REISERAPPORT


Sigrun Rasmussen, Savio-museet/Sør-Varanger Museum


Reiseskildringer fra Korea


Meningen var at jeg en kort stund skulle glemme Edvard Saids ord om orienten, og skrive det som ganske sikkert, uten at jeg egentlig ønsker det blir en form for reiseskildring fra Korea. Men, så klarer jeg ikke å la være å tenke Saids innledning til Orientalismen. Om den franske journalisten som rapporterer fra Beirut under borgerkrigen for snart 30 år siden, om hvordan den raserte byen ikke lenger syntes å tilhøre orienten til Chateaubriand og Nerval. Said skriver videre; Orienten var nærmest en europeisk oppfinnelse, og hadde helt siden antikken vært et sted for romantikk, eksotiske vesener, uforglemmelige minner og steder, bemerkelsesverdige opplevelser. Nå var den i ferd med å forsvinne; på en måte hadde den allerede gjort det, dens tid var over.  Istedenfor orientens romantikk og mystikk – var det krig og ruiner!

Seoul i oktober 2004, selvsagt var det ingen ruiner, men en storby, og lite som tilsynelatende minnet om tidlige tiders okkupasjon eller en krig, som brutalt delte landet og splittet opp familier. Og, jeg tar meg selv på fersken i å se etter bygninger som overlevde både Japanere og Amerikanere! Det som var der før det nye, moderne og postkrigs Korea. Jeg krymper meg, er jeg den franske journalisten? Istedenfor Østens mytiske hus og vakre hageanlegg var det høyhus og brede gater!

I anledning Generalkonferansen for ICOM 2004 ble utstillingen Beloved Geumgangsan vist på Nasjonalmuseet for kunst i Seoul. Geumgangsan er et fjellområde, som ligger på nordøstkysten i provinsen Gangwon-do. En gang var dette grensen mellom kongerikene Goguryeo og Silla (57 BC – 668 AD), og etter delingen av landet i 1953 ble området en del av Nord-Korea. For kort tid tilbake ble det åpnet for turistturer til Geumgangsan. Dette skapte et vel av følelser, særlig fra sørkoreanere. En av reaksjonene var ganske enkel. Når folk ikke får reise for å besøke slektningene og hjemplassene sine, hvorfor skal de da reise til et fjell? Kim Yoon-soo, direktør ved Nasjonalmuseet for samtidskunst skriver at reaksjonene også kom fordi fjellet har en spesiell betydning, i form av et sjelelig hjem for det koreaske folk.

Utstillingen om det høyt elskede Geumgangsan som oversatt betyr Diamantfjellet, ble laget både for å vise verden dette fantastiske fjellet og elvene, men også for å peke på de mange betydninger som fjellet har hatt og fortsatt har for Korea. Fjellområdet i seg selv er karateristisk med sine klipper, stupbratte fjellsider og mange fossefall. I følge Taoismen var det et av tre fjell fra Gud, og et hellig fjell i Utopia. For Buddhismen var det et hellig område der Dharmogata Bodhissattva hadde bolig.  Konfutsianismen opphøyde det til et jordisk paradis, en kulinasjon på naturgitt skjønnhet. Blant de intellektuelle i Joseon perioden var fjellet både en inspirasjon og tjente som åndelige retreat. I samme periode ble en ny retning introdusert fra vest, opplysningstidens rasjonelle og objektive observasjoner resulterte i naturvitenskaplige studier av fjellområdet.

Bruk og betydning gjenspeiles i de mange navn som fjellet har, navn som blant annet knytter seg til naturforhold, Taoisme og Buddhisme. Under tidligere dynastier dannet fjellet naturgitte landegrenser, og under Mongolenes innflytelse ble det bygget et tempel for hoffet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det et turistmål, og under Japansk herredømme ble fjellet et nasjonalsymbol og videreutviklet til turistattraksjon. På slutten av 1900-tallet kom det som sagt igjen i fokus, da i forhold til diskusjonen rundt gjenforeningen av Nord- og Sør-Korea.

Utstillingen om Geumgangsan er først og fremt en kunstutstilling med billedkunst. Samtidig favner den bredere med en presentasjon av reiseskildringer både av Koreanske og utenlandske forfattere, vitenskapelige skrifter og religiøs litteratur. Dette viser bredden i litteratur om Geumgangsan, men sier også noe om den symbolske betydningen av området. I billedkunsten finnes en lang og uavbrutt tradisjon med motiver hentet fra fjellområdet, der tradisjonell Koreansk landskapsmaleri møter en moderne vestlig tradisjon. Med tiltakende turisme ble dette også gitt ut som rikt illustrerte reiselivsskildringer. To viktige kunstverk er Geumgangsan Ten-fold Screen av kunstneren Hwang Sung-ha og Samseonam Rocks av Kim In-sik. Kunstverkene viser panoramaer over Geumgangsan, men med et vestlig influert perspektiv og chiaroscuro, samtidig som de holdes innefor en realistisk monoton og maskinlignende tegneteknikk. En teknikk som har lange tradisjoner i koreansk billedkunst.

En rekke kunstnere besøkte i denne perioden Geumgangsan, og hentet sine motiver derfra. Etter delingen av landet oppstod det en ny tradisjon i forhold til området. Flere kunstnere laget motiver over tema fra Geumgangsan, men nå var det som minner og fortellinger om tidligere tider og drømmen om å reise tilbake. Geumgangsan ble nå et symbol på hjemstedet og familien de hadde mistet. Det er på bakgrunn av dette vi kan forstå reaksjonene til folk i Sør-Korea. Istedenfor å få lov til å komme hjem fikk de symbolet på hjemstedet og det de mistet som ventegave på gjenforeningen!

Og, hvordan gikk det med den franske journalisten i Beirut? Det vet jeg ikke, og ikke er det særlig viktig heller. For 30 år siden var det menneskene i Beirut som var viktig. I Korea 2004 er det viktig at familiemedlemmer blir gjenforent med eller uten Geumgangsan.

Litteratur:
Yang Jongsung, Cultural Protection Policy in Korea: Intangible Cultrual Properties and Living National Treasures, Seoul 2003
Beloved Geumgagnsan, National Musum of Contemporary Art, Korea, 2004
Artists on Journey, Seuol National University Museum, 2004
Age of Philosophy and Aesthetics, National Museum of Contemporary Art, Korea, 2002
Edward W. Said, Orientalismen, Oslo 2001

▲ til toppen                                             Tilbake til reiserapporter 2004