REISERAPPORT

Nu er jeg nesten kommet mig over den treårige stormønstring innenfor konserveringsfaget, der som alltid fremstår som et sant overflødighetshorn av opplevelser og inspirasjon: både før, under og etter deltakelsen. Den meget proffe hjemmeside til kongressen kan anbefales på det varmeste: www.icom-cc2005.org, som et forebilledlig formidlingstiltak, noe som også var kongressen hovedtema, lett skjult av en rett så intetsigende overordnet tittel:
”Our cultural past – your future”. Vi var 900 deltakere fra 75 land, og som alltid ved slike tilfeller føler man sig faktisk ikke i babylonsk forvirring, men snarere som deltakere i en skikkelig bursdagsfest i storfamilien: vi har alle noe felles som stikker meget dypt i oss alle, og gjør slike kongresser utrolig inspirerende.
De mange spennende foredrag og møter kolleger imellom belyste under en sand kakofoni av foredrag, fester, ekskursjoner og arbeidsgruppemøter, at det som nu er hovedtrenden innenfor konservering så absolutt er Learning how to share more of the magic. Konservatorens rolle i dagens samfunn er ikke kun at redde kulturarven for kommende generasjoner men i like høy grad at gjøre den tilgjengelig for dagens mennesker. Vi må bli bedre til at løfte blikket fra objektet til subjektet, altså den totale sammenheng som gjenstandene inngår i. Public involvment er dagens credo, primært fordi bruksmønstret av kulturkonsumpsjon har forandret sig totalt fra de eksklusive dager hvor kun folk med et minimum av klassisk dannelse kunne tillates adgang til de hellige haller som inneholdt klenodier til ytterlige styrkelse av klassesamfunnet, til dagens mer demokratiske kulturbruk i en globalisert identifikasjonsprosess.
Som konservatorer blir vi ofte tillagt egenskaber som må liknes ved en krysning av Supermann og Trollmannen fra Oz, og publikums nysgjerrighet på hva vi egentlig gjør og hva vi ser med våre egne øyne og alle instrument kjenner ingen grenser. Vi må her som fagfolk bli bedre til å dels møte denne interesse, dels forvalte denne kunnskap for kulturarvens beste: uten offentlighetens genuine interesse kan vi skrike os hese uten at oppnå den minste forbedring av bedrøvelige tilstander innenfor den offentlig forvaltning.
I Nederland har de mange spreke ideer, som de til og med også setter ut i livet: hva siges til at kunne gå rundt i og føle på et av verdens mest berømte malerier? ”Nattevakten” var gestaltet tredimensjonalt i bronsefigurer som stod på en meget prominent plass i Haag, og her kan man altså endelig se hvordan disse berømte menn egentlig ser ut bakfra og hva de faktisk ser på: Rembrandt selvfølgelig. Spøkefull alvor, som kan være en av mange, mange måter at skape oppmerksomhet omkring kulturarven på.



Fra det nære og ganske ufarlige, til det mer overordnede og politisk sprengkraftige kan det nevnes at vi på vår daglige vei til det store kongressenteret passerte den meget velbevoktede bygning hvor Jugoslavien-tribunalet avholdes: Vi var altså nærmeste nabo med Milosevich, og hele verdens oppgjør med dette redselsregime, hvor ikke heller de unnslo sig at ødelegge motstanderens kulturverdier, til og med meget metodisk.



