REISERAPPORT


Leif Pareli, Norsk Folkemuseum og styret i Norsk ICOM

Blue Shield – kronglete vei mot stort mål

Et lite skritt videre under ICOMs generalkonferanse i Wien august 2007


Generalkonferansene i ICOM byr på intense dager, med opplevelser og erfaringer som hver for seg kunne være verd et reisebrev. For mitt eget vedkommende nevner jeg: møter i Advisory Council (der jeg deltok for første gang, og der jeg fikk nyttig innblikk i det politiske arbeidet i organisasjonen), foredrag og diskusjoner i min fagkomite ICME (der jeg bidro med et foredrag under en sesjon om intellektuell opphavsrett, organisert i fellesskap av ICME, ICOMs Lovkomite og Etikkomiteen), besøk ved en rekke museer, en dagstur til Budapest der hovedopplevelsen for mitt vedkommende var den fysisk-antropologiske samlingen i det naturhistoriske museet, og sist men ikke minst ICMEs todagers post-konferanse-tur i Burgenland, Østerrikes grenseland mot Ungarn, med et omfattende program, og inntrykk av et kulturelt og etnisk sammensatt område. Burgenland hørte inntil 1921 til Ungarn, men ble delt i kjølvannet av det habsburgske dobbeltmonarkiets oppløsning etter første verdenskrig, slik at det meste av området havnet i Østerrike. Blant de mest interessante severdighetene på vårt program var borgen som hadde vært hovedsete for den ungarske adelsslekten Esterhazy, med rike samlinger av kunst, og mye kulturhistorie samlet bak de tykke murene.
       Alt i alt var dette altså begivenhetsrike dager. Den som er interessert, kan se noen glimt av disse forskjellige opplevelsene i fotogalleriene på min hjemmeside (http://home.online.no/~pareli) – men jeg understreker at det blir fotografert oftere under mottakelser og fester enn under de foredragene og møtene som tross alt er hovedinnholdet i en slik konferanse!
       Til tross for alle disse inntrykkene vil jeg imidlertid la denne reiserapporten dreie seg om noe som var så smått at det ikke engang hadde en plass på det offisielle programmet, men som ikke desto mindre var en viktig del av konferansen for meg – slik mange lignende tiltak sikkert har betydning for andre konferansedeltakere – nemlig et uformelt og hektisk møte i en lunsjpause for å diskutere en sak av felles interesse. Jeg hadde avtalt å treffe noen av de andre som arbeider med å etablere det vi håper skal bli en viktig ny organisasjon, med et håpløst langt og tungt navn: The Association of National Committees of the Blue Shield, forkortet ANCBS. Formålet med møtet var å diskutere vedtekter og andre grunndokumenter i denne kommende organisasjonen.

  
 
Blue Shield-entusiaster møtes under en pause i konferanseprogrammet. Fra venstre undertegnede, Cory Wegener fra USA, Thomas Schuler fra Tyskland, og Marjan Otter og Ben Koefoets fra Nederland.

