REISERAPPORT


Gerd Aarsland Rosander


RAPPORT FRA JEJU ISLAND


Endelig har jeg sett dem med egne øyne, de berømte kvinnelige dykkerne, kalt haenyeo, som opprettholder en kvinnelig dykkertradisjon som antagelig har eksistert gjennom flere århundrer, blant annet utenfor Koreas kyst, hvor kvinnene dykker etter forskjellige typer av fangst. Det fortelles at de kunne holde pusten i opptil 2 minutter av gangen og dykke ned til 20 meters dyp uten surstoff. Man kjenner til at enkelte har fortsatt å dykke langt opp i årene, ja helt opp til 75 års alder.

Men la meg begynne med begynnelsen.

Nå var kvinnene utstyrt med sorte froskemannsdrakter inkludert hette, noen ganske slitte etter lang tids bruk. En gruppe satte seg på de store stenene i sjøkanten for å gjøre seg klare, på med svømmeføtter og dykkermaske og en slags vanter på hendene. Ingen surstoff-flasker. Fra en stor ring av et eller annet materiale hang en ”sekk” av fiskegarn, og ved siden en mindre mer finmasket ”sekk”. En ganske stor fløter, som en kube på kanskje 40 cm hver vei, trukket med stoff, en var riktig fargerik, holdt sekken oppe. I hånden hadde de en stor jernkrok,lik den i museet, ca 20-30 cm lang og bøyet i enden, som antagelig ble benyttet blant annet til å rykke løs f.eks. skjell eller huke fast fangsten med. Så la de på svøm utover langs den klippeformete kysten. Det var som et gløtt inn i historien, men i en modernere og likevel tradisjonell versjon.

Men det skulle komme mer. Litt senere på dagen stoppet vi ved en flott badestrand nær et stort hotell. På vei ned mot stranden fikk jeg syn på dem igjen på en smal, liten terrasse helt ned mot sjøen. Her hadde 4 - 5 kvinnelige dykkere, fremdeles i  sorte dykkerdrakter, hvert sitt enkle bord med stoler rund og parasol over. Mot fjellveggen stod ennå utstyret med nett og fløter. På marken ved bordene hadde hver og en sine kar, 2–3 ”boller”, nærmest å sammenligne med litt dype, gammeldagse vaskevannsfat, hvor  den levende fangsten av små kråkeboller og småfisk svømte omkring. Sittende på huk og med en liten trefjel på terrassegulvet renset de den sprellferske rå fisken og gjorde måltidet klart for sine gjester ved bordene. En kokte en krabbe i en liten bulkete kasserolle borte ved fjellveggen.  De ropte omkapp for å kapre nye gjester som var på veg  ned mot stranden.

Jeg var fullstendig fasinert. Ved et av bordene satt to kvinnelige canadiske lærere og en koreansk kollega som snakket engelsk, og som fungerte litt som tolk for meg. Dykkerkvinnen så ikke så helt ung ut, og hun fortalte at hun hadde dykket i 25 år. Nå er de kvinnelige dykkerne medlemmer av en organisasjon, noe som gir dem tillatelse til å livnære seg på denne måten. Hun hadde en ektemann, noe som ikke styrket en påstand fra vår guide på reisen, nemlig at yrket skulle være forbeholdt enker som en utvei til å overleve om ektemannen falt fra. I alle fall hadde disse kvinnene gått et skritt videre og kunnet øke sin fortjeneste ved også å ”foredle” fangsten på denne enkle måten.

Best kjent og flest i antall har de kvinnelige dykkerne vært på Jeju Island, hvor de i 1950-årene nådde toppen med nesten 30.000 dykkere. I 1980-årene var antallet redusert til omkring 10.000, og i år 2000 oppgis at det kanskje bare var 3.000 igjen. Antallet dykkere har altså sunket drastisk, og få yngre kvinner er interessert i å begynne i yrket, noe som er forståelig når man tenker på at disse dykkerne ofte plages av hodepine. Det er vel sannsynligvis et tidsspørsmål når den lange tradisjonen med kvinnelige dykkere som familiens hovedforsørger er en saga blott.

En times flytur fra Seoul,  85 km ut fra sydspissen av Koreas fastland,  ligger Jeju Island, 7,4 mil lang 3,4 mil tvers over. Hit gikk en tredagers tur etterfølgende konferansen i Seoul, hvor jeg var eneste norske deltaker i en inernasjonal gruppe på 11. Øya oppstod gjennom en vulkan som etter hvert dukket opp av havet og sluknet, siste utbrudd var på 1000-tallet. Hovedvulkanens topp dominerer øya og hever seg nær 2000 m over havflaten, og er dermed også Koreas høyeste fjell. I tillegg er landskapet overstrødd med større og mindre småvulkanske topper som skaper variasjon i landskapet og et delvis kuppert terreng.

Den vulkanske grunnen preger ikke bare landskapet men også kulturlandskapet på mange måter, og dessuten den eldre byggeskikken, hvor husene er bygget av lavasten. Det subtropiske klimaet gir meget gode dyrkningsforhold for frukt og grønnsaker av mange slag. Store deler av arealet domineres av trær med sitrusfrukter, ikke minst tangeriner som det skal være over 100 slag av. Også enkle drivhus av plast eller glassfiber finnes, angivelig for å få en raskere modning og dermed spredning av sesongen. Men drivhusene er ofte utsatt for ødeleggelse fra den kraftige vinden som stadig hjemsøker øya. Store beitearealer gir også grunnlag for hesteavl og kvegdrift.

I østligere deler av øya kunne man se større og mindre åkrer eller jordlapper omkranset av steingjerder bygget opp av den vulkanske stenen, og ettersom jordene lå som vannrette speil, avtegnet de seg som et mønster i ulike høyder eller terrasser, hvor steingjerdene delvis kunne gi noe ly for vinden. Hele øya er som en stor svamp pga den vulkanske stenen som magasinerer regnvannet.

Her og der kunne man midt ute i åkeren se en gressbevokset haug, innrammet av samme type murer med lavasten. Av og til fantes der også en slags stenfigur. Det var graver som man altså kunne legge slik ute på egen jord, og jeg mintes ”Den gode jord” og mine egne indre bilder av bonden som gikk over sine jorder og plukket ut plassen hvor han selv skulle begraves blant sine forfedre.

Men tilbake til de kvinnelige dykkerne, som jeg først møtte i Jeju-do Folklore and History Museum som åpnet i 1984. Et flott moderne museum, men med bygningen dekket av det tradisjonelle materialet, lavasten. En stor monter blant presentasjonen av tradisjonelle leveveier som jordbruk, jakt, etc, er viet de kvinnelige dykkerne og deres sanking av sjømat som en av de tradisjonelle måter å skape et levebrød på. Med  enkle redskaper  som en lang krok eller en slags bøyet kniv med litt lengere skaft, og enkel klesdrakt, hentet de opp en fangst som ofte utgjorde hovedgrunnlaget for familiens forsørgelse.

Dag to gikk til de sydligere deler av øya, og her like ved en fiskehavn hvor en stor moderne fiskeflåte lå inne, var det at jeg igjen fikk syn på de kvinnelige dykkerne, men denne gangen ”live”.

▲ til toppen                                             Tilbake til reiserapporter 2004