  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Drøm og virkelighet, den gang og nå ICOMs generalkonferanse i Wien august 2007 |
 |
| Raskt fikk vi kontakt med det samfunnslaget som hørte til i dette Kunstlerhaus, de gode
borgerne og det sorgløse og dekadente livet de levde, fra 1870 tallet, frem til katastrofen i 1914, hvor den 1. verdenskrig effektivt satte en stopper for denne kulturen. Utstillingen
forsøkte å redegjøre for hva denne winerkulturen bestod av og hvordan noe nytt vokste frem i oppgjøret med denne borgerlige kulturen frem til 1930. Det nye omfattet alt fra interessen
for det ubevisste, med Freud som foregangsfigur, til hvordan man skulle bygge og utforme boliger og møbler for en voksende befolkning, i tråd med nye idealer. Utstillingen formidlet
effektiv overgangen fra Wien som hovedstad i det Østeriske-Ungarske keiserdømme til en forvokst hovedstad i en liten stat. Østerrike. Kunst, arkitektur og design fikk stor plass og
fokus i utstillingen, med rekonstruksjon av utstillinger og showrom fra Wiener Werkstätte, med møbler og gjenstander fra de ledende arkitekter og designere som Wagner, Hoffman, Koloman
Moser. Det var også store modeller og også rekonstruksjoner av større fasadeelementer fra hus av Otto Wagner. For meg, som ung interiørarkitektstudent, var det helt fantastisk å se dette
rekonstruert, å få komme nær den presise detaljering, de omsorgsfulgt utvalgte materialene på både møbler og arkitekturelementer som jeg ellers bare hadde sett i bøker. Som supplement
til utstillingen var det satt opp bussturer til ulike historiske åsteder og bygg, så jeg fikk sett de viktigste arkitekturverkene i sine rette omgivelser, som Otto Wagners hovedverk;
kirken ute på Steinhof og de kraftfulle boligene i Karl Marx stad. Jeg busset i alle retninger i flere dager, og ble overveldet av størrelsen på byen og fylden i historiske hendelser.
Jeg ble ”koblet på historien”. Jeg var på begynnelsen av min karriere som interiørarkitekt og hadde fått mitt første ”Statens reisestipend for kunstnere” gjennom Norske
interiørarkitekters og møbeldesigners landsforening, NIL. Det var stimulerende å oppleve Hollein, som utstillingsdesigner og som designer av butikkfasader og innredninger, jeg gikk
gatelangs og fotograferte, lo høyt i reisebyrået med palmer i metall. Det var et overskudd og formglede og evne til kommunikasjon som imponerte meg. Utstillingen ”Traum og wirkelichheit”
var ikke overdesignet, den var ikke tilført mange umotivert former og påtrengende effekter. Hollein hadde iscenesatt rommene ut fra de foreliggende gjenstanden og så rekonstruert en
situasjon som gjorde at de fikk en tydelig kontekst. Det var ikke nødvendig å lese tekstlappen til hver enkelt gjenstand for å skjønne hva det dreide seg om, det skjønte vi som publikum
ganske raskt, gjennom en sansemessig opplevelse supplert med gode og korte tekster. I tillegg var det utarbeidet en enorm katalog på 5 kg. Den måtte jeg sende hjem i posten, jeg skulle
videre til andre museer gjennom hele Europa.. Katalogen var et resultat av et mangeårig og omfattende forskningsarbeid. Selv om utstillingen var forskningsbasert, var ikke utstillingen
dominert v lange, kronglete tekstplansjer. På bakgrunn av forskningen hadde teamet med utstillingskuratorer og designer valgt ut noen ”scenebilder” fra Wiens historie, som tydeliggjorde
de viktigste hendelsene, fenomenene som har hatt betydning inn i vår egen tid. Slik fikk vi, spesielt Europeere, en opplevelse av hvor mye av det som skjedde i Wien før 1930 også har
