REISERAPPORT


Paal Mork, Norsk Folkemuseum, Formann i ICOM-MPR


Kimchi og andre retter på museum

Rapport fra ICOMs Generalkonferanse 1. – 8. oktober, Seoul, Korea


Solen glimter i glassfasadene langs den endeløse rekken med skyskrapere i Yeongdongdaero gate. På fortauene en tett strøm av mørke dresser og dokumentmapper. En usynlig linje midt i fortauet skiller de som går i motsatt retning. Koreanerne går effektivt og systematisk, de fleste forsvinner ned i undergrunnen til Samseong Station, World Trade Center. Seoul er nesten som en kopi av Tokyo – men ikke helt. Køene er ikke like presist linjerette, og gatene er ikke fullt så renskurte. Men det er helt tydelig hva som er forbildet.

Vi beveger oss inn i smågatene. Bak 30 etasjer med glass og stål ligger mindre bygninger rikt dekorert med neonskilter i grelle farger. Her finner vi restaurantene og barene. Det er vanskelig å si hva som er hva, for alt er skrevet med koreanske skrifttegn. Endelig et skilt med latinske bokstaver – ”Good Restaurant”. Innenfor må vi ta av oss skoene, slik er skikken. Bordene er bare 25 – 30 cm høye, og vi får små puter til å sitte på – rett på gulvet. Koreanerne rundt oss gliser bredt når vi setter oss ned. De vet, like godt som oss, at etter en halv time i lotusstilling vil bena våre verke som om de var flettet med en skrutvinge. Om en time vil de være fullstendig uten følelse, og vi vil være ute av stand til å reise oss.
 

Skiltet utenfor var det eneste engelske innslag. Vi må peke, vinke og tegne for å bestille mat. Formann i Norsk ICOM greier faktisk å tegne til seg en gaffel, mens vi andre sitter der med spisepinner. Og så kommer maten. Først kommer en kar med glødende kull som han heller ned i et hull i bordet. Ikke for å vekke våre allerede sovende ben, men for å grille kjøtt. Så kommer kelnerne med selve nasjonalretten – Kimchi. Kimchi er fermenterte grønnsaker, kål, reddiker, chili, hvitløk osv. Lagt ned i lake og tilsatt krydder. Retten serveres i ulike blandinger til nesten alle måltider. Man spiser direkte fra de felles bollene med spisepinner av rustfritt stål (disse er mye glattere enn de av tre, så vær forsiktig).

Tradisjonen med kimchi går helt tilbake til forhistorisk tid. Hver familie har gjerne sin egen oppskrift. Blandingen ble lagt i leirkrukker, som ble gravd ned i jorden. Grønnsaksblandingen syrnet, men råtnet ikke. Dette var en konserveringsmetode som reddet familien frem til neste innhøsting. I dag kan man kjøpe ferdig kimchi i kjøledisken. ”Vi lager ikke lenger vår egen”, fortalte min koreanske kontaktperson Hanhee Cho meg, ”for i dag bor koreanerne i leiligheter og har ikke noe sted å grave ned leirkrukkene”. Tradisjonen tas vare på og formidles av Kimchi Field Museum i underetasjen av COEX konferanse og messesenter. Denne utstillingen ble laget i forbindelse med ICOMs generalkonferanse og gir en fyldig innføring i kimchiens historie og tradisjoner. Her kan man få innblikk i et stykke av Koreas ”Intangible heritage”, eller immaterielle kultur.
 

Intangible heritage var temaet for årets ICOM generalkonferanse i Seoul. Fokus var rettet mot bevaring av den immaterielle kulturarven. For mens museene kan bruke gjenstander som ugjendrivelige bevis på materiell kultur, er immaterielle verdier, som for eksempel mattradisjoner, langt vanskeligere å konservere. ”Mat er kanskje det mest immaterielle kulturfenomen som finnes”, sa nyvalgt medlem i Executive Council, Per Rekdal. Man kan sylte og salte kimchien så mye man vil, men tradisjonene må holdes i hevd for å bli behørig bevart.

