  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Cultures- Creating Identites. The Exhibition- A Two-sided Mirror ICEEs møte i Amsterdam og Leiden 23.-25.10.05 Innlegget til Alex Elsohn, om ”To Exhibit Conflict-Resolution: Mission Impossible? var også tankevekkende, fordi det førte oss tilbake til grunnleggende spørsmål om hva utstillingsmediet er, hva det kan brukes til og hvordan det fungerer best. Elson kom fra Havatzelet Cultural & Education Insitustions, Berlin/Tel Aviv. Den institusjonen arrangerer samlinger mellom palestinske og jødiske ungdommer. På samlingene besøkte de hverandres hjem, løste oppgaver sammen, laget installasjoner og fotoutstillinger som skulle bidra til konfliktløsning. Utfordringen hans var hvordan han skulle formidle institusjonens mål og aktiviteter gjennom utstillingsmediet. Han ble stadig spurt om de ikke kunne bidra med en utstilling i ulike sammenhenger. For ham virket det som en nærmest umulig oppgave, fotografier av samlinger med disse ungdommene og deres aktiviteter gav liten informasjon og kunne faktisk bidra til å styrke stereotypier, hevdet han. Flere av prosjektene hans som ble presentert på møtet viste nettopp at det er mulig å ta opp kompliserte spørsmål knyttet til etnisitet, individualitet, religiøs tilhørighet og konflikter gjennom utstillingsmediet. Felles for disse prosjektene var at prosessen i arbeidet med å realisere dem var vel så viktig som det ferdige resultatet, fordi prosessen bidro til selvrefleksjon for deltakerne. Så løsningens på hans dilemma var kanskje å lage utstillinger som inviterte publikum til å delta i lignende prosesser som ungdommene fra de to konfliktområdene gjennomførte på sine samlinger. Han kunne benytte eksempler fra ungdommenes installasjoner og fotodokumentasjoner som selvstendige ”verk”, fordi de så tydelig varsom ulike stemmer fra ulike individer eller grupper av individer. Elsons bekymring for at publikum ikke ville forstå hva de så er lett å løse, fordi det er den vanlige utfordringen for formidlere på museene. De vet hvordan de skal få til dette møtet mellom utstilling/verk og ulike publikumsgrupper, ved å bistå i en dialogbasert formidling som fremmer publikums behov for å skape mening i møte med dette ukjente. |
|
|
 |
Artikkelforfatteren holder sitt innlegg, om hvordan
vandreutstillinger kan nyttes for å sørge for at flest mulig får tilgang til kunst, ved å vise til praksisen til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design sitt arbeid innen landsdekkende formidling. |
|
|
Hvordan er utstillingsspråket? Susan Legên, fra KIT Tropenmuseum snakket om Language of Exhibition and the Freedom of Speech. Hun er Head of Museology and professor at Amsterdam University. Hun startet med å referer til en legendarisk vandreutstilling “The Family of Man” fra 1955, av Edward Steichen, som viste portrettet fra ulike kulturer, og som turnerte i hele verden. Den hevdet universelle verdier, at vi deltar i et fellesskap i menneskehetens familie, på en inkluderende måte Den viktigst erfaringen med den utstillingen var publikums deltakelse, at de stilte seg ansikt til ansikt med fotografiene og gjenkjente hverandre, ”den andre”, noe som er begynnelsen på mange viktige prosesser. Som f.eks å gi den andre ytringsfrihet. Hva skjer når universelle mesterverk fra vår felles kulturelle arv reiser på vandreutstilling, som ”block-busters”? Hvordan blir universelle verdifulle gjenstander formidlet? Hvem eier dem, hvilket budskap har de, hvem skal ta dem i mot? Det å lage utstilinger er en kreativ og intellektuell prosess og gir mulighet for å dialog og involvering av målgrupper. Hun viste hvordan Tropenmuseet bevisst hadde bygget opp utstillinger basert på mange ulike stemmer, ulike perspektiver for å unngå den autoritære ”museumsrøsten” som vanligvis er i museenes tekster og perspektiv i utstillingene. Dette var også Jette Sandal, direktøren på Verdenskulturmuseet i Gøteborg, opptatt av. Hun snakket utstillingen ”Shifting Perspectives and Situaded Knowledge”, ved å vise hvordan også Verdenskunstmuseet bygger opp utstillinger med mange ulike røster og perspektiver, og viste at de har klart å bli en arena for ”alle” gjennom sin åpne og inkluderende holdning. Virkemidlene spilte på empati og subjektivitet. Et sceneområde inne i selve utstillingsområde var viktig virkemiddel, som brakte performance og andre sceniske utrykk virkelig nær utstillingene og bidro til nye konstellasjoner mellom utøvere og publikum. Utstillingene var ikke tenkt som faste basisutstillinger. Verdenskunstmuseet ønsket å utvikle vandreutstillinger om f.eks ”Trafficing” ut fra de erfaringene de har på museet om emnet og formidlingen av det. Verdenskunstmuseet ønsker ikke å bli et ideologisk sted og var svært opptatt av dette i programmarbeidet. Det var imponerende å se hvordan en bevisst strategi på begge disse institusjonene var gjennomført i praksis, at faktisk utstillingene ser og oppleves annerledes når de er tuftet på slike tanker om ar flere perspektiver skal vises, utstillingsspråket blir annerledes.  