  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Kan gjenstander tale – og om de kan, hvem skal få lytte? Noen spørsmål etter ICME i Nafplion, Hellas, 18 – 21. oktober |
|
||
|
|
Konferansen fant sted i den vakre byen Nafplion på Peloponnes, som hadde sin glansperiode omkring 1830, da den noen år var hovedstad i den nye greske stat, før konge og regjering flyttet til Athen i 1834. Kuppelhallen der konferansen ble holdt var på den tiden møtested for den greske nasjonalforsamling, men var opprinnelig bygd som moské mens byen var under tyrkisk herredømme, og nisjen bak dirigentbordet, nå prydet med greske og EU-flagg, var engang den muslimske bønnenisjen, mihrab, som viser retningen mot Mekka. |
|
|
Temaet for årets konferanse i ICME, komiteen for etnografiske museer, var: Can Oral History Make Objects Speak? – et spørsmål som innbød til oppfølging av Seoul-konferansens tema Intangible Heritage. Derfor kanskje ingen tilfeldighet at det var den koreanske deltakeren som leverte konferansens mest strukturerte foredrag, der han drøftet metodiske problemstillinger rundt temaet muntlig historie. For øvrig var konferansen preget av et mangfold av presentasjoner i et usedvanlig tettpakket program, og ikke minst av de mange deltakere fra vertslandet, som ikke alle hadde like nær tilknytning til ICOM eller komiteen. Selv hadde jeg en presentasjon om Norsk Folkemuseums samiske lydbånd, en samling språk- og joikopptak gjort av Asbjørn Nesheim under feltreiser i Sameland på femti- og sekstitallet, og som lenge lå nokså upåaktet, inntil de for et par år siden ble registrert og digitalisert, slik at de nå er tilgjengelig i museets datakatalog Primus. Min konklusjon var at tekstene på disse båndene kan utdype vår forståelse av de gjenstandene som ble innsamlet på de samme ekspedisjonene, i tillegg til nytten de kan ha i utstillingssammenheng og i arbeidet med å stimulere bruken av samisk språk i miljøer der språkbruken i dag står svakt. Etter foredraget hadde jeg en diskusjon blant annet med representanten for WIPO – The World Intellectual Property Organization (www.wipo.int), en UNESCO-tilknyttet organisasjon med 182 medlemsstater, deriblant Norge, som arbeider med å klarlegge problemstillinger og utarbeide løsninger angående opphavsrett til ulike typer kulturarv. Deres arbeidsfelt er blant annet slike ”ikke-personifiserte” og kollektive åndsverk som det fins mye av i det man kan kalle folkekultur, og ikke minst hos urbefolkninger. Disse står generelt i en svak rettsstilling, også når det gjelder ivaretakelse av tradisjonell kunnskap, og sikring mot økonomisk utnytting eller ulike typer misbruk og overtramp. Et klassisk eksempel på slik misbruk er hvordan musikkduoen Deep Forest ble steinrike på å lage plate med sang av pygmeer fra Kongo, sang som en antropolog i sin tid hadde gjort opptak av og siden lagt ut på internett. De smarte musikkprodusentene tok sangen fra internett, mikset den med elektroniske innslag, og tjente millioner, men ikke en øre av dette fant veien tilbake til pygmeene som hadde sangen som sin kulturarv, eller til antropologen som hadde gjort opptakene. Lignende misbruk vil trolig bli vanligere etter hvert som interessen for slike kulturuttrykk øker. WIPO-representanten mente mange museer er naive i sin iver etter å gjøre sine samlinger tilgjengelige på internett, uten å sikre sine juridiske og økonomiske rettigheter. Når materialet først er havnet i det som kalles ”public domain” er det langt på vei fritt tilgjengelig for all slags bruk og misbruk. En elementær forholdsregel bør være at museene sikrer seg mot uautorisert bruk ved iallfall å legge inn en ”disclaimer” på sine søkesider, som kan gi juridisk grunnlag for eventuelle rettighetskrav senere. Noen typer materiale bør etter WIPOs mening uansett ikke legges ut på internett, for eksempel lydbånd slik som de Folkemuseet har, fordi slikt materiale kan vise seg å være skadelige for personer eller miljøer, på måter som er vanskelige for museene å forutse. Spørsmål omkring opphavsrett er relevante for mange museer, og det er sikkert flere steder der de er gjengangere, for eksempel når museet får henvendelse om kopiering av draktmønstre eller annen folkekunst. Vi trenger å sikre våre rettigheter, ikke bare ut fra egeninteresse slik som økonomi, men også fordi vi har et ansvar i forhold til informantene og deres etterkommere og omgivelser, slik at ikke bruk av materiale museene har samlet inn, kan bli opplevd som overtramp. Dette er problemstillinger som bør følges opp. En videre kontakt med WIPO kan være et naturlig utgangspunkt. |
|
|
 |
|
|
At Hellas er et land spekket med minner
fra en sammensatt historie, ble konferansedeltakerne minnet om på ekskursjoner til sagnomsuste steder som Mykene, Epidauros, Olympia
og Sparta, og for manges vedkommende med et opphold i Athen i tillegg. Bildet her er fra Mystra nær Sparta, som på 1400-tallet var et
sentrum for byzantinsk kultur, før de ottomanske tyrkerne erobret Konstantinopel i 1453 og noen år etter også tok restene av det
byzantinske rike på Peloponnes. Den omfattende ruinbyen, her med det restaurerte keiserpalasset, er nå på UNESCOS verdensarvliste. |
|
|
|
|
|
|
