble gjort. På samme tid ble HM i Oslo
gjenstand for en omfattende ombygging og modernisering. Det har ikke
akkurat vært problemfritt siden. HM leier i dag eksterne kontorplasser
og magasiner. Museet strever med alt fra klimatisering i et gammelt bygg
og plassproblemer til moderne museumsdrift.
Konklusjonen i Riga er at behovet for utvidelse, i tillegg til
omfattende rehabilitering av bygningen og innføring av moderne
teknologi, er nødvendig. Det er planer om å ta i bruk loftarealer,
installere heis og oppgradere museet med moderne fasiliteter, samt ta i
bruk utearealer til parkering, vareleveranser, og public relation.
Museets ønske om et tilbygg møter sterk motstand av miljø- og
bevaringshensyn.
I Oslo er det tatt en annen beslutning. Etter flere runder med
arkitektkonkurranser om utvidelser på Tullinløkka, har Universitetet
valgt å satse på nybygg, lokalisert til Bjørvika, nærmere bestemt til
utkanten av Middelalderparken. Nøyaktig hvor det nye UKM skal ligge har
imidlertid her også blitt gjenstand for protester, blant annet fra
riksantikvaren.
I denne situasjonen er det viktig at UKM markerer seg og går inn i
diskusjonen med en tydelig visjon om at de kvaliteter et nytt
museumsbygg av de dimensjoner det her er snakk om, er sentralt for
utvilklingen av bydelen. Etableringen av en ny offentlig tilgjengelig
kulturinstitusjon av nasjonal betydning vil få innvirkning på områdets
infrastruktur som boliger, kommunikasjon, teknologi, informasjon og
arbeidsplasser. Museet vil bidra til økt turisme og folkelig aktivitet,
og innvirke på etableringen av butikker og kafeer i nærområdet.
Museumskonsulent Barry Lord viste i sitt foredrag, ”Museum and Urban Development” til hvordan museer øker kvantiteten på sentrumsaktiviteter og dermed også kvaliteten. At mer aktivitet og flere gjøremål gjør byen tryggere, at museer gir byen et ansikt, at museer blir et samlingspunkt ved at kurs og konferanser legges dit, osv. Museer kan bidra til sunnere byer ved å holde på unge familier og bidra til at eldre blir boende og tar byen i bruk, også etter at barna har flyttet ut. ”For cities it is not ”less is more”, but “more is more” and cultural institutions are key to building a ”more is more” environment.”
|