  
         Blue Shield-ideen springer ut av ønsket om innsats fra verdenssamfunnet til vern av kulturarv som trues av krig eller katastrofer. Navnet er hentet fra det blå og hvite skjoldet som er definert i Haagkonvensjonen av 1954 – den som også er grunnlaget for Blue Shield-samarbeidet. ICOM er den ene av fem organisasjoner som står bak Blue Shield-samarbeidet; de andre fire representerer biblioteker, arkiver og kulturminner. Generalsekretærene i disse organisasjonene kommer sammen til møte et par ganger i året, og utgjør da den internasjonale Blue Shield-komiteen, ICBS. Det er etter hvert også etablert nasjonale Blue Shield-komiteer i et titalls land, deriblant Norge, og flere land følger etter med nye komiteer – det nyeste på listen er USA, som selvsagt er svært viktig, ikke bare ut fra landets størrelse og ressurser, men også fordi USA er direkte innblandet i flere av de konfliktene der kulturarven er mest utsatt, slik som Afghanistan og Irak.
       Det har etter hvert utviklet seg en frustrasjon over at den internasjonale Blue Shield-komiteen ikke fungerer noe særlig bra, og dette har ført til ønsket om å opprette et samarbeidsorgan for de nasjonale komiteene innbyrdes, for på den måten forhåpentligvis å få større slagkraft i arbeidet for vern av verdens kulturarv. Denne tanken har vokst seg sterkere de par gangene Blue Shield-komiteene har kommet sammen til møter (Torino 2004 og Haag 2006), og har ført til en arbeidsgruppe som prøver å drive fremover prosessen med å etablere samarbeidsorganet, som altså har det tunge navnet ANCBS. Det var medlemmer av denne arbeidsgruppen som hadde satt hverandre stevne under generalkonferansen i Wien, for å gjennomgå diverse dokumenter og utveksle ideer om videre fremdrift.
       Spørsmålene som må avklares er fundamentale, og de er vanskelige. Det viktigste gjelder penger. Hvordan skal en slik forening finansieres? De nasjonale komiteene har lite eller ingenting å rutte med; den norske komiteen, for eksempel, har ingen penger – faktisk har vi til nå hatt hverken budsjett, kasserer eller bankkonto – og det er små utsikter til å få noe fra moderorganisasjonene, i allfall ut over noen nærmest symbolske bidrag til helt nødvendige utgifter. Det må altså et målbevisst arbeid til for å skaffe midler fra andre kilder, og dette er inntil videre et av de store, uløste spørsmålene.
       I mellomtiden arbeides det med å få på plass nødvendige byggesteiner slik som vedtekter, adresse, registrering som legal organisasjon, hjemmeside osv. Det er særlig Blue Shield Nederland som har vært drivende i arbeidet, og de har oppnådd at byen Haag – som gjerne vil profilere seg som internasjonal fredsby – har gitt tilsagn om en viss støtte, og dessuten tilbudt gratis kontorlokaler de første årene, vel å merke dersom organisasjonen legger sitt hovedkvarter til Haag. Det er det ikke alle som er like glad for, men i mangel av andre tilbud ser det ut til å bære i den retning. Men det er fremdeles helt i det blå hvordan det skal skaffes langsiktig finansiering, som er nødvendig for å kunne ha selv et minimum av administrasjon og et kontor.
       Vi som arbeider i frivillige organisasjoner vet hvor mye som må løses ved gratisarbeid på fritiden, eller litt småstjålent ved siden av andre oppgaver på arbeidsplassen. Mye kan utrettes ved slik innsats, og hele ICOM-systemet er selvsagt avhengig av de mange som er villig til å bruke av sin tid og sine ressurser til å drive slikt arbeid. Samtidig er det helt nødvendig å få frem midler til noe av det arbeidet som må gjøres. Det finnes mye entusiasme, innsatsvilje og kompetanse i våre fagmiljøer, men det hjelper lite dersom det ikke kan skaffes penger til konkrete tiltak. Og vi har store utfordringer, for kulturarven utsettes for skade, plyndring og ødeleggelse på utallige steder rundt om i verden.
       Blue Shield omtales ofte som noe som skal utvikle seg til å bli et ”kulturarvens Røde Kors”. Det er en ambisiøs målsetning, og ikke engang innad i ICOM ser det ut til å være enighet om hvordan slikt arbeid skal organiseres, med flere til dels overlappende og konkurrerende prosjekter, organisert av ICOM selv eller i samarbeid med andre. Fordelen med Blue Shield er at denne ideen bygger på hele bredden av kulturarv, ikke bare museumssektoren. Men skal Blue Shield bli en livskraftig organisasjon, må det først bygges et organisatorisk fundament. Det lille lunsjmøtet under generalkonferansen i Wien var et lite skritt videre på veien mot et slikt fundament.
 		  
 
Det blå og hvite skjoldet som har gitt navn til Blue Shield-samarbeidet blir ikke
brukt i Norge, men i mange andre land kan man se det på verneverdig kulturarv,
slik som her på borgen Forchtenstein i Burgenland, Esterhazy-slektens gamle
hovedkvarter, med rike kunstskatter bak historiske murer.

  
  ▲ til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2007