|
REISERAPPORT |
|
Gerd Aarsland Rosander
VLADIMIRS DRØMMER
REFERAT FRA ICLM-MØTET I RUSSLAND 10.-16. SEPTEMBER 2003 I MOSKVA OG YASNAYA POLYANA
Dypt inne i Skogen , ”ved siden av stien hvor den røde kjeppen er gjemt”, ble Leo Tolstoy begravet i sin egen jord på Yasnaya Polyana, slik han selv hadde foreskrevet. Tolstoy var et ti-år tidligere blitt utstøtt av kirken, og kunne derfor ikke begraves i innviet jord. En enkel gressdekket, opphøyet rektangulær form, lik gravene på kirkegården ved St. Nicolas kirken, hvor så mange fra Tolstoys slekt gjennom flere århundrer ligger begravet. Intet monument, intet navn, men på gresset innenfor det lave gjerdet mot stien har besøkende lagt ned blomster i ærbødighet og beundring for denne en av Russlands gjennom tidene største diktere. Atmosfæren er ladet, enkelheten og stillheten griper en.
Nettopp her på den adelige slektens store gods gjennom flere generasjoner, Yasnaya Polyana, ble Leo Tolstoy født for nøyaktig 175 år siden, i 1828, samme år som Henrik Ibsen. Han døde i 1910, samme år som Bjørnstjerne Bjørnson døde. Etter en åndelig krise, hvor Tolstoy forsøkte å finne en mening med sitt liv, kom han frem til en lære hvor evangelienes enkle moralbud sto sentralt og alle dogmer ble forkastet. Han, som selv var greve, forfektet det enkle liv og det naturlige menneske, noe som gjennom hans senere forfatterskap bragte ham i opposisjon til Tsardømmmet og i konflikt med kirken, og til hans utstøtelse av den ortodokse kirke.
|
|
|
|
Nå sitter igjen en Tolstoy, en direkte etterkommer etter en av Leos sønner, som sjef for den store eiendommen og virksomheten, ”The Leo Tolstoy State Museum and Nature Preserve ”Yasnaya Polyana” ” i Tula guvernementet. Da Vladimir Tolstoy for 10 år siden, bare 34 år gammel og utdannet journalist, ble tilbudt stillingen som generaldirektør for den omfattende virksomheten, fikk han høre at han hadde tre ting imot seg: 1. han var en Tolstoy, noe som dog også kunne være en fordel; 2. han var altfor ung til å inneha en så viktig stilling, noe som dog ville rette på seg med årene; og 3. han hadde ingen erfaring med eller kunnskap om litterære museer. Derfor ble han pålagt å arbeide nærmere et år i Departementet som hadde ansvar for museene for å ”lære seg faget” så og si.
Og Vladimir har ikke skuffet. Han har vist seg verdig den tillit han ble vist ved ansettelsen. Full av smittende ungdommelig entusiasme og pågangsmot, og med en helt usedvanlig karismatisk utstråling, i jeans og vindjakke, oppleves han som et friskt pust i den ellers så aldersstegne og litt korrekt antrukne gruppe av museumssjefer man har blitt vant til å assosiere med så mange russiske museer. Et generasjonsskifte er på vei. Med stolthet, vennlighet og varme førte han oss omkring til de ulike deler av virksomheten, og delte med oss drømmer og planer for fremtidig utvikling og muligheter.
Allerede i 1920-årene ble Yasnaya Polyana et statlig museum, med den priviligerte posisjon dette innebærer også i dag. Nå besøkes eiendommen av ca. 200.000 i året, mens bare en mindre andel, ca. 30.000, etter en bevisst politikk for å begrense slitasjen, får komme inn i hovedbygningen, Leo Tolstoys hjem. Her står alt slik det gjorde den gang Tolstoy levet. Alle gjenstander som finnes her er originale, intet er lagt til. Her bodde familien lenge året rundt, deretter om sommeren mens barna hadde behov for høyere utdannelse i Moskva, hvor vinterhjemmet også er bevart som museum.
Da tyske tropper under 2. verdenskrig nådde frem til Yasnaya Polyana, var allerede alt som fantes i hjemmet pakket bort i store jernbanevogner og sendt avgårde til Sibir. Det fortelles at folk fra landsbyen Yasnaya Polyana forhindret at tyskerne brente ned huset. Etter krigen ble hjemmet restaurert og alt satt tilbake på sin opprinnelige plass. Det fantes både fotografier som kunne vise hvordan det hadde sett ut, og mennesker som fremdeles levet og kunne fortelle.
|
|
|
|
Da Vladimir kom til stillingen, hadde institusjonen bortimot 100 ansatte. I dag 10 år etter er det nær 600. Dette omfatter både driften av eiendommen med senere tilkomne avdelinger og vitenskapelige stillinger. I en av bygningene på området, The Kouzminsky House, som tidligere huset en skole for landsbyens barn som Leo Tolstoy selv åpnet, arrangeres det nå utstillinger. I Leo Tolstoys ånd, med ”frihet og kjærlighet” som ledesnor har Vladimir fått igang en barnehage som ledes av hans hustru, i landsbyen. Her går barn fra landsbyen og barn av de ansatte på museet sammen. Drømmen er å få starte en skole også.
