|
REISERAPPORT |
|
Leif Pareli, Norsk Folkemuseum
Den vanskelige samtiden:
Museumsarbeid i det postdiktatoriske Romania
Noen inntrykk etter ICME-konferansen i Sibiu 26-30 september 2003
ICME, The International Committee of Museums of Ethnography – i denne sammenheng en betegnelse som også dekker kulturhistoriske museer som Norsk Folkemuseum og for øvrig de fleste norske lokalmuseer – hadde som tema for årets konferanse: Kulturtradisjoner i fare for å forsvinne – en utfordring for museene. Et tema som i verste fall kunne føre til noe traust og forutsigbart, i beste fall til selvransaking og nytenkning. ICMEs president Per Rekdal hadde nok en bekymring for det første i bakhodet da han kort før konferansen sendte ut en e-post der han oppfordret deltakerne til å komme med noe nytt og gjerne provoserende. Inspirert av denne oppfordringen forkastet jeg mitt planlagte foredrag om hvordan Norsk Folkemuseum på femti- og sekstitallet bidro til å gjenopplive den samiske grenevevingen, og laget isteden en presentasjon av mitt nyeste utstillingsprosjekt, en pakistansk innvandrerfamilies hjem i Oslo av i dag. Denne utstillingen inngår i en rekke utstillinger av hjem fra forskjellige miljøer og tidsperioder som Norsk Folkemuseum for tiden innreder i en bygård fra Wessels gate 15 i Oslo, museumsfaglig dokumentert og revet i 1999 og deretter gjenoppført på Folkemuseet. Med den pakistanske leiligheten har museet tatt opp to temaer som begge står høyt oppe på dagsordenen både ved dette museet og i mye av norsk kultur- og samfunnsdebatt i det hele: For det første samtidsdokumentasjon, for det andre det flerkulturelle samfunn. Den gjenskapte treromsleiligheten fra en gråbeingård på Oslos østkant er den første permanente museumsutstillingen i Norge som henter tema fra den innvandringen det norske samfunn er så opptatt av – og preget av – i vår tid. (Mer om denne utstillingen og gården for øvrig er å lese på museets hjemmeside www.norskfolkemuseum.no; se også presseomtale fra åpningen tidligere iår: http://www.aftenposten.no/kul_und/article.jhtml?articleID=567055)
|
|
|
I innvandrerleiligheten er kanskje ikke tradisjonsbevaringsaspektet like tydelig som når det gjelder grenevevingen, men på den annen side er dette et dokumentasjons- og formidlingsprosjekt helt annerledes enn det museer vanligvis driver på med, og dermed gir det grunnlag for helt nye diskusjoner. Slik ble det også her. For øvrig er det klart at innvandrernes liv i Norge har endret seg sterkt siden de første pakistanerne kom til landet på slutten av seksti-tallet, og det vil trolig endre seg enda mer etter hvert som nye generasjoner må forene erfaringene fra oppvekst i Norge med forventninger og krav fra foreldregenerasjon og slekt i gamlelandet. Sett i et slikt perspektiv vil Folkemuseets innvandrerleilighet på sikt kanskje vise seg å ha større kulturbevaringspotensiale enn det som umiddelbart faller i øynene i dag. Det var særlig de rumenske konferansedeltakerne som reagerte med undring på Folkemuseets innvandrerhjem, og det var tydelig at dette var noe helt nytt for dem. Det var det nok også for flere av de vesteuropeiske deltakerne, selv om iallfall noen kjente til andre prosjekter med innvandringstema – ett eksempel som ble trukket frem i den påfølgende diskusjonen var en utstilling kalt ”En kuffert full av håp”, som nylig var blitt vist ved et museum i Tyskland. Fra møteledelsen ble stilt det litt provokative spørsmålet: Kunne denne utstillingen vært laget i Romania? Svaret var en nokså unison hoderisting fra de rumenske deltakerne. Noen pekte på at Romania, i motsetning til vesteuropeiske land, ikke har noen innvandring av betydning – derimot fins det store rumenske utvandrerkolonier i land som Italia, Spania og Tyskland, og noen mente det ville være verdifullt å dokumentere hvordan disse rumenerne i utlendighet lever. Til dette ble replisert at norske museer har tatt for seg ikke bare innvandrere men også vanlige norske hjem, slik som i Maihaugens serie med hus fra etterkrigstiden. Jeg hadde ikke tatt med disse husene i min presentasjon, siden de falt på siden av mitt tema, men de ville ha illustrert for rumenerne norske museers interesse for samtidsdokumentasjon også utover det som gjelder innvandring. Uansett ble det heller ikke tid til å forfølge den tråden videre. Konferansen fortsatte, med presentasjoner som i all hovedsak dreide seg om tradisjoner mer eller mindre på vei i glemmeboka. Det inntrykket ble ikke endret av alle de flinke ”museumsbarna” som under vår omvisning satt så veloppdragent og spant og vevde i hus etter hus i friluftsmuseet der konferansen ble holdt. Romania har rike tradisjoner i husflid, håndverk og folkekunst, og det å redde slike tradisjoner fra glemselen er selvsagt både legitimt og prisverdig.
