  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
HVOR SKAL SKAPET STÅ - Installasjonen av Mozarthaus Vienna Øyeblikk fra ICOMs generalkonferanse i Wien Dette var blant temaene DEMHIST, komiteen for historiske hus tok opp til debatt under parolen: A kingdom for a house! Historic House Museums as Local, Regional and Universal Heritage”. Konferansen foregikk over tre dager med innlegg og diskusjoner, samt en rekke spennende omvisninger og besøk i museer, palass, klosteranlegg og parker i og utenfor Wien. Min rapport setter fokus på ett av museene, Mozarthaus Vienna, som i dag representerer en noe annerledes tilnærming til en komponist og hans hjem enn den tradisjonelle og ofte idealiserende minnekulten der besøkeren (bak et sperretau), andektig får titte inn i kunstnerens soverom. I forbindelse med 250-årsjubileet for W.A. Mozarts fødsel, åpnet Wien Museum i 2006 en ny utstilling i Domgasse 5, et steinkast fra Stefansdomen. Her bodde Mozart fra 1784 til 1787, med hustru Konstanze, en nyfødt sønn, hund, burfugl og tre tjenere. Det var kreative, gylne år da Mozart levde godt av musikken sin og var byens yndling. Her komponerte han operaen ”Figaro” og kammerverket ”Eine kleine Nachtmusik”. Her fylte han rommene med musikk, fester og gjestfrihet. Huset har en lang historie. Sporene etter Mozart er for lenge siden visket ut, men huset er det eneste av komponistens 14 adresser i Wien som er bevart. I 1941 ble tre rom åpnet for publikum under navnet ”Figarohaus”, samtidig som det ”Germanske Rikets” markerte 150-årsminnet for Mozarts død. Først i 1976 kunne hele leiligheten tas i bruk. Da var naziglorifiseringen av geniet for lengst fjernet fra utstillingen til fordel for et minnemuseum over Mozart og hans samtid. Siden det ikke eksisterte personlige eiendeler i Wien Museums samlinger, ble rommene fylt med gjenstander og 1700-talsmøbler for å gjenskape ”husets ånd”. Denne utstillingspraksisen ble revurdert i 1990-årene i forbindelse med at Wien Museum gjorde en gjennomgang av flere av hovedstadens musikerhjem. Da det nye Mozarthaus Vienna åpnet dørene i 2006, ble publikum presentert for en mye bredere utstilling enn tidligere, ettersom hele det fredete huset i Domgasse nå var stilt til disposisjon. De nytilkomne etasjene er viet interessant utstillinger om Mozarts musikk, hans forhold til frimureriet og livet i Wien på slutten av 1700-tallet. Innpakket i moderne design, formidler utstillingene fakta og myter, tekst, bilder og gjenstander knyttet til perioden, men også modeller og audiovisuelle installasjoner som har latt seg inspirere av de optiske eksperiment, illusjoner og mekaniske triks som Mozarts samtid var så fasinert av. Leiligheten i 2. etasje der Mozart og familien bodde, har fått et annet uttrykk enn de øvrige utstillingene. Dette er stedet hvor vi skal minnes Mozart – men ikke gjennom rekonstruksjon eller intensjonen om å gjenskape en forgangen virkelighet. Til det har kildematerialet vært for spinkelt. I stedet har boligen blitt et utstillingsobjekt i seg, der rommene framstår som autentiske i den bemerkelse at de ligger i samme rekkefølge og ordning som da Mozart bodde der. Vi kan betrakte de samme proporsjonene og linjene, de samme åpningene for dører og vinduer. Vi kan se verden utenfor gjennom de samme vinduene. I det første rommet befinner det seg en modell av leiligheten. Den er ikke møblert. Ved siden av står en rekke møbler i dukkehusstørrelse, til formen nøytrale og gruppevis identiske. De tilsvarer antallet møbler i dødsbofortegnelsen etter Mozart. Herfra er det opp til besøkeren å tenke seg hvilke møbler som kan ha stått i de ulike rommene. Alle