  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Når halen taler til munnen CECA i Roma fra 3. – 7. oktober 2006 CECA er en av de eldste ICOM-komiteene og også en av de største med nesten 1000 medlemmer fra rundt 70 land. Medlemmene kommer fra forskjellige felt innenfor museumsektoren, men felles for de fleste er at de arbeider med undervisning, utdanning og formidling ved museer. Tenke, evaluere, omvurdere Årets CECA-konferanse med hovedtittel: Thinking, evaluating, rethinking, omhandlet museers rolle som læringsinstitusjoner. Læring er en kjerneaktivitet ved de fleste av dagens museer, selv om praksis og ressurser varierer fra museum til museum, fra land til land, mellom regioner og kontinenter. Læring en kompleks prosess. For at læring skal finne sted, må den både planlegges og etterprøves, eller om man vil - evalueres. Hvilken effekt hadde den? Hvordan påvirket den de besøkendes atferd, kunnskap og holdninger? For at vi skal forstå læring, må vi ikke bare fokusere på hvordan vi organiserer aktiviteten, hvem vi samarbeider med, eller hvilke metoder vi bruker. Vi må ta målsettinger og resultat like alvorlig. På samme tid må vi også være villig til å endre våre oppfatninger om evalueringen forteller oss noe annet enn det vi forventet. Og kanskje det viktigste; hva er det vi måler når vi måler læring? Er det genuin kunnskapstilegnelse, eller forveksles læring med motivasjon eller tilfredsstillelse? Under konferansens sesjoner ble disse spørsmålene diskutert og problematisert på mange ulike måter. Behovet for styrking av kunnskapsbasen Konferansen ble organisert av professor Emma Nardi fra Centro di Diddatica Museale, Universitá Roma Tre. I åpningsforedraget presenterte hun et symbol for konferansen, en L´uroboro, som er en forestilling og arketyp av en slange eller drage med krone på hodet som har sin egen hale i munnen. Læring er en helhetlig prosess, og må også forståes i denne helheten. Munnen henger sammen med halen, var hennes budskap til konferansedeltagerne. De følgende dagene fikk deltagerne innsikt i en rekke studier og eksempler fra forskjellige land, hvor metoder for å måle publikums læring og opplevelser i museer var en fellesnevner. Behovet for å styrke kunnskapsbasen til museene om sitt publikum gikk som en rød tråd gjennom mange av innleggene og ordskiftene i salen. – Det er ikke nok å basere denne kunnskapsbasen på antagelser. Kunnskapsbasen må basere seg på vitenskapelig og systematisk innhentet informasjon, var noen av de mest brukte argumentene. Hvorfor foretar ikke museene seg nok i dette feltet? Det var gjort undersøkelser på dette også, blant annet Brasil. Ti prosent av Brasils ca 2000 museer hadde svart på undersøkelsen som var sendt ut elektronisk. De fleste museene som hadde respondert var enig i at det er et behov for å innhente systematisk informasjon om publikum. Et fremtredende argument for at det ikke ble gjort, var at museene manglet kompetanse på bruk av metoder. Overført på Norge, vil vi sikkert finne store mangler og gap i våre egne museers innhenting av informasjon om publikum. Også hos oss vil argumentet sikkert også ofte være kompetanse, men like ofte, vil jeg tilføye, vil det være et spørsmål om ressurser. Storbritannia er en av de nasjonene som gjør noe med dette. Flere museer i Storbritannia får etter hvert egne ansatte med ansvar å utføre publikumsundersøkelser, og ikke nok med det, kunnskapen de fremskaffer blir omsatt i den videre planlegging og tilrettelegging av museene for publikum. Den komplementære egenverdi Forholdet til det samfunnet museene fungerer i ble også berørt. Læring i museene skjer ofte i samarbeid med skoleverket. I Norge har vi for eksempel et stadig sterkt fokus på læreplanene, Reform 97 eller Kunnskapsløftet, som er det nye paradigmet. I læreplanene finner vi vår legitimitet, vår relevans i forhold til samfunnets primære undervisningssystem. Vi tilpasser oss villig vekk de kunnskapsbehov som uttrykkes gjennom læreplanene. Museene er en ressurs for skolen, men den kan ikke være en premissleverandør for den. Museene er komplementære læringsinstitusjoner. De tilbyr undervisning som skolen kan nyttiggjøre seg, i tillegg til det skolen selv tilbyr. At museene fungerer i forhold til skolene er viktig, men, som det også ble fremhevet, museer forvalter spesifikk kunnskap knyttet til sine respektive fagfelt. De er etablert for å forvalte og formidle fra samlinger av historisk og samfunnsmessig betydning, og de har en viktig egenverdi. Å legge seg flat for samfunnets krav om tilpasning, er en risikofylt vei hvis det blir gjort på en kritikkløs måte. Det må i så fall skje i dialog med samfunnsaktørene, og gjennom etablering av en kontrakt med bekreftelse på at museene i seg selv er kulturelle samfunnsinstitusjoner med klare og spesifikke oppgaver å løse for samfunnet. Å fungere som en komplementær læringsinstitusjon kan være en av disse. Tenke, evaluere, omvurdere, var konferansen sitt utgangspunkt. Disse handlinger representerer en kontinuerlig prosess. En prosess som ingen ende har, fordi halen er i den kronede slangens munn. Hørt på konferansen: Museene, skal ikke bare ta vare på fortiden, de skal også bidra til å aktivere fremtiden. |
 |
|
Rapport Rapporten er skrevet som et impresjonistisk og subjektivt tilbakeblikk på noen av det jeg bet meg merke i på konferansen. Jeg har lagt ved et bilde av konferansens symbol. Jeg benytter også anledningen til å takke Icom – Norge for støtten. Det var en ubetinget glede å være med, og jeg vurderer erfaringen som svært nyttig og verdifull. |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2006 |