REISERAPPORT


Gerd Aarsland Rosander

WEIMAR REVISITED – En øket betydning for dikterhjemmet i formidlingen av dikterens liv og verk.

ICLM-møtet i Tyskland 19. – 23. september 2006


Det årlige ICLM-møtet ble i 2006 holdt i Tyskland, med start i Frankfurt (Oder). Møtet fortsatte deretter i Neuhardenberg og Berlin for så å avsluttes med 2 dager i Weimar, hvor det var lagt opp til fellesarrangementer med den tyske foreningen for litterære minnesteder og selskap, AGL, som i år holdt sitt møte der. Håpet var bl.a. at man dermed skulle kunne rekruttere flere tyske medlemmer til ICLM.

Jeg gledet meg spesielt til gjensynet med Weimar, og museene der, det var nemlig ikke mitt første besøk der. Våren 1993, da det var klart at jeg skulle bygge opp og lede det nye Ibsen-museet i Arbiensgt. 1 i Oslo, gjorde jeg en reise til en rekke litterære museer i Europa. Det var viktig for meg å sette meg godt inn i hvordan slike spesialmuseer arbeidet og presenterte seg for publikum. Ikke minst gjaldt dette Weimar i det tidligere Øst-Tyskland, hvor flere av litteraturens giganter hadde fått sine minnesteder/museer.

I 1993 var det knapt 4 år siden muren falt, og utstillingene var derfor satt opp under øst-tysk regime og ideologi, selv om dette ikke var like tydelig alle steder. I direkte tilknytning både til Göthes og til Schillers hjem, fantes et stort museum, man skilte nemlig mellom hjemmet eller boligen og museet, som i en rekke utstillinger presenterte ulike vinklinger på dikternes liv og forfatterskap. Ikke minst var utstillingene om Göthe fine og pedagogiske, 14 store rom, begynnende med Faust og avsluttende med Göthes fargelære. Utstillingene om Schiller skulle gjøres om ble jeg fortalt, da man anså at flere av tilnærmingene ikke lenger var ønskelige.

Denne gangen besøkte jeg Göthes og Schillers hus sammen med den første sjefen for Strindbergsmuseet i Stockholm, som også kjente de gamle utstillingene godt. Boligene var som første gang jeg så dem, men museumsutstillingene som hadde vært et godt supplement i formidlingen, var forsvunnet.

Utstillingene om Schiller og hans verk, var tatt ned i 1996. Nå 10 år senere stod bygningen fremdeles tom, og man hadde ingen anelse om når en slik supplerende utstilling igjen ville åpnes. Man henviste til en ”felles utstilling” i Göthe-museet.

I Göthe-museet, vegg i vegg med Göthes bolig, var også den gamle, etter vårt syn fine og pedagogiske utstillingen i de mange rom borte. Istedet var det kommet en ”fellesutstilling” i ett stort rom, som tok for seg en lang rekke tyske forfattere, for oss kjente og ukjente, som synes vektlagt omtrent likt med korte presentasjoner i overdimensjonerte glass- eller plexiglassmontre. Skuffelsen var stor.

Her var et typisk eksempel på en arkitekt-tegnet utstilling hvor innholdet var totalt underlagt den arkitektoniske utforming. Førsteinntrykket var et til trengsel overfylt rom med montre. Lyssettingen var dessverre heller ikke vellykket. Gjenskinnet i alt glasset gjorde at det flere steder var umulig å se maleriet/bildet som hang innenfor. Samtidig med oss besøkte sjefen for Jules Verne-museet i Amiens utstillingen. Vi var altså tre museumsfolk som sto der og sukket over det som nå skulle være en fornyelse av de supplerende utstillingene til noen av Tysklands største forfattere.

Boligene skulle nå så godt som alene formidle forfatternes liv og virke. Klassik Stiftung Weimar som har hånd om de fleste litterære hjem og minnesteder i området, administrerer også de museumspedagogiske tilbud. Disse bygger ikke minst på omvisninger i dikterhjemmene, tilpasset ulike publikumsgrupper, skoleslag og alderstrinn, og med flere valgbare tematiske vinklinger som f.eks. ”Hverdagslivet i hjemmet”, ”Göthes Italiareise” og ”Göthes fargelære”. Med andre ord nettopp vinklinger som tidligere ble tatt opp i egne supplerende utstillinger. Tilsvarende vinklinger kunne også bestilles for omvisninger i Schillers bolig.

På mange måter er det interessant å reflektere over den forandring som er skjedd. Skal man tolke det slik at dikterhjemmet og dets atmosfære, eventuelt supplert av en ”audioguide” eller bedre av en ”menneskelig omviser” som forteller utfra ulike vinklinger tilpasset de forskjellige grupper og deres spesialinteresser, har fått en øket betydning i formidlingen av dikterens liv og forfatterskap?

Det ser nesten slik ut. For oss som i vårt arbeid har hevdet at det er en nær sammenheng mellom liv og virke, at interessen for dikterens hjem ikke bare er et utslag av nysgjerrighet for privatlivet, men også kan være en viktig inngang til forfatterens verker, så er dette gledelige tendenser.

  
  ▲ til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2006