I ”Volkonsky House” på eiendommen finnes bl.a. foredragssal med moderne teknisk utstyr.
I stallen står 30 hester, både for å bevare tradisjonen, men også bl.a. til bruk i ulike arrangementer for publikum.
For publikum arrangeres foruten omvisninger, en rekke tradisjonelle fester gjennom året, med opptog osv., skiftende utstillinger, konserter og teaterforestillinger.
Men det arrangeres også vitenskapelige konferanser, seminarer etc. og leirer for økologiske og regionale studier. Nylig var det avholdt et internasjonalt forfattermøte her.
Ellers er landsbyen utenfor portene til Tolstoys eiendom sterkt preget av det samme som man ser i de fleste landsbyer vi passerte, fraflytting og mye forfall, fattigdom, men også enkelte hus som skiller seg ut og preges av en ny optimisme.
Men institusjonen Yasnaya Polyana har også påtatt seg ansvar i tillegg til den opprinnelige eiendommen. Inne i byen Tule, er to eldre og bevaringsverdige bygninger som var i langt fremskredet forfall, vakkert restaurert iløpet av de siste 4-5 årene. Bygningene huser i dag museets tekniske avdeling for trykksaker av forskjellig slag, suvenirbutikk og bokhandel (dessverre bare med russiske bøker) foruten turistkontoret, Agency of Cultural Tourism Tolstoy – Yasnaya Polyana, som har kontakter med hele verden og organiserer turer og arrangementer knyttet til museet og dets arbeidsområde.
Vi ble også vist en video om, ifølge Vladimir, ”hvordan enkelte av mine medarbeidere ser fremtiden”. Her så man for seg en enorm utvikling med bl.a. planer for overnattingssteder av alle kategorier fra de enkleste til de mest luksuriøse, fasiliteteter for rekreasjon innenfor en rekke typer sport etc. etc. Eiendommen har uten tvil et meget stort potensiale, som etter hvert som forskjellige ideer utvikles, vil sette Yasnaya Polyana ennå sterkere på kartet, og dessuten kunne gi både inntekter og nye arbeidsplasser.
Vladimir drømmer også om å skape et stort friluftsmuseum av en hel landsby som tidligere var et administrativt sete. Her var en gang alle samfunnsskikt representert, noe som ennå avspeiler seg i bygningsmassen. Utallige tomme hus i forfall grinte mot oss fra store deler av landsbyen. Hotell London kunne ennå skimtes i slitte bokstaver på et hus ved torvet. Det må være lenge siden det var i bruk eller bebodd. Da vi kom holdt de siste handlerne på å pakke sammen på plassen utenfor kirken. På den andre siden av torvet lå et fordums herskapshus, man kunne ennå se de fine detaljene i fasaden. Størst problem var det, ifølge Vladimir, med de hus som ingen lenger eide. Det var et kjempebyråkrati man måtte igjennom for at museet skulle få eiendomsretten. For et av de større husene hadde dette lykkes, og museet hadde som første ledd i en rehabilitering, satt opp et høyt og tett gjerde for å skjerme huset mot ytterligere plyndring, noe som tydeligvis var blitt flere av de store og en gang så vakre herskapshusene til del. Alt som kunne brukes var forlengst fjernet. Vi gikk en lang runde i landsbyen, et og annet hus var ennå bebodd. Veiene var lerete og hullete, men her og der fantes rester av fin gammel brolegging. Nå var det en nesten død by, deprimerende å ferdes i og sikkert også å bo i. Men Vladimir så mulighetene. Et friluftsmuseum på original rot hvor hvert hus lå der det alltid hadde ligget, og hvor alle samfunnslag og institusjoner var representert gjennom husenes størrelse, materialer og utforming. En landsby fra en forgangen tid som tross alt, var enestående inntakt fordi utviklingen hadde gått den forbi. Oppgaven er så enorm at det nesten er ufattelig at noen har mot til å gi seg i kast med den. Det skal bli spennende å se om og hvordan man har lykkes når en ny ti-årsperiode har passert.
Fra Moskva kom ICLM medlemmene med et museumstog av eldre årgang, som regelmessig trafikkerte strekningen til jernbanestasjonen Yasnaya Polyana, en ca. tre timers reise, 14 – 15 mil syd for Moskva. Også jernbanestasjonen var pusset opp og fremsto nå slik den var i Leo Tolstoys dager. I et av rommene var det til og med laget en utstilling om Tolstoy og jernbanen. Han døde jo på en jernbanestasjon da han gammel og syk hadde gitt seg iveg fra Yasnaya Polyana.
Hvordan skal så den videre omfattende utvikling finansieres? Yasnaya Polyana er et av de topp priviligerte statsmuseer, og driften gir naturligvis også inntekter. Sponsorer er heller ikke noe problem, ifølge Vladimir. De står i kø, men han påpeker at det gjelder å velge slik at museet hele tiden har kontrollen.
|