elementer som er tilført leiligheten i form av farger, lys og gjenstander skal ikke lokke besøkeren til å tro at disse var her på Mozarts tid. Materialbruken er minimal og utstyrt med så få detaljer som mulig. Enkelte originale møbelstykker og gjenstander fra 1700-årene er plassert i noen av rommene og fungerer som pekere eller indikasjoner på den antatte bruken av rommet. De setter også standsperspektivet på plass. Selv om Mozart var overklassens yndling, hørte han hjemme blant borgerskapet. Vandringen gjennom rommene ledsages av stadige spørsmålstegn. Ved hjelp av bilder, gjenstander og tekster som introduserer medlemmene av Mozarts hushold, oppfordres besøkeren til selv å forestille seg det livet som ble levd her. Hvor satt Mozart og komponerte? Hvem var alle musikervennene som kom på visitt og gjerne ble boende i ukevis? Hvor sto biljardbordet? Hvilke lukter og lyder fylte leiligheten? Vi får vite at pappa Leopold beskrev boligen som et hyggelig sted, men med et tidvis ulidelig støynivå der tonene fra Mozarts piano blandet seg med festsanger, barnegråt og hundeglam og sikkert en og annen trille fra sangfuglen. Utstillingen vakte svært ulike reaksjoner blant DEMHIST-deltakerne. Enkelte følte seg provosert over det de betraktet som en fragmentarisk presentasjon, mangel på ”tidsånd” og alminneliggjøring av ”geniet”. |
 Hva så Mozart gjennom dette vinduet? |
| Mens Mozarthaus Vienna har gått til
kildematerialet i presentasjonen og demokratiseringen av Mozart, gikk fødebyen Salzburg helt annerledes til verks i forbindelse med
jubileet. De slapp løs den amerikanske regissøren og lyskunstneren Robert Wilson i ”Mozarts Geburtshaus”. Under mottoet ”det vi ser,
kan hjelpe oss til å lytte bedre og det vi hører, kan hjelpe oss til å se bedre”, fylte Wilson rommene med musikk, lys og installasjoner
i skjønn forening med originale gjenstander, og skapte dem om til et teater og et opplevelseshus. Her dreier det seg ikke om banale
gjenstander fra hverdagslivet. Her flyr, i rommet der Mozart ble født, det grenseløse geniet mot vinduet og friheten i form av
utstoppede, blå gjess. I et annet ligger vidunderbarnet som en blek dukke i en seng under neonblått lys, på samme gang både krybbe og
dødsseng, mens tonene fra ”Ave Verum” strømmer ut av høytalerne. I salongen står et klaver der tastene spiller av seg selv – eller er
det Mozarts usynlige hånd? I et av takene henger en modell av Salzburg på Mozarts tid opp ned og gulvet er bestrødd med stjerner.
Wilson utfordrer en rekke forestillinger - hva er ekte? Hva er autentisk? Hva er sant? Hva er illusjon? |
||||
 Hvor sto Mozarts klaver? |
| På flyet hjem til Trondheim, med stemningen
og inntrykkene fra Wien fortsatt roterende i hodet, sysselsatte jeg meg med å lese Dagbladet. Det gjaldt å komme seg tilbake til den
norske hverdagen. Men plutselig var jeg igjen hensatt til Mozart og Østerrike. På side to skrev Hege Duckert om et besøk i Wilsons
utstilling i Salzburg under tittelen: ”Mozart opp-ned”. Duckert stilte spørsmålet om hva et kunstnerhjem skal vise fram – det skapende
geniet, eller møblene hans og opplever det som et tankekors at en kunstners kalosjer ofte verdsettes høyere enn ideene hans. Duckert
konkluderte: ” Trivielle gjenstander fra et kunstnerliv tilfredsstiller behovet for å alminneliggjøre geniet: Han var bare et menneske
og trengte bord, kniv og gaffel, akkurat som alle andre. Men verken Mozart eller Ibsen var som alle andre. Det er derfor vi lytter til
dem.” Er det da vi museumsfolk svarer: Ja takk – begge deler? |
||||
 Mozart – han som ikke var som alle andre |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2007 |