|
|
|
Men jeg fikk etter hvert en følelse av at under de konkrete argumentene som ble fremhevet på konferansen, om at et tiltak som det norske innvandringsprosjektet ikke passet for Romania, ligger der andre årsaker til at dokumentasjon og formidling av samtiden ikke står på dagsordenen for museene der i landet. Kanskje finner vi årsakene vel så mye i dypereliggende forhold i dagens – og gårdagens – rumenske samfunn? Revolusjonen i 1989, som endte med ekteparet Ceausescus fluktforsøk, arrestasjon, summariske dødsdom og uglamorøse henrettelse, satte en dramatisk sluttstrek for mer enn førti års jernhardt ”sosialistisk” diktatur. (Ikke at landet var noen demokratisk idyll før dette heller, det blir man slått av når man leser rumensk historie fra mellomkrigstiden.) Grunnleggende politiske fri- og rettigheter var undertrykt, sensur og hemmelig politi hindret enhver opposisjon, og arrestasjoner og forsvinninger var dagligdagse hendelser. I tillegg kom at de materielle levekårene var elendige, noe som fremdeles er synlig for eksempel i drabantbyenes trøstesløse boligblokker. Diktaturet virket selvsagt også ødeleggende på mellommenneskelige forhold, ikke minst ved at store deler av befolkningen var makthavernes medløpere, medarbeidere og spioner. Det hører med til historien at tiden etter revolusjonen har vært full av skuffelser, tilbakeslag og til dels forverring på flere måter. Det har aldri kommet noe skikkelig oppgjør med fortiden. De mange forhenværende spioner, angivere og torturister er hverken blitt fengslet eller straffet, og mange av de gamle maktstrukturene lever videre, bare med nye betegnelser og nye uniformer – faktisk er landets president i dag, Iliescu, den samme mannen som helt siden sekstitallet var Ceausescus kronprins og høyre hånd. Alt dette betyr at samtiden er et eneste stort minefelt å begi seg inn i, også for museumsfolk som måtte ha ideer og ønsker om å ta opp temaer i den retning. Det er uten tvil tryggere å holde seg til gamle jordbruksredskaper, tradisjonelle tekstilprodukter og folkedans enn å dokumentere folks dagligliv av i dag. At behandlingen av samtidige forhold er vanskelig for museene blir også tydelig for meg under et par dagers opphold i Bucuresti etter at konferansen og den etterfølgende ekskursjonen gjennom Transylvania er over. Etter et obligatorisk besøk i byens hovedattraksjon, Ceausescus tolvetasjers ”Folkepalass” – visstnok verdens største bygning nest etter Pentagon – vandrer jeg ut i denne fordums så elegante storbyen for å få noen glimt av gatelivet, menneskene og ikke minst museene. Det siste blir langt på vei en ørkenvandring. Flere av museene er stengt – det gjelder for eksempel Museet for kunstsamlinger, et merkelig navn som skyldes at denne institusjonen i sin helhet består av samlinger av kunst og antikviteter beslaglagt fra privathjem i kommunistregimets tidlige periode. Kanskje ikke så rart at de trenger litt reorganisering der i gården. Også flere andre museer er stengt ”for oppussing”, men på spørsmål om når de skal åpne igjen får jeg bare hoderisting og avvisende gester til svar. Det nasjonale historiske museum er på papiret åpent, men der er nesten ingenting å se – bare underetasjens skattkammer er tilgjengelig, med forhistoriske gullhjelmer og kong Carols klubbelignende septer fra 1940. I tillegg kan man se en serie gipsavstøpninger av Trajansøylen i Roma – den dreier seg som kjent om keiserens erobring av Dacia, som omtrent tilsvarer det nåværende Romania, og har rimelig nok stor interesse på grunn av sine mange avbildninger av livet på de kanter for bortimot to tusen år siden. Men så er det slutt. Resten av museet er stengt – fordi bygningen må rehabiliteres, får jeg høre. Hvor lenge det skal vare, er tydeligvis helt i det blå.
