Corinna Weinheimer, Ringve Museum

Etter den sure svie kommer den søte kløe?

CIMCIM i Storbritannia 2003

Noen husker kanskje min innberetning fra forrige års CIMCIM-konferanse, som ikke var udelt positiv. Det er desto hyggeligere å rapportere fra årets møte som fant sted i Storbritannia. Tema var organologi i ordets videste forstand og handlet i mindre grad om museumsfaglige meningsutvekslinger. Grunnen til dette var at konferansen ble arrangert som et felles møte mellom AMIS (American Musical Instrument Society), Galpin Society og CIMCIM. Ved siden av foredrag om ulike musikkinstrumenter, fikk deltagerne anledning til å bli kjent med noen av Storbritannias viktigste instrumentsamlingener, både offentlige og private, i alt tolv steder. I denne rapporten kommer jeg til å konsentrere meg om de offentlige samlingene og å omtale dem ut fra mitt ståsted som teknisk konservator.

I løpet av en uke forflyttet vi oss fra Oxford der konferansen startet, til London, og endte opp i Edinburgh. Disse tre byene rommer de mest kjente musikkinstrumentsamlingene og utstillingene i riket, alle svært forskjellige fra hverandre.

Oxford: Her ønsker jeg spesielt å nevne Pitt Rivers Museum og Ashmolean Museum.

Pitt Rivers Museum ble åpnet i 1884, basert på en privatsamling etter Lt. General Pitt Rivers. Dette er et tradisjonelt ”etnografisk” museum der ”alt” finnes og er utstilt på rad og rekke. Museet har også en stor samling musikkinstrumenter fra hele verden. Opphavsmannen selv har merket mange av gjenstandene med små håndtegnede etiketter som forteller hva tingene heter og hvordan de brukes. Men som så ofte i slike enorme samlinger, er det ikke lett å holde oversikten. Derfor har man i ”musikkgalleriet” påbegynt et prosjekt der alle gjenstander måles og registreres på nytt. Informasjonen blir overført i en PC (database) som er knyttet til et nettverk og finnes tilgjengelig i hele utstillingen. Museet benytter seg av et Filemaker Pro-system og ved søk på hva som for eksempel fantes i skuff nr. 52, kom det opp et øyeblikkelig svar. Programmet var imponerende lett å bruke og informasjonen vil i tillegg bli tilgjengelig på internet om ikke så lenge.

The Hill Room i Ashmolean Museum er en slående kontrast til mangfoldet og antallet gjenstander i det foregående. Dette er en meget vakker utstilling med et fåtall utsøkte gjenstander. Hovedattraksjonen er en av Stradivaris mest berømte fioliner, omtalt som ”Le Messie”, hvis alder og ekthet beskjeftiger dendrokronologer og organologer over hele verden. En av konservatorene var til stede og fortalte om de ulike analyser som er blitt foretatt og hvilke resultat man er kommet fram til. Ved en så berømt gjenstand står ofte så stor prestisje på spill at det dessverre kan tilsløre de oppsiktsvekkende resultater en slik analyse kan gi.

London: Her finnes de samlinger som enhver ansatt i et musikkmuseum alltid har ønsket å se: Royal College of Music; Victoria and Albert Museum; Royal Academy of Music med York/Gate-samlingen, samt utenfor sentrum, Horniman Museum.

Royal College of Music er en universitetssamling og for tiden stengt pga. en total sanering og oppgradering. Utstillingsmessig føles den også noe utdatert. Gjenstandene i utstillingen blir hovedsakelig brukt som undervisningsmateriale der studenter får opplæring i eldre spillepraksis på tasteinstrumentene.

Royal Academy of Music er også en universitetssamling, men av mindre omfang enn den ovenfor nevnte. Instrumentene er utstilt over tre etasjer. I andre etasje finnes fire Stradivari-fioliner i hver sin monter bak sikkerhetsglass (at høyt vurderte instrument stilles ut bak skuddsikkert glass, ble allerede fortalt av foredragsholderne fra Library Congress i Washington).

I Horniman Museum er alle gjenstander bak glass. Denne utstillingen åpnet høsten 2002 og kan kanskje betegnes som et høydepunkt blant de steder vi til da hadde besøkt. Utstillingen tar for seg musikkliv og klassisk organologi ut fra flere ulike aspekter. Film, projisert direkte på monterglasset formidler gjenstandenes historie. Også musikeren blir satt i fokus, noe man ikke ser så ofte i musikkmuseer. Gjenstandene er montert i montre som strekker seg fra gulv til tak. I samtaler med konservator kom det tydelig fram at det er svært forskjellige oppfatninger om fordelen ved en slik utstilling. Fra et estetisk synspunkt er den overveldende og vakker å se på, men fra et praktisk ståsted er den derimot ikke like overbevisende. Besøkende kan knapt se eller studere de øverste gjenstandene, for ikke å snakke om å lese etikettene. Glassveggene er store og vanskelig å håndtere, noe som betyr at renhold i montrene er en vanskelig oppgave.

Edinburgh: Her besøkte vi to store samlinger: Edinburgh University Collection of Historic Musical Instruments og Russel Collection for Historic Keybord Instruments. Begge er godt kjent i fagkretser, men er kanskje de som mest lider under underbemanning og pengemangel. Begge samlingene har svært reduserte åpningstider og mye av arbeidet er faktisk basert på innsatsen fra museumsvenner og frivillige. Allikevel ser man framskritt i samlingene og kanskje representerte det var først nevnte museet den mest gledelige overraskelsen for meg med mine konservatorsbriller på.

Det ble tydelig ved alle besøkene at det har

skjedd mye gledelig i løpet av de siste årene når det gjelder montering av gjenstander. Den "hengte fiolin" er heldigvis på vei ut av museene. Derfor må jeg kanskje bestille en ny tegning fra Harald Kryvi i Bergen. Han laget denne illustrasjonen for 3 år siden

til et foredrag om montering av gjenstander som jeg holdt under ICOM-konferansen i Barcelona.

Tilbake til reiserapporter 2003