Gerd Woll, Munchmuseet

Artist’s colonies and artist’s travels

ICFA Helsinki 24.—27.september 2003

Kunstnerhjemmet som elfenbenstårn

Årets tema, “Artist’s colonies and artist’s travels”, var i utgangspunkt nokså vidt og ble gitt en romslig tolkning av både arrangører og foredragsholdere. Museumsbesøk og ekskursjoner bygde likevel godt opp under temaet omkring kunstnerkolonier og de lokale arrangørene hadde i tillegg valgt å legge fokus på private samlinger og kunstnerhjem i Helsinki og omegn. Utstillingene i de store kunstmuseene, Ateneum og Kiasma var det opp til deltakerne å besøke på egen hånd, men konferansen besøkte Sinebrychoff Art Museum og Villa Gyllenberg hvis samlinger fortsatt er beholdt i samlernes opprinnelige hjem. I tillegg fikk vi se NORDEAs imponerende kunstsamling som ikke er tilgjengelig for det vanlige publikum. Hjemmet som ramme rundt kunstverkene kom enda tydeligere fram i ekskursjonen til kunstnerkolonien ved Tuusula-sjøen, ca. en times kjøring fra Helsinki. På denne måten ble det en god sammenheng mellom de steder vi besøkte og flere av innleggene på konferansen.

ICFA i Villa Gyllenberg

Innleggene viste kanskje mindre spredning enn temaet kunne åpne for, men med mange interessante vinklinger. Årsakene til reisene – eller for den saks skyld en problematisering av begrepet ”kunstnerkoloni” - kom man ikke så mye inn på, men det ble presentert flere interessante eksempler.

Birgitta Sandström tok for seg Anders Zorns reiser over store deler av verden i forbindelse med oppdrag, utstillinger og avkopling. Zorn var også en ivrig samler av antikviteter og kunst, og lærte seg etter hvert en imponerende mengde språk. Hva denne intense reisevirksomheten hadde å si for hans egen kunstneriske virksomhet kom Sandström mindre inn på. Zorns reiser brakte ham i mange tilfelle i kontakt med andre kunstnere, men i det store og hele sto hans reisevirksomhet i motsetning til de kunstnere som reiste ut og slo seg ned i mer og mindre organiserte ”kunstnerkolonier”. Som for eksempel de mange skotske malerne som slo seg ned i Roma i annen halvdel av 1700-tallet. De studerte og arbeidet der, og hadde sine oppdragsgivere blant velstående skotske katolikker. Stephen Lloyd fra Scottish National Portrait Gallery i Edinburgh ga en inngående studie av Archibald Skirving, en av malerne fra dette miljøet.

Barbara Jaki fra Slovenia, hadde tatt for seg en gruppe kunstnere som hadde slått seg ned i Paris på 1880-tallet, og delte losji, atelier og modeller. De hadde ikke noe felles program, men var sterkt influert av franske salong-naturalister som Léon Lhermitte og Jules Bastien-Lepage. Deres stil og uttrykksform var ikke spesielt forskjellig fra de andre europeiske kunstnerne som arbeidet innenfor en slik internasjonal stil, og dermed fikk også deres malerier et klart fellespreg. Andrej Smrekar presenterte en gruppe slovenske malere som i perioden 1903-06 utviklet en nokså spesiell form for sein-impresjonisme.

Blant innleggene var Laura Gutman-Hanhivaaras et av de mest interessante, ikke minst som en opptakt til ekskursjonen til Tuusula-sjøen der flere finske kunstnere slo seg ned rundt 1900.

Gutman-Hanhivaaras grunnleggende problemstilling var om det fantes noe som kunne kalles symbolistisk arkitektur. Hun hadde heftet seg ved at flere symbolistiske kunstneres hus viste mange interessante trekk i så måte. Flere av dem bygde og innredet sine egne hus for å tjene som templer for kunsten. For å kunne lytte til indre stemmer og dyrke sin sjel trengtes det stillhet og ro – noe man vanskelig kunne finne i moderne storbyer. Disse kunstnerhusene ble derfor oftest lagt utenfor byene, gjerne omgitt av vakker natur, tilbaketrukket og preget av stillhet. Stillhet og isolasjon fra omverdenen var et gjennomgangstema i de aller fleste, og i et av de hus hun presenterte i sitt innlegg var vinduene plassert så høyt på veggen at man ikke kunne se rett ut, men bare opp mot himmelen! Huset ble på denne måten en effektiv beskyttelse mot all påvirkning utenfra.