Når ICOMs generalkonferanse har intangible heritage eller immateriell kulturarv som tema, er dette et signal om at museene har en mer omfattende oppgave enn den tradisjonelle objektorienterte formidlingen. Kunnskap om tradisjoner er vanskelig å overføre gjennom en ren gjenstandsbasert utstilling. En mer effektiv, og ikke minst mer opplevelsesorientert overføring er gjennom utøvelse av tradisjonene, for eksempel gjennom dans, håndverk eller matlaging.
 
Blant annet kan museene tjene som arenaer for bevaring av mattradisjoner. Formidling av mattradisjoner kan også bidra til museets promoteringsvirksomhet. Dette var temaet for den italienske sosiologen Romina Mancusos innlegg under ICOM-MPRs seminar under generalkonferansen. Mancuso foreleser museumskommunikasjon ved universitetet i Palermo, og har også skrevet kokebøker for barn. ICOM-MPR er den internasjonale komiteen for markedsføring og kommunikasjonsvirksomhet ved museene.

Det italienske kjøkken, ja for så vidt kjøkkener over hele verden har alltid vært møteplasser, fastslår Mancuso. Et sted der gamle og unge har møttes, lekt, blitt forelsket og konversert. Her har den kulturelle identiteten blitt formet og videreført. Tradisjonene tilknyttet kokekunsten har blitt ført videre til neste generasjon, ikke ved bevisst opplæring, men som en del av livet på kjøkkenet.

Hvis man kunne overføre denne møteplassfunksjonen til museet, ville dette både kunne bli en formidling av ”intangible heritage” i form av mattradisjoner, og ikke minst også god markedsføring. Mat og matlaging er svært populært for tiden. Ved å fokusere på temaet mat og matlaging vil museer kunne utnytte denne populariteten. Spørsmålet er bare hvordan man skal gjøre det på best mulige måte. Jeg forestiller meg motsetningene der man i den ene ytterkant møter den livløse formidling av mat, slik vi kjenner den fra utallige museumsutstillinger. Inntørkede grøtrester støpt i keramikk skal gi et inntrykk av noe spiselig, men bidrar bare enda sterkere til bildet av museet som støvete og dødt. Den andre ytterligheten er alle tekniske konservatorers skrekk, kjendiskokken som fyller museet med organisk materiale og hakker grønnsaker så grønnsaksaften spruter på de unike gjenstandene.

Romina Mancuso samlet 9-12 år gamle skolelever i det arkeologiske museet i Agrigento for å feire den internasjonale museumsdagen 18. mai. Elevene deltok i en workshop der de fikk lære om middelhavsområdenes mattradisjoner. Workshopen bestod av praktisk matlaging med hjelp fra både arkeologisk og kulinarisk ekspertise. På denne måten fikk barna innføring i historien, samtidig som levende tradisjoner ble videreført til nye generasjoner.

Formidling av mattradisjoner har også blitt en publikumsvinner her hjemme. Lefsene på Folkemuseet er i ferd med å bli et av museets varemerker, og ved friluftsmuseer over hele landet bakes, stekes og brygges det. I tillegg har museers serveringstilbud fått et oppsving over hele verden. Restauranten ved Boston Museum of Fine Arts regnes som byens beste. Pascal på Nasjonalmuseet for Kunst i Oslo holder utsøkt høy kvalitet.

Sett fra et objektorientert perspektiv, er mat og mattradisjoner vanskelig å bevare. De må holdes i hevd og utøves. Jeg har forsøkt å belyse hvordan dette kan gjøres ved å ta mattradisjoner og matlaging inn i museet. I tillegg er mat et populært tema for tiden. Gjennom fokus på god mat og formidling av mattradisjoner, vil museet også kunne få en ikke ubetydelig promotioneffekt.

▲ til toppen                                             Tilbake til reiserapporter 2004