Per B. Rekdal, Universitetets Kulturhistoriske Museer, styreleder ICME

Grønn krokodille i bonderomantisk landskap

ICME 25–30.9 2003 i Sibiu, Romania

Den grønne Mercedesen snor seg rundt på friluftsmuseets smale veier. Regnet bøtter ned. Hver gang bilen nærmer seg et hus, kommer en eldre mann eller kvinne ut. De tar av seg lua og lar seg regne ned mens de ser avventende bort mot bilen. Mercedesen er en noe nedslitt luksusdoning fra tidlig 80-tall. Inni sitter museets direktør Corneliu Bucur og legger ut om sin høyst forståelige stolthet mens jeg ved siden av strever med å holde meg alert i forhold til en fransk jeg aldri har vært noen mester i.

Senere lærer jeg at Mercedesen kalles Krokodillen. ”Se, den har tenner” sier de museumsansatte og peker på grillen, ”og den biter!”. Dagen etter sier en sekretær fra Kulturministeriet til meg: ”Alle sier at Corneliu er så aggressiv, men han skaffer museet penger!” Et par dager deretter har jeg greid å få folk til å skjønne at jeg synes det vil være deilig å spasere en liten stund alene på de idylliske museumsveiene og blir stoppet av en av de rumenske deltagerne fra et annet museum. ”Mellom deg og meg” sier han, ”den tradisjonelle rumenske bondekulturen er død. Død! Den døde for 40 år siden. Ikke tro på dem som sier noe annet!”

Å være president (intet mindre i de internasjonale kretser) i en internasjonal ICOM-komité gir innsikt i så mangt og trening i å handtere mangt også. Man venner seg fort til å bli både doktor og professor. Fordi det er best slik, både for meg og for de jeg besøker. Og å bli meget diplomatisk. Mange vil betro seg til meg, mange vil ha meg som alliert. Verten forventer at jeg skal skrive et pompøst takkebrev der jeg fremhever den utrolige verdien hans institusjon representerer for nasjonen så vel som internasjonalt. Og selvfølgelig skal han få det. Det skulle bare mangle.

Min vertsdirektør er nok ikke elsket av sine ansatte, men han skaffer penger, ikke minst til stillinger, og til et imponerende aktivitetsnivå. Han er politiker i et samfunn som praktiserer det han kaller ”un capitalism sauvage”. På mange måter er det denne kapitalismen som var så inderlig ønsket, som er grunnen til at vi holder vår årskonferanse akkurat her, om ”cultural tradtions in danger of disappearing in contemporary society”. Ikke akkurat noe originalt tema, men meget aktuelt i Romania.

Mange har sagt at Romania inntil nylig var som et eneste stort folkemuseum ute på landsbygda. Ikke fordi de kommunistiske makthaverne ville det slik, men fordi de var så utrolig ineffektive i sin modernisering. I 1989 ble eneherskeren og hans kone skutt og kapitalismen gjorde sitt inntog. Hittil har resultatet bl.a. vært økende fattigdom på landsbygda og gamle fargerike tradisjoner som forsvinner med ekspressfart.

Konferansens rumenske deltagere er delt i to. På den ene siden de som – i likhet med vår vert – mener at de gamle tradisjoner stadig lever og at det representerer selve basisen i nasjonens identitet. Uten dem, ingen nasjon. En foredragsholder fremhever bonden som den sanne helten i kampen for å bevare de tradisjonelle rumenske røtter. På den andre siden de som mener at disse tradisjonene er på vei ut, at de blir til museumskulisser. Oppe i dette vekker Leif Parelis beskrivelse av å gjenskape en pakistansk leilighet fra i dag på Norsk folkemuseum, begeistring – i begge leirer. Alle ser det lekne og spennende i å gjøre noe sånt.

Diskusjonene løper friskt og fritt gjennom hele konferansen, med ivrig deltagelse både fra rumenere og deltagere fra andre deler av verden. Slike debattrunder er velsignede stunder.

Personlig har jeg problemer med å se poenget i å kalle noe levende eller dødt. Helt klart er de rumenske bondetradisjonene i ferd med å bli marginalisert. Draktene er i beste fall i ferd med å bli til bunader. Håndverkere lager tradisjonelt utseende nye produkter med nye funksjoner. Dette er jo velkjent fra mange land, men siden denne marginaliseringen er så fersk, oppleves den av mange som dramatisk. Uansett kan en kontinuitet lett beskrives om man så ønsker: Det lever videre, på andre måter, i en annen form, med en annen betydning. Men det er klart, om jeg absolutt må velge har jeg nok mest til felles med de som ser dette som ”dødt” og er i alle fall ikke enig med de som mener at dette er like levende og viktig som før. Spesielt den sterke nasjonalromantiske retorikken virker underlig passé for en Vesteuropeer som la den lignende situasjonen bak seg for hundre år siden.

De fleste innleggene dreier seg imidlertid om konkret kulturvernarbeid, oftest in situ i beundringsverdig samarbeid med lokalbefolkningen. Der er ingenting gammeldags, hverken i tenkemåte eller praksis her. Som en rød tråd går bekymringen over en landsbybefolkning som går fra fattigdom til enda mer ekstrem fattigdom. Under konferansen fremheves fra rumensk hold gang på gang gårdsturisme som bondesamfunnets og tradisjonenes redning. Og sant nok – den fordelaktige vekslingsraten for oss Vesteuropeere gjør Romanias landsbygd til et nesten surrealistisk billig sted å være, med kultur- og naturskjønnhet overalt, i alle fall i Transilvania – så grunnlaget for turisme skulle være gunstig, så lenge det varer.

Men sjefen for friluftsmuseet i Bran er skeptisk. Hans museum omfatter også en berømt borg, angivelig Dracula’s. For å komme inn i hans museum må man gå igjennom et stort og glorete turistmarked. Dessuten er det mest i øyenfallende i det man kjører inn i knøttlille Brans hovedgate et stort banner med teksten: ”Vampire Erotic Show. Strip Tease Club”. Han har liten tro på at turismen kan redde gamle tradisjoner. Kanskje snarere tvert i mot.

Utenom Svartehavskysten er imidlertid Bran et av de få stedene i Romania der man opplever masseturisme slik vi kjenner så godt i Vesten. Muligens vil ikke turismen bli like fokusert på enkeltsteder i andre deler av Transilvania. Sånn sett kan absolutt gårdsturisme bli en positiv faktor, både når det gjelder å skaffe seg inntekt og å finne en bruk for gamle tradisjoner. Men det vil jo bli for de relativt få, både hva angår antall gårder og antall turister.

Til slutt – og selv om det ikke blir lest av dem det gjelder: Tusen takk til vårt vertskap i Romania! De gjorde en strålende jobb, både som arrangører av konferansen og i sitt daglige museumsliv. Jeg håper de hadde like stort utbytte av vårt besøk som vi hadde av å besøke dem og at konferansen vil være noe som både de og vi kan bruke videre i fremtiden. Tusen takk!

Kaffepause under konferansen på Astra-museet; til venstre museets direktør, dr. Bucur  

Tilbake til reiserapporter2003