  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
IC MEMO på Falstad 29. september – 1. oktober 2006 Falstadsenteret ble etablert i år 2000 av norske myndigheter. Hovedaktiviteten til senteret er undervisning, forskning og erindring av historien om Nazi-fangeleirene i Norge under 2. verdenskrig og undervisning i moderne menneskerettighetstema. Senteret er lokalisert i den tidligere SS-leiren Falstad, den nest største fangeleiren som ble oppretta i Norge under okkupasjonstida 1940 – 45. IC MEMO-konferansen hadde en komparativ tilnærming til okkupasjonen, med sammenligninger av erindringskultur i ulike land i nord- og sentral-Europa. ”Autentisk lokalisering” og erindring ble eksemplifisert fra ulike typer fangeleire i Tyskland, Nederland, Danmark, Estland, Tsjekkia og på Falstad i Norge. I denne reiserapporten vil jeg legge hovedvekt på erindringskultur i Norge eksemplifisert med tidligere utstillinger på Falstad. Teksten er basert på doktorgradstudent ved UiO, Leiv Sem, sitt foredrag på konferansen: Culture of Remembrance in Norway. Sem hadde sett på de to tidligere utstillingene på Falstad for å illustrere vanlige problemer som preger norsk erindringskultur. Han sammenlignet de to utstillingene for å undersøke hvordan fortiden, samfunnet og erindring kom til uttrykk. Utstillingene, materialet og kunnskapen om leirens historie hadde ikke endret seg spesielt. Men det var flere viktige ulikheter i perspektiv, kontekst og presentasjonsmåte. Sem hevdet at de to utstillingene representerte to ulike måter å formidle fortiden på. Utstilling 1 Den første utstillingen, fra 1985 til 1995, var i et gammelt skolehus like ved Falstad. Initiativet kom fra Norsk-jugoslavisk forening sammen med naboer til fangeleiren, lokale krigsveteraner og tidligere fanger. Avisutklipp, et bredt tidsaspekt og lokale frivillige omvisere førte til en historieframstilling med personlig preg. Den første utstillingen var inndelt i tre rom. Lokale og regionale hendelser under krigen var tema i det første rommet. Noe fra etterkrigstidas beskrivelser av krigshendelsene og autentiske gjenstander fikk plass der. Det andre rommet hadde fangeleirens historie som tema, med fokus på skjebnen til individene og minnet om dem. Denne utstillingsdelen representerte erindringskultur fra krigen. Selve krigshendelsene ble presentert gjennom etterkrigsartikler, ofte publisert på markeringer av selve hendelsene. Det siste utstillingsrommet ble kalt ”Vennskapets rom” med fokus på det gode forholdet mellom jugoslaver og nordmenn etter krigen. Rommet symboliserte: ”(...) a society consolidated through the healing power of memory and the cultivation of the social bonds between people”. Utstillingen gjenspeilet et perspektiv om en historie-konsensus og erindring som en sosial mekanisme. Sem hevdet at erindring ikke nødvendigvis er en fredelig affære. Rinnanbanden, landssvikere fra Trøndelagsområdet, fikk tekster med ladete karakteristikker av medlemmene. En håndlaget, ”sint” tysk vakt av tre gjenspeilet hvordan noen veteraner slet med sine krigserfaringer, sa han. Avslutningen med det norsk-jugoslaviske brorskapet gav denne utstillingen en viktig internasjonal ramme. |
 Rinnanbanden |
| Utstilling 2 Leiv Sem fortalte at med fredsjubileet 1995 kom en mulighet til å fornye og oppdatere utstillingen. Denne var initiert og koordinert av lokale og regionale myndigheter, med økonomisk støtte fra sentrale norske myndigheter. Historikere, forfattere og designere ble innleid til å produsere utstillingen, som var utviklet i et jubileumsklima sterkt influert av det nasjonale. Innholdet og budskapet i utstillingen var satt i en nasjonal kontekst. I tillegg fokuserte denne utstillingen på universelle verdier: Krigens trusler mot menneskerettighetene. Der den første utstillingen ønsket å presentere materiale relatert til regionale krigshendelser, tok den andre altså opp universelle verdier. Det lokale aspektet var også med i utstilling 2, men bar ikke hovedhistorien aleine. Historien om Falstad ble plassert som et element i historien om kampen mellom gode og onde krefter, rett og galt og ble presentert som motsetningen mellom Nazi-ideologi og totalitære samfunn versus ikke-totalitære samfunn. Dermed ble det ikke plass til vennskapsrommet, noe den norsk-jugoslaviske foreningen reagerte på, og som resulterte i en gjenåpning av vennskapsrommet seinere. Sem mente at det mest spesielle med utstilling 2 var presentasjonen. Utstillingen var i kjelleren i den tidligere hovedbygningen i leiren med stålkonstruksjoner og dramatisk virkning med lys og skygge. Den hadde et mer profesjonelt, gjennomarbeidet estetisk design enn den forrige. Utstillingstekstene var viktige og skrevet i et poetisk språk. Stemmen til en historieforteller var konstant og tydelig tilstede, til forskjell fra den første utstillingen der mange, av og til motsiende, stemmer fra lokalsamfunnet kom til orde. I utstilling 2 var en kollektiv historie konstruert fra materialet; samfunnet talte. Lidelsene til de lokale var ikke lenger hovedpoenget, de hadde fått instrumentell verdi. Den nasjonale dimensjonen tilføyde dybde og mening til deres lidelser. Ofrene var norske og historien deres var ikke opp til dem å fortelle, den tilhørte alle nordmenn. Leiv Sem hevdet at de to utstillingene representerte to ulike måter å tilnærme seg historien på, med ulike relasjoner til fortidens krig. Overføring av kunnskap var ikke lenger hovedspørsmålet i utstilling 2. Måten den var utformet på, gjorde at det var mer relevant å snakke om et univers av felles erfaringer. I starten av utstillinga var 11 fangefigurer stilt opp som på en appellplass. De besøkende måtte gå gjennom figurene for å komme inn i selve utstillingen. En symbolsk handling; man skulle blande seg med medfangene gjennom en inngang til deres univers. Det poetiske språket understrekte ønsket om å skape en opplevelse. |
||||
 Leliënhof |
| Publikum tok vel imot den andre
utstillingen. Følelsen av forståelse av krigsopplevelsene gav relevans for yngre generasjoner. Den besøkende ble integrert i
lidelsens verden, bestående av lidende, offer og overgripere. Til et mer abstrakt nivå i en bredere kontekst. Sem antydet at man
kanskje mistet noe i den siste utstillingen som kompleksiteten, vitaliteten og smerten til de deltakende slik det kom fram i den første. Leiv Sem så fram til å se hva slags perspektiv som var valgt i den nye, permanente utstillingen ”Face to Face”, som åpnet få dager etter konferansen. En gjennomgang i denne var en del av konferanseprogrammet. Nye grep var tatt. Vi fikk innføring i utviklingen av nazismen. Deretter fulgte personlige historier fra fangeleiren på Falstad og jødedeportasjonene med stemmer som talte via foto, brev, levende film, og gjenstander. Disse grepene gjorde at historien ble nær. Andre tema for utstillingen var FN, menneskerettigheter og folkemord, nye tema i forhold til de tidligere utstillingene. Få, representative gjenstander var valgt ut og presentert på svært fin måte. Hovedinntrykket var en svært gjennomarbeidet utstilling med effektive virkemidler som gjorde at man ble berørt. En mer teoretisk tilnærming og analyse av utstillingen vil kreve en mer grundig gjennomgang og bearbeidelse. |
||||
 Falstad i dag |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2006 |