REISERAPPORT


Anne Ågotnes, Bryggens Museum


 Side Effects of a Conference, for the Benefit of the Museum and the Museum Staff
ICOM/MPRs årskonferanse i Tampere, Finland, 28.08 - 1.09.05


ICOM/MPRs årskonferanse: “Market communications for the Benefit of the Museum” ble arrangert i Tampere, Finland med et stort og variert program. Som ventet ga de aller fleste av konferansens foredrag, innlegg og diskusjoner stort faglig utbytte. Og som vanlig ga en slik konferanse som samler deltakerne i et nesten verdensomspennende nettverk, også oss museumsmennesker andre typer utbytte enn det selve konferansens tema tilsa.
       Utbyttet kan for eksempel være i form av kontakt og samtaler med mange av de andre deltakerne. Det gjelder slike som Ayda Alymova fra Kyrgyzstan. Jeg kjente lite til landet hennes, men ventet nesten at hun på sin side kjente godt til både Norge og Bergen. Det var tankevekkende å snakke med henne på hennes svært stotrende engelsk, og samtidig høre at hun snakket seks andre språk - språk jeg overhodet ikke forstår og med alfabet jeg ikke kjenner. Ens egen verden blir satt i perspektiv, på så mange ulike måter.
       Eller utbyttet kan være møtet med Ulla Rohunen fra Tampere Museum - midt i NOKIA-land. I foredraget sitt presenterte hun et byvandrings- eller byhistorieprosjekt tilpasset publikums, gjerne ungdommers, bruk av mobiltelefoner: Gamle fotos fra Tampere og tekst med historikk kunne med et tastetrykk eller to komme opp på den enkeltes mobiltelefon når de for eksempel var på steder de ønsket å vite mer om. Det var interessant. Men vel så interessant var det å snakke med henne om kvelden: Høre om problemer (utfordringer som det heter nå), tanker omkring målgrupper, bruksområde, osv. Én ting er å utvikle program der publikum, de fleste steder i Tampere, kan få bilder på telefonen av samme sted for nesten hundre år siden. Det er jo et kjempetilbud til de som er interessert i by- og bygningshistorie. Men er de som er interessert i det, egentlig de som har siste utgave mobiltelefon? Og er ungdommer med siste nytt i mobiltelefon interessert i gamle fotos fra byen? Eller hvordan få dem interessert?
       Bildet på mobiltelefonen skulle ledsages av en tekst på maks. to-tre linjer. Mange av oss har erfart hvor problematisk det er å korte en utstillingstekst ned til kun ti linjer, når en har så mye på hjertet, så mye å fortelle og helst skulle brukt 60 linjer. Vi er vel alle enige om at ny teknologi må og bør prøves ut i formidlingen - men å kommunisere med nye hjelpemidler og ny teknologi stiller oss også overfor andre utfordringer enn det å beherske eller ha kjennskap til teknologien. Et klokt menneske sa en gang om de som laget for lange utstillingstekster: ”Skriv heller en bok i stedet!”. Da skjønner jeg frustrasjonene til den som må forklare et bilde med hundre års historie bak seg, på to linjer!
       En helt annen, positiv side-effekt av konferansen var at møtet hver av de tre dagene den varte, var lagt til tre forskjellige steder i Tampere (og det er ingen storby, så det var lett å finne frem): Første dag var i museumssenteret Vaprikki - et svært interessant, ombygd fabrikk- og industrianlegg. Andre dag i Finlands Arbeidermuseum like ved, og tredje dag i Tamperes største avis, Aamulehti. Det innebar at man fikk sett mye mer av utstillinger og andre institusjoner og kulturtilbud enn det man normalt gjør under slike konferanser. Mange av oss har jo ervervet en viss erfaring i å ”scanne” utstillinger og informasjon og steder i løpet av kaffe- og lunsjpauser i konferanseprogrammet. I tillegg var det lagt opp til et ganske imponerende ettermiddagsprogram og sosialt program, med båt- og bussturer, besøk til museer og attraksjoner utenfor og i byen. Personlig syns jeg Leninmuseet i Tampere var det jeg vil kalle en opplevelse. Her var lite ny teknologi.
       I løpet av konferansen lærte jeg at Finland er et av landene i Europa med flest museer pr. innbygger. Landet skal ha over 1000 museer med smått og stort. Og derfor vil jeg avslutte med en forunderlig opplevelse, litt på siden av de en vanligvis har under slike møter: Det er sikker mange som har ”oppdaget” en forfatter, og falt pladask for han eller henne. Det skjedde med meg i vår, og forfatteren er finsk: Arto Paasilinna. I vår og sommer leste jeg mange av bøkene hans i svensk oversettelse. En av de morsomste og mest underfundige bøkene hans, en full av referanser til den store beundringen for Lenin og for Kekkonen i 1960- og 70-årene, er etter min mening: ”Livet är kort, Rytkönen lång” fra 1994. Det er umulig å beskrive hva den handler om. Men ett av foredragene på konferansen i Tampere var ved en italiensk sosiolog. Hun skulle snakke om hvordan man kan markedsføre museer gjennom for eksempel skjønnlitteratur. Og så sier hun noe slikt som: ”I know you have many different museums in Finland; I even have read in a book that you have a tank museum…” (tank= miltært kjøretøy).
       Jeg trodde ikke jeg kjente til det museet; det hørtes heller ikke ut som et museum som umiddelbart ville vekke min interesse hvis jeg matte velge blant mange museer å besøke. Og så plutselig gikk det et lys opp for meg midt under foredraget: Vi har lest samme bok! Hun har også lest Arto Paasilinnas bok: ”Livet är kort…”
       Etter min mening er ikke boken en strålende markedsføring av et museum for finske militære kjøretøy, og for så vidt er heller ikke skjønnlitteratur den mest nærliggende veien å gå i markedsføringen av museer - bortsett fra det Dan Browns ”DaVinci-koden” har gjort for besøk til Louvre. Men boken gir - fremdeles etter min mening - et utrolig innblikk i deler av det finske lynnet i forrige hundreår, i finsk humor, og i det jeg oppfatter som finsk mentalitet. Jeg er klar over at det er et lynne, en humor og en mentalitet som Paasilinna vil at jeg skal oppfatte, og som han formidler til meg, og til blant andre den italienske foredragsholderen.
       Så kanskje var en av de viktigste erfaringene fra en strålende tilrettelagt og faglig svært utbytterik konferanse knyttet til kommunikasjon og markedsføring i og av museer: Side-effektene, utbyttene, er mange og mangesidige, viktige og betydningsfulle, av og til forunderlige, og aldri kjedelige!
       Takk til arrangørene i Finland for et strålende program, takk til styret i ICOM/MPR (med norsk styreleder: Paal Mork) for det samme, og takk til Norsk ICOM for reisestøtten!

▲ til toppen                                             Tilbake til reiserapporter 2005