”Conservation is a futuristic activity vested in the belief that we, who have the power today to safeguard or degrade what is of value to society, should strive to be good ancestors for future generations”. Dette citat fra Dr. Neville Agnew, director ved Getty Conservation Institute, fremført i en avslutningsforelæsning, kan gjerne ses som representativ for en generell holdning fremført med mange stemmer og i mange varianter gjennom hele kongressen.
For at vi ikke skulle svæve helt bort i luftige tankeformer ble alle deltakere utstyrt med 2 svære murstein ved ankomsten: nemlig det digre 2-binds verk som inneholder alle de nyeste tanker og gjerninger fra de 23 arbeidsgrupper under ICOM-CC. Her er det fullt med cutting edge research før det finner veien til mer autoriserte publikasjonsformer og kanonisering.
Vil du, kjære leser, vite mer om nettopp dette: spør din nærmeste konservator!
Første forrykende forelæser – Dr. Galla, en virkelig verdensborger – bad oss innstendig om at lytte: ISME, det arabiske ord for aktiv lytting! Selv hadde han mange eksempler på kultursarvsforvaltning som i utgangspunktet gikk hen over hodet på de som var midt opp i det. 3 eksempler fra steder som var kommet på Unescos verdenskultursarvsliste belyste til overdådighet hans synspunkt: involverer man ikke de lokale mennesker, som bor midt opp i det hele, samt giver dette mening for de i deres hverdag som en livsforsterkende funksjon ikke bare i form av kulturell stolthet men også med en mulighet for det daglige brød, så kan alle gode ønsker for kulturarvens overlevelse ikke realiseres. ...balancing our commitment to conservation through its location in sustainable development..... providing meaningful participation and integrated experiences from locals and visitors through effective conservation of heritage value ...creating employment based om the strength of local and regional heritage values resulting in powerty alleviation...
Mange deltakere tok tråden opp kring dette tema med LYTTING i deres innlegg: La Souffle de la Terra (Jordens ånding) så vakkert kan det uttrykkes på fransk. Vi må alle forholde oss til et endret verdibegrep knyttet til kulturarv, ikke kun på et teknisk nivå gå inn i gjenstanden så at si men fange de større linjer omkring forvaltning, definisjonen av vår egen rolle, hvorfor gjør vi hva og for hvem?
Fra den største utdanningsinstitusjon i Nederland forelå et imponerende skriv betitlet: ”Clear head, steady hand”, og her kan vi bl.a. læse sjefens ganske radikale forestillinger om konservatorens endrede rolle: ”should we not be conserving other objects than the umpteenth painting and the millionth book?....the justification of conservation and restauration depends on the support there is for them in society, however complex and changeable it may have become.”
Som skandinav er det enkelt at tro at nettopp Nederland er ganske så lik våre lande: denne kongress viste mig nesten det motsatte. Landets koloniale fortid gjorde sig mer enn meget bemerket. Ved den grandiose avslutningsfesten spillede en gruppe nederlendere, sortere enn vinternatten i Tromsø, på trommer for harde livet. Rytmens sterke puls brakte os fra en bygning til den neste, og inn i en helt anden verden: nemlig en ballettforestilling av absolutt verdensklasse med The Nederlands Dans Theater. Maten til festen var Indonesisk Buffé, og det trenger jeg nokk ikke å forklare nærmere i denne sammenheng tenker jeg? Her var den store verden virkelig tilstede i den lille, og jeg ble atter påminnet om den høye grad av homogenitet vi stadig ser i våre egne befolkninger.
STOR var derfor min forundring, ja rent ut sagt frustrasjon, over møtet med det splitternye ”National Museum of Etnology” i Leiden. De har en aldeles vidunderlig samling av kunst- og kulturgjenstander fra den ganske verden (som de for øvrig tar fysisk vare på helt forebildlig i nye magasiner) men her: i møtet med publikum var der nået som var gått helt og aldeles galet etter min oppfattning. Alt virkede gjort med hjerne uten hjerte, alle verdens regioner ”så like ut”, en overveldendes kjemisk renseprosess hadde funnet sted: en homogenisering, sterilisering, pasteurisering: alt ble til musak, helt uvedkommende og lite relevant for de mennesker som har disse kulturer som sin egen OG for vi som gjerne ville lære mer om de, helst fra deres ståsted. ”Conservation only makes sense if we develop a sense of belonging to the cultural heritage amongst our people” Slik uttrykte Blanca Noval Vilar fra Mexico saken i sin kjerne (i en annen sammenheng end dette museum) Jeg håper inderlig for menneskene, samlingen OG museet at de snart ansetter mennesker med en personlig relasjon til sin tematikk, så at denne unike samling kan ”komme ut av skapet” og ikke fortsatt stå Giv Akt på sine hyller.



Jeg kan avslutningsviss fortelle, at andelen skandinaver på ledende poster innenfor ICOM-CC også etter alle nyvalg ligger langt over hva den prosentuelle deltakelse tilsier: Vi har store muligheter for at gjøre våre holdninger og synspunkter gjeldende!

▲ til toppen                                             Tilbake til reiserapporter 2005