I den finske kunstnerkolonien rundt Tuusula-sjøen, var også flere av husene bygd eller designet av kunstnerne selv, og her levde de godt skjermet fra lokalmiljøet. Området rundt Tuusula var slett ingen villmark, men oppdyrket bondeland, og de lokale bøndene betraktet nok også disse innflyttede kunstnerne med atskillig skepsis.

Høstdag ved Tuusula-sjøen

Finske kunstnere som Pekka Halonen, Axel Gallén og Eero Järnefelt hadde mot slutten av 1800-tallet utviklet et meget nært vennskap i Paris, der finnene stort sett hadde holdt seg for seg selv. Dette samholdet ble enda tettere som følge av den politiske situasjonen i Finland på 1890-tallet da russiske nasjonalister forsøkte å oppheve finsk selvstyre. Kunstnerne gikk aktivt inn i kampen for finsk kultur og finsk selvstendighet ved å framheve Finlands nasjonale identitet. Om sommeren i Finland dro de på utflukter østover til Karelen for å utforske det opprinnelige finske i folket så vel som i naturen og den gamle kulturen. De bestemte seg for å forlate Paris for godt, og finne et sted i hjemlandet der de kunne slå seg ned og skape sin kunst i fred og ro.

Gallén fant sitt sted langt unna, men Eero Järnefelt, Pekka Halonen og hans svoger Jean Sibelius, bosatte seg i Tuusula i slutten av 1890-tallet. Husene de bygde var kunstverk i seg selv, omhyggelig uttenkt til å fylle sin funksjon som uttrykk for finsk nasjonalromantikk like vel som estetiske bygningskonstruksjoner med praktiske løsninger for arbeidsrom og storfamiliehus. Det store tømmerhuset som rommet Halonens bolig og atelier, ”Halosenniemi” er spesielt imponerende. Han både tegnet og bygde det selv, av enorme tømmerstokker som ble fraktet lange veier. Vinduene i dette huset er spesielt gjennomtenkt. Etter Halonens mening skulle hvert vindu være som et maleri på veggen – og slik kunne det sannelig fortone seg en vakker høstdag i oktober. Men dette var et resultat av meget omhyggelig planlegging. Halonen fant ønskestedet for sitt hus om vinteren, da han streifet på ski over sjøen. Det ligger på en skogkledd odde og gjennom vinduene ser man ikke ett eneste jorde eller en eneste bondegård. Bare vakre trær, knauser og sjø. Illusjonen er med andre ord fullkommen, og tilsvarer langt på vei noe av det samme som de symbolistiske husene som Gutman-Hanhivaara hadde omtalt i sitt innlegg.

Halosenniemi

Alle familiene var barnrike, og de organiserte derfor selv undervisning av barna, slik at de fikk den opplæring foreldrene fant passende. Mens mennene laget kunst og musikk, jobbet konene med dyrking av grønnsaker og alt som trengtes for å holde de store husene i orden – og å holde barna unna når fedrene arbeidet. Det ble sagt om Sibelius’ fire døtre at de aldri fikk spille på piano hjemme når faren var til stede – han måtte ha absolutt stillhet når han arbeidet. Men de kunne benytte anledningen når han var ute, eller de kunne gå over til Halonen som også hadde et piano i atelieret, og spille der.

Kunstnerne skapte på denne måten en ramme om sin kunst og sitt liv, som til tross for deres store engasjement for Finlands sak, isolerte dem fra deres egen samtid og deres omgivelser. Om mulig enda sterkere virker dette i dag, idet husene er omgjort til museer, og dermed virkelig har blitt tidløse. Ett unntak var imidlertid Eero Järnefelts hjem som fortsatt er i familiens eie, uten at dette ga huset noe mindre ”musealt” preg. Kunstnerens barnebarn og hans kone som bor der i dag hadde beholdt det aller meste uforandret. Noen forsiktige moderniseringer kunne man finne i de fleste av disse kunstnerhjemmene som jo alle hadde vært bebodd i en årrekke, men det var forbausende diskret gjort.

For å vri litt på et kjent engelsk utsagn om at ”My home is my castle” – kunne man si at for disse kunstnerne ble hjemmet i sannhet også deres elfenbenstårn.

Tilbake til reiserapporter 2003