hatt konsekvenser for våre liv, våre omgivelser. Som for eksempel Freud på det vårt sjelelige indre og Wiener Werkstätte for det indre i våre boliger. ”Traum und Wirklichkeit 1970-1930” var en temporær utstilling. Så når jeg igjen var tilbake i Wien 22 år etter, lurte jeg på hvordan innholdet i den utstillingen ble formidlet i dag, i permanente og temporære utstillinger. For man forventer at Wien forvalter og formidler sin unike kulturarv, det spesielle byen har gitt europeisk og internasjonal kultur på mange områder på dagens museer og institusjoner. Et naturlig sted å begynne var Kunstindustrimuseet: MAK - Österreichisches Museum für angewandte Kunst/Gegenwartskunst for å se hvordan de formidler design, i tidsepoken 1870-1930 , med Wiener Werkstätte (WW). Det var en skuffende opplevelses. Arkivet etter WW ble presentert i et rom med arkivskap og montre fra ulike epoker fra museets historie. Montrene inneholdt et lite utvalg fra arkivet, med fotografier, tegninger, objekter og tekster. Hvis man ikke kjente til WW og dens betydning på forhånd, var det lite i denne presentasjonsformen som gav noen hint til bevegelsens betydning, både ideologisk og formalt til utviklingen innen møbeldesign, interiørarkitektur og arkitektur. For omtrent 10 år siden hadde museet blitt ominnredet på en ganske original måte: Utstillingene i museet var utformet av kunstnere, som en slags kunstnerisk installasjon, hvor verk fra samlingen inngikk i kunstnernes verk. Disse nye verkene var det nå vanskelig å endre fordi de var definert som kunstverk. Hensikten med dette grepet var sikkert å skape ny interesse for museet, ved å knytte til seg interessante og internasjonal kjente kunstnere, og se om disse nye kuratorblikk kunne tilføre noe nytt. I dag syntes jeg at dette virket utdatert og uinteressant. Kunstnernes tekster om egne intensjoner og deres utstillingsdesign fikk stor oppmerksomhet i forhold til tekster om selve verkene. Det manglet gode kontekstualiseringer av verk i forhold til deres samtid og nåtid. Det virket som om utstillingsdesigneren var viktigere enn de historiske gjenstandene. Det var interessante navn, som Donald Judd, James Turrell. Det å invitere eksterne kuratorer fra ulike områder, billedkunstnere, møbeldesignere for å jobbe med samlingen kan være et godt grep for mer temporære prosjekter, men dette resultatet var ikke så interessant at det fortjente å bli permanent. Et viktig arkitekturverk i Wien er Otto Wagners Postsparkasse, som også ble grundig presentert i ”Traum und Wircklicheit”. Bygget er åpent for publikum, så jeg gikk for å se museet som er innredet i den minste banksalen og tilliggende rom. Rommene var nydelig pusset opp. Selv om utstillingen var utformet meget enkelt og rimelig uten mye digitalt utstyr, var den instruktiv og engasjerende, fordi det var en god balanse mellom originaltegninger, modeller, filmsnutter og tekster. I butikken solgte de, få men utsøkte gjenstander og bøker knyttet til kunstnere og arkitekter i denne tidsepoken. I den store salen var det en utstilling om bruk av aluminium i design og arkitektur i et historisk perspektiv og frem til i dag, som satte Otto Wagners bruk av aluminium i dette bygget inn i en overraskende sammenheng. Dette var en vandreutstilling som burde vises i Norge, fordi vi er så store produsenter av aluminium. Det er alltid interessant å se sentrale bygg fra arkitekturhistorien i virkeligheten, se dem i samspill med sine omgivelser, nærme seg dem fra utsiden og gå inn og utforske sammenhengen mellom eksteriør og interiør. Det er frydefullt å få komme nær nok til å se detaljeringen og materialbruk, prøve trapper, gelendre og dørhåndtak, sitte på stoler og stå foran skranker og se på daglysinnfall gjennom vinduer og glasstak. Det er morsomt å etterprøve andres beskrivelser og tolkninger. Og studere medmennesker bruk av rommene, se hvor de går og stopper opp. |
||||
|
|
| En av de ledende aktørene i Wiener Wërkstatte, Koloman Moser, ble viet et stor utstilling
mens jeg var i Wien denne gangen, på et av museene i Museumskvarteret, Leopoldmuseet, en privat samlers museum. Kolo Moser var både maler, formgiver og organisajonsmann. Utstillingen
var meget omfattende og inneholdt både malerier og objekter, samt dokumentasjon i form av fotografier, notater og skisser. Tekstene i utstillingsrommene var korte og likevel innholdsrike.