Utstilling for salg: Leiden Etnografiske museum har en utstilling om Australia som de tilbyr andre museer, reis og se! Veien videre Konferansen ble avsluttet med noen betraktninger av Nacy Zinn, Assistent to the Director, The Walters Art Museum, Bosten USA. Hun trakk forbindelsene tilbake til ICOMs Generalkonferanse i Sør-Korea i 2004, og dagens møte, som viste at komiteene ICEE arrangerer gode konferanser for sine om lag 300 medlemmer, med relevante problemstillinger, gode forelesere og aktive deltakere og søker samarbeid med andre ICOMkomitter. I Soul hadde vår komité 3. beste besøkstall på sine programposter, og vi samarbeidet om noen programposter med andre ICOM komiteer, som ICAMT (for museusarkitekter, designere og teknikere) og IPRIG(egyptologene!). På åretes konferanse var ICOM Europa og ICOM Nederland representert. På neste møte, som antakeligvis blir lagt til Peru, ønsker vi å samarbeide med den internasjonale komiteen som er knyttet til formidling. Som styremedlem vil jeg bidra til å knytte forbindelse mellom norske institusjoner og fagpersoner som kan bidra utfordringene museene i Peru har, når det gjelder utstillinger og samarbeid med andre om utlån og produksjon av vandreutstillinger. Årets konferanse viste at museene er i endring og prøver å fange opp utfordringer med å gi plass for nye identiteter. Fra å være samlingsorienterte institusjoner utvikler de seg til mer publikumsorienterte institusjoner. Museene setter seg nye mål om å underholde publikum, gi dem rom for oppdagelser og også utfordre og overraske publikum, slik at de kan gjøre opp sine egne meninger. Mussene ser på nye måter å jobbe på, for å bli mer tilgjengelig for flere. Publikum blir mer involvert, både i planlegging og under visning av utstillinger. De unge er viktig målgruppe, fordi de holder opp speilet for oss, og ser både bakover til fortiden og inn i fremtiden. |
|
|
 |
Fortsatt temporære utstillinger på Tropenmuseet om kontroversielle temaer: Tropenmuseet fortsetter å lage store temporære utstillinger, som legger vekt på å involvere ulike målgrupper i prosessen og gjennomføringen. 2 uker etter at utstillingen ”Urban-Muslim” ble tatt ned, ble filmmaker Teo van Gogh myret rett ved museet. Utstillingen Urban-muslim fikk god omtale, men noen savnet den autoritære museumsrøsten. Utstillingen gav rom for mange ulike perspektiver og individuelle stemmer. | |
|
Møtet som markedsplass? På møtene har det vært vanlig å arrangere en markedsplass, som et sted for å legge frem ledige utstillinger, og det har vært utarbeidet lister på nettet over utstillingstilbud. I praksis viser det seg at det er utrolig krevende å vedlikeholde slike lister, og i at det ikke er på denne måten utstillinger blir solgt eller lånt, selv om prosjektpresentasjonene innhold pris, krav til visningsrom og lignende. Men alle syntes det er interessant å bli orientert om slike nye produksjoner, slik at prosjektpresentasjoner vil nok alltid spille en viktig rolle på slike møter. På årets møte ble prosjekter både presentert på en fyldig måte i forelesningene og i kortere format på markedsplassen. Samarbeidspartnere? Anna Paolini , Head of Arabic Unit, UNESCO hovedkvarteret presenterte nye museumsprosjekt i Irak, Egypt og Namibia. Hun vil invitere Norge til å bistå i arbeidet, spesielt med Namibiaprosjektet. De nordiske ordningene med bruk av vandreutstillinger, som Svenske Riksutstâllningar og Norske Riksutstillinger (nå del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design) har nyttet for å nå større grupper av befolkningen i tynt befolkede land vekket hennes interesse. Møtet som kritisk forum? Jeg savner en ennå mer kritisk og mer problematiserende holdning i disse prosjektpresentasjonene på ICEÈ-møte, med mer fokus på hvorfor disse er interessante i forhold til komiteens mandat som gjelder både ”Exchange” og ”Exhibition”, og hvilken rolle komiteens medlem har i forhold til prosjektet. Jeg vil gjerne diskutere hvilke kriterier vi vurderer prosjektene i forhold til, hva er det vi ønsker å oppnå med utstillingene? Bidrar utforming og produksjonsprosessen og formidlingen til dette på en tilfredsstillende måte?  Work in progress. Planleggingen av neste års møte er alt i gang. Bli med til Peru og ta del i de ut- fordringer våre kollegaer der har for å utvikle utstillingsmediet i samspill med ulike bidragsytere. ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2005 |
|
|
|
|
|
|