|
REISERAPPORT |
|
Torill Thømt, Valdres Folkemuseum
ICR årsmøte 2003 i Merida, Mexico
I flere år har ICR arbeidet med et prosjekt som skulle gi gode retningslinjer for museumsdrift – ”Guidelines to improve museums quality and standards: Proceedings of an ICR Project 1999-2002”. Det har vært en interessant oppgave, men tung å følge opp over lenger tid med foredrag, arbeidsgrupper og museumsanalyser. Det var derfor en lettelse når vi nå i år skulle gå over til et mer ”vanlig” opplegg med foredrag og presentasjoner rundt et valgt tema. Og det var et tema som skulle være enkelt å forholde seg til: ”Museer og regional utvikling”. Ideen fra styrets side var å sette fokus på den rolle museene spiller i sitt lokalsamfunn – et regionalt lokalsamfunn. Selvsagt ville det være et visst sprik fra land til land om hvor lokalt et slikt område er: i Argentina har vi en kollega med en region der utstrekninga er som fra Barcelona til Helsinki (eller omtrent hele Norge). Andre har museer med svært små ansvarsområder – og innfallsvinkelen blir dermed nokså ulike om enn tanken vil være den samme.
Men det skulle vise seg at vår plan var altfor enkel og blåøyd. Ettersom konferansen i år var lagt til Mexico (Merida på Yucatan) betydde det deltakelse fra flere land i Mellom- og Sør-Amerika, og det resulterte i markerte forskjeller mellom oppfatningen av hvordan oppgaven skulle løses. Undertegnete og en del kolleger så det som sin oppgave å se på museets arbeid i dagens situasjon – særlig med bakgrunn i vår nordiske innsats i samtidsdokumentasjon og bruk av gamle håndverk i en moderne verden. Generelt virker det også som vi konsentrerer oss mer om mennesket og deres liv enn vanlig er andre steder. Men på den andre siden av skalaen satt særlig sør-amerikanere med et intenst behov for å gå inn på strukturen i sitt museumsvesen. Det var derfor to vidt forskjellige museumsverdener som møttes, og det var ikke alltid like vellykket. Typisk var det også at de nordiske innleggene var av et langt mer praktisk slag enn de fleste andre. En ting som ble helt klart var at vi for fremtiden må definere våre tema nøyere og gå helt konkret inn på hva vi ønsker at innleggene skal ta opp. Og det er allerede gjort for generalforsamlingsåret i Seoul!
For undertegnetes del gikk oppgaven ut på å orientere om et prosjekt som omhandlet turismens innvirkning på tradisjonelle kulturuttrykk og lokalbefolkningens standpunkter og medvirkning til moderne utvikling. Det var tydelig at hele vår nordiske holdning med å gå inn i samtidens problemstillinger er banebrytende for mange kolleger. Ikke desto mindre fikk jeg mange positive tilbakemeldinger. Ikke minst for den for oss selvsagte innstilling at museene må virke for lokalbefolkningen og menneskers forhold i dag ble lagt merke til – noe også kollega Roy la vekt på!
Jeg har i ettertid en litt usikker holdning til hva vi oppnådde med årets konferanse. Som vanlig var det vel helst samtalene utenom foredragssalen som var mest nyttige – men jeg sitter igjen med lite inntrykk av mexicanske regionale museer - bortsett fra Yucatans arkeologiske museum og dets praktfulle utstillinger av mayaenes kunst og kultur. Dette var i sterk kontrast til fjorårets intense gjennomgang av ulike kroatiske regionmuseer.
Et annet problem som også stadig viser seg er mangelen på frammøte. ICR’s årskonferanse var også for 10 år siden i Mexico – i det samme området. Den gang det 50-60 deltakere, både fra amerikanske land, Europa, Midt-Østen og Asia. I år var det bare halvparten – og stort sett fra Mellom- og Sør-Amerika og Europa. Dette er en utvikling til ettertanke, og den går igjen i flere faggrupper (og jeg tror det har kommet mange nye kolleger til siden den gang som ikke har opplevet Mexico før!). Jeg tror ikke hele forklaringen ligger i 11. september, selv om den hendelsen sikkert har spilt inn de senere årene. For 10 år siden var vi mange deltakere fra Norge og Norden, denne gangen bare en håndfull, og det burde ikke være fordi Norden består av fattige land. Kanskje er det for mye å ha møter hvert år? I alle fall på verdensbasis. Kanskje skulle vi ha møter regionsvis noen år og sammøter andre år? I alle fall er våre møter dominert av europeere, dermed blir også langt de fleste konferansene lagt til Europa. Og dermed er vi inne i en vond sirkel som er vanskelig å bryte – ikke under noen omstendigheter blir den brutt før andre land og verdensdeler kommer sterkere med i internasjonale museumskonferanser.
|