De var preget av stor kunnskap om innholdet og av evnen til å fokusere og til å problematisere Mosers forhold til de øvrige i designbevegelsen, hans rolle og designbevegelsen forhold
til sin samtid, øvrige åndsliv i Wien. Utstillingen var meget gjennomarbeidet både i montering, bruk av grafiske elementer og lyssetting. Så dette var en mye bedre inngang til Wien
1870-1930 enn det Kunstindustrimuseet klarte å formidle til meg. Veien via en sentral aktør gav meg tilgang til resten. På Arkitekturzentrum (Az W) i MuseumsQuartier (MQ) ble noen av de temaene som ble tatt opp i Traum und Wierkelichet også belyst: Wien som hovedstad og keiserresidens i en stort rike og forvanding til en hovedstad i et oppløst rike, med stor nød, boligmangel og sosial uro. Utstillingen var om byplanlegging og om arkitektenes rolle i utformingen av byen. Utstillingsdesignen var en tradisjonelt utformet arkitekturutstilling, dessverre. Den baserte seg på plansjer, tekster og skjermer med filmer, og var organisert etter en kronlogisk tidsakse som også gav rom for ulike tematiske fordypninger. Kvaliteten på materialene brukt i utstillingen var dårlig, så den hadde et sjuskete og lite tiltalende preg. |
||||
|
|
| Utstillingen virket overveldende på en negativ måte, rommet var overfylt, og det var uendelig
mengder informasjon, så det ville ta flere dager å lese alt. De delene som omhandlet perioden 1870 til 1930 gav meg ikke tilsvarende opplevelse av å forstå Wiens betydning for moderne
arkitektur og design som ”Traum und Wirchlicheit”. Utstillingen virket veldig ”nærsynt”, laget av noen som hadde god kjennskap til materialet og lett kunne orientere seg i det. Så hvis
jeg hadde gått rundt med en slik person ville jeg fått hjelp til å fokusere på det jeg var mest interessert i, og få satt det inn i en rammefortelling. Så utstillingen var som en
utstilling av arkivmateriale andre kunne bruke for å lage mer profilerte utstillinger, publikasjoner, fortellinger. Det var kanskje mangelen på valg, perspektivering, tydelig ståsted
i formidlingen som gjorde at jeg ikke syntes denne utstillingen fungerte for meg, som utenlandsk fagmenneske og antakelig heller ikke for menigmann fra Wien. Men utstillingskatalogen,
som ble ferdig etter utstillingsåpningen, den er fin. Den er meget innholdsrik, men utrolig flott billedmateriale, og har oversiktlig organisering av stoffet tematisk og kronologisk
på tilsvarende måte som i utstillingen. Det grepet fungerer bedre i bok enn i utstilling. |
||||
|
|
| I tillegg til utstilling var det bokhandel, studiesal og informasjonstand om ulike bussturer
til sentrale arkitekturverk og områder i Wien. Bussturene startet ved sentret hver søndag, med arkitekturfaglige formidlere. Dette var en videreføring av de bussturene jeg var med på
for 22 år siden, slik at man både kunne se alt fra viktige verk fra Otto Wagner og Winer Werkstätte kretsen, fra jugendstil til samtidsarkitektur. Det mest overraskende museet som formidlet viktige deler av Wiens kulturarv, var et privat museum hos tekstilprodusenten Bauhausen. Museet var innredet i kjelleren i det huset hvor de både hadde butikk, showrom og kontorer, rett ved Karlplatz.. Dette var produsenten som produserte tekstilene for Wiener Werkstätte, og noen var fortsatt i produksjon i dag. Kjernen i museet var hvelvet, ”det aller helligste”. Vi kunne se inn gjennom den låste stålprofildøren på bedriftens ”gull”: mønstertegninger i arkivmapper. I rommene rundt hvelvet var det utstilt skisser og arbeidstegninger fra de berømte designerne, fra skisser til ferdig resultat, materialprøver og dagens variant. På gulvet stod det originale møbler trukket med originaltekstiler. Utstillingen var enkelt og sobert gjennomført, med god lyssetting og informative tekster. |
||||
|
|
| Den gav meg et godt ”tidsbilde” og viste samspill mellom tekstiler og møbler på en nydelig
måte. Jeg avsluttet min utstillingsrunde på en typisk winercafe rundt hjørnet, der wienerkretsens folk hadde vanket. Jeg syntes forstsatt av utstillingen ”Traum und Wirchlickheit” var
det beste bidrag, som formidlet best det idemessige innholdet og kunstverk og andre resultater fra den unike perioden i Wien fra 1870 til 1930 på en måte som stimulerte både sansene,
fantasien og forstanden. Jeg spiste kake sponset av Bauhausen, formet som logoen til Winer Werkstätte. Det kjentes som en forpliktelse: Å fortsette formidlingen av vår felles kulturarv.
Med alle midler. Også med kaker. |
||||
|
|
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2007 |
