  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Gjenbegravelse og in situ bevaring: Nye bevaringsmetoder i arkeologien? Rapport fra ICOM-CC Wet Organic Archaeological Materials (WOAM) arbeidsgruppes triennale møte, 11. - 15. september, 2007, Amsterdam. Gjenbegravning og in-situ bevaring er relativt nye bevaringsstrategier for forvaltningen av arkeologiske gjenstander. Selv om forskning har pågått siden midten av 1990-årene, er de fortsatt relativt nye begrep for de fleste av oss som arbeider med arkeologiske funn. Særlig er disse relevante når det gjelder utfordringer knyttet til bevaring av skipsvrak, registrerte arkeologiske områder hvor endringer i jordsmonnet kan knyttes til klima eller intensive bebyggelsesprosjekter eller områder hvor det er høy funntetthet, som for eks. i rester etter middelalderbyer. ’Gjenbegravning’ henviser til arkeologiske gjenstander som blir dekket til igjen etter at de er blitt dokumentert og evt. pakket om, med tanke på at de magasineres i jorden eller i sjøen for en begrenset tidsperiode. In-situ bevaring omfatter funn som er registrert i det arkeologiske landskapet og som ikke har blitt gravd opp og dokumentert. I Norge er gjenbegravning en kjent strategi for bevaring av helleristninger men den har vært brukt i relativt liten grad i andre arkeologiske kontekster. Usikkerheter rundt bevaringstilstanden av det gjenbegravde skjelettmaterialet fra de rekonstruerte vikingtidsgravhaugene Oseberg og Gokstad gjorde at den nylige innhentingen var fylt med spenning. Det var en stor lettelse da det viste seg at materialet, som var begravd i hhv 60 og 80 år, var relativt godt bevart. Det var derimot ren flaks at innhentingen fant sted når det skjedde. Vann var i ferd med å trenge inn gjennom innpakningene og DNA analyser av materialet ville blitt umuliggjort om materialet hadde ligget begravd i ytterligere flere år. Våre egne erfaringer med beinmaterialet fra Oseberg og Gokstad viser at gjenbegravning er en mulighet, men at vi må øke vår forståelse av nedbrytningsfaktorer i jord (og vann) og at vi ikke minst må utvikle metoder for systematisk kontroll av funnenes miljø. Neste gang vil vi kanskje ikke være så heldige. Det er flere grunner til å vurdere gjenbegravning eller in-situ bevaring: - in-situ bevaring kan være et alternativ når finansiering til en utgravning ikke er tilstrekkelig. - gjenbegravning kan være et alternativ når man ikke har tilstrekkelig finansiering til konservering eller magasinering av funnene etter utgravning. - in-situ bevaring eller gjenbegravning kan være et alternativ i påvente av nye analysemetoder og forbedrede konserveringsmetoder for problematiske materialer som vanntrukket tre. - funnene bevart in-situ kan fungere som et ’arkiv’ for fremtidens arkeologer, som vil komme med nye teorier og nye spørsmål. Valg av in-situ bevarings- eller gjenbegravningsstrategier må derimot ikke bli en sovepute for å utsette beslutninger om bevaring av funnene. Med andre ord, når en beslutning fattes om at funnene skal bli gjenbegravd eller bevart in-situ, må den være basert på en gjennomtenkt plan. Begge bevaringsstrategier krever betydelig innsats, i form av pakking og jevnlig kontroll av forholdene. Gjenbegravde funn er heller ikke tilgjengelig for studium – en åpenbar faktor som uansett er blitt undervurdert i enkelte beslutninger. Men hvilke nedbrytningsfaktorer er mest relevante? Hvilke pakkematerialer og pakketeknikker bør brukes? Hvordan kan vi måle nedbrytningshastighet? Flere land driver aktiv forskning på disse områdene. I Skandinavia, har Nasjonalmuseet i Danmark forsket på in-situ bevaring siden 1996 og i Sverige, har Bohuslänsmuseum og Studio Västsvensk Konservering etablert et internasjonalt og tverrfaglig prosjekt på gjenbegravning i tre vanntrukne områder i Sverige siden 2002, omtalt som RAAR (Reburial and Analyses of Archaeological Remains). RAAR prosjektet er muligens pionerarbeidet når det gjelder undersøkelser relatert til nedbrytning av gjenstandene etter at de er blitt gjenbegravd. RAAR prosjektet er et samarbeid som strekker seg over flere fagfelt og land: Sverige, Norge, Danmark og Australia har bidratt med arkeologisk-, konserverings- og naturvitenskapelig- kompetanse. Over de neste 50 år vil nedbrytningsgraden av forskjellige testmaterialer pakket og gravd ned i sjøbunnen bli kartlagt. Materialer som glass, keramikk, porselen, bein, horn, tekstiler, rep, tre, lær, og metaller (jern, kobber, messing) er med i undersøkelsene. RAAR-prosjektet vil også vurdere pakkemetoder, pakkematerialer og målemetoder for kontrollering av gravemiljøet. Så langt har RAAR prosjektets undersøkelser vist at for de fleste materialgruppene er en gjenbegravningsdybde på minimum 50 cm i sjøbunnen nødvendig for å unngå sterk nedbrytning. Beskyttelse i form av pakking kan også bidra til å senke nedbrytningshastighet. Så langt, viser undersøkelsene at tekstilprøvene er mest utsatt for nedbrytning, uansett pakkemetode og dybde, og egner seg dermed ikke for gjenbegravelse. RAAR prosjektets resultater om gjenbegravning vil også bidra til en økt forståelse av viktige faktorer relatert til in-situ bevaring av funnene. Endringer i landskap som påvirker vannspeil- og oksygennivåene, og endringer i jordsmonnet grunnet forurensning kan utsette arkeologiske funn for en hurtigere nedbrytning. Økt kunnskap om konsekvensene av endringene vil bidra til en forbedret forvaltning av registrerte arkeologiske områder, særlig når det gjelder kartlegging av områder i risikosoner. ICOM-Committee for Conservation WOAM (Wet Organic Archaeological Materials) arbeidsgruppe holder sitt møte hvert 3. år. Årets konferanse i Amsterdam, 11.-15. september, hadde 120 deltakere fra 22 forskjellige land: flest kom fra Europa, men også Nord-Amerika, Australia, Kina, Japan, Nepal var representert. I tillegg til konservatorer er WOAM gruppen også blitt en møteplass for naturvitere som arbeider med disse funnene. Websider: RAAR prosjektet: http://svk.com/reburial/the_proj/proj_des.htm In situ bevaring, Nasjonalmuseet, Danmark: http://www.natmus.dk/sw8878.asp |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2007 |