  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Museum inside out – et museum vrenger sjela si - ? ICOMs generalkonferanse i Wien august 2007 Også museumsbygningene ruver, i alle fall i sin form, - men kanskje ikke alltid i sitt innhold? Samlingene, særlig kunstmuseenes samlinger, er imponerende, men ofte meldte det seg et ettertankens spørsmål om formidlingen, om utstillingenes mål og virkemidler, har fått et uttrykk, en form, et språk, et budskap som griper tak i en og gir en opplevelse av noe nytt. Et museum som ikke er av de mest prangende, er Österreichische Museum für Volkskunde, Østerrikes museum for folkekultur og folkekunst. Museet