REISERAPPORT


Daniel Winfree Papuga, president for ICME


"Få gjenstandene til å snakke"
Livshistorie i museer ved ICOM-ICME 2005

Under oktober 2005 ICME konferansen "Can Oral History Make Objects Speak?" kom deltakere fra hele verden til Hellas for en uke av innlegg og samtale omkring bruk av intervju og livshistorie i museer. Noen av presentasjonene handlet om utstillingsmetodikk, mens andre om formidling, dialog med informantgrupper, nye-medier, ABM samarbeid eller etikk. Det som var felles for innleggene var at 'Oral History' ble tolket som en innsamlingsmetode, og ikke som 'muntlige tradisjoner' eller 'overleverte kunnskap'. Et par eksempler kan kanskje forklare dette:

Med henvisning til antropologisk arbeid omkring "inalienable possessions", fortalte Cleo Gougoulis fra Athen hvordan dybdeintervjuer kunne avsløre leketøy som gjenstander fyllt med biografisk betydning. Når leketøy (og mange andre gjenstander) blir overlevert til nye eiere, er det ofte sterke meninger involvert. Gougouli viste at når museer samler ting er det viktig å kunne nøste opp både tingenes og eiernes historier.

Bärbel Kerkhoff-Hader fra Universitetet i Bamberg fortalte hvordan 'oral history' blir sentralt under en pågående student innsamlings- og utstillingsprosjekt om et berømt bokbinder-verksted. Verkstedet ble nedlagt for en generasjon siden, men lageret med bokbinderutstyr ble tilfeldigvis funnet nylig i bygningens loft. Ved å samle erindringer og livshistorier fra tidligere kunder, ansatte og kolleger lager nå studentene et bilde av bokbinderen som aktivt medlem i et sosialt nettverk, ikke bare som en produsent av bøker.

Et lignende eksempel kommer fra en liten barneskole i Hydra, Hellas. I 2001 studerte phd kandidat Maria Vlachaki hvordan barn brukte oral history metodikk for å undersøke lokalhistorie. Skoleelevene fikk oppgaven å intervjue foreldre og besteforeldre - og bruke deler av intervjuene i en skoleutstilling. Vlachaki mente at slike oppgaver hjalp elevene til å bygge opp analytiske evner omkring forskjellige typer kunnskap - både skriftlig og muntlig. For meg, ser dette også ut som en glimrende måte å bygge opp skole-museum samarbeidsprosjekter.

I en av 'keynote' presentasjonene spurte Wend Wendland fra WIPO (World Intellectual Property Organisation) hva museer kunne gjøre til å sikre at deres forvaltede kunnskap ikke blir misbrukt av utenforstående. Hvem eier rettighetene til et utrykk av tradisjonell kunnskap - en gruppe, informant, forsker, innsamlingsinstitusjon eller hva? Wendland refererte bl.a. til "Deep Forest" eksemplet, pop CD'en laget av sampling fra afrikanske opptak gitt ut av vestlige museer - som ledet etterhvert til en rekke internasjonale rettsaker. Wendland mener at det er på tide at vi får ihvertfall noen "best practice" eksempler som kan hjelpe museer og arkiver i å organisere sitt arbeid, og oppbygning av internasjonalt lov som kan gi truede grupper verktøy til å beskytte sine kulturelle uttrykk. I et 'oral history' perspektiv betyr det at vi burde tenke betydlig mer i dialogiske baner med informantgrupper enn vi har gjørt hittil.

Innlegg og foto fra konferansen er publisert på ICME websiden: http://icme.icom.museum

▲ til toppen                                             Tilbake til reiserapporter 2005