|
|
|
Bare ett sted finner jeg en liten påminnelse om diktaturet, og paradoksalt nok er det i Museet for den rumenske bondekultur. Her, etter å ha arbeidet meg gjennom de obligatoriske hakker, greiper og vevstoler, og på vei ned til kjelleretasjens toaletter, finner jeg på de nederste trappetrinnene en serie Lenin-byster i all slags størrelser og materialer, og et par malerier av Stalin som våkende landsfader. Rommet foran toalettene er oppbygd som en slags installasjon, formet som et alter omgitt av blomstervaser og røkelseskar. Sammen med den heroiske Stalin henger en serie dårlige oljemalerier av Romanias mangeårige kommunistdiktator, Gheorghiu-Dej, som kom til makten nettopp gjennom Stalins gunst. Hele rommet er dessuten tapetsert med gamle avissider, med overskrifter som hyller den store leder og regimets fortreffelighet i alminnelighet. Men slående nok er det heller ikke her spor av etterfølgeren, Nicolae Ceausescu. Er han fremdeles for nær, og for farlig? Iallfall så lenge hans høyre hånd den dag i dag igjen sitter i presidentpalasset? Jeg undrer meg også over hvem som har laget denne merkelige lille markeringen av kommunismens storhetstid, og hva som er formålet med den. Hva er tanken bak den alter-lignende formen, og hvorfor på dette bortgjemte stedet, og like ved toalettet? Er det et bevisst uttrykk for forakt, eller er det tvert imot noen som i sammenbitt lojalitet mot gamle idealer har klort seg fast i dette lille og uanselige kjellerrommet? På veien ut prøver jeg å spørre damen i billettluken. Men hun bare vrir seg uvillig og svarer ikke. Det er vanskelig å avgjøre om det er fordi hun misliker temaet eller om det rett og slett bare skyldes manglende språkkunnskaper. Romania etterlater meg full av spørsmål, og med få svar. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er rehabiliteringer og nyordninger bare helt legitime tiltak etter årtiers sulteforing og forfall. Kanskje blir mine bange anelser en dag gjort til skamme av de hyggelige, vennlige og imponerende dyktige unge museumsarbeiderne jeg har truffet under konferansen noen dager tidligere. Kanskje er det først når deres generasjon slipper til, at Romania kan gripe fatt i sin traumatiske samtidshistorie.
PS: Min styrekollega Paal Mork har etter å ha lest min tekst gjort meg oppmerksom på at friluftsmuseet i Bucuresti, som jeg ikke rakk å besøke, var meget oppegående da han besøkte det for noen år siden. Jeg iler derfor til med en presisering: Det var ikke mitt ønske å gi inntrykk av at det står dårlig til med rumenske museer generelt. Tvert imot var jeg meget imponert over hvor strøkent det var på friluftsmuseet i Sibiu, og jeg så også andre gode utstillinger og anlegg under vår ekskursjon etter konferansen. Mine refleksjoner og mine spørsmålstegn var rettet først og fremst mot formidlingen – eller rettere sagt: mangelen på formidling – av den problematiske samtiden. Selvsagt har Romania på det området flere skjeletter i skapet å hanskes med enn de fleste. Men jeg vil tro at samtidstemaene inneholder mye sprengstoff overalt, også her hjemme på bjerget. Hittil har vi beveget oss på et forsiktig og nokså ukontroversielt plan, og stort sett unngått negativ kritikk. (se likevel angrepet på undertegnede på hjemmesiden til Nasjonalalliansen, http://nasjonalalliansen.no/modules.php?name=Sections&op=viewarticle&artid=18). Men det blir verre den dagen museene skal lage samtidsutstillinger som tar opp temaer som tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Kanskje velger vi heller å holde oss unna slike temaer – ikke fordi de ikke er viktige, men fordi de er så kontroversielle? Trolig er det ikke bare rumenerne som kan ha vanskelige diskusjoner foran seg.
Noen lenker til rumenske museer:
http://www.sibiu.ro/en/astramuzeum.htm http://www.sibiu.ro/en/muzeuletnografie.htm http://www.romaniatourism.com/bucharest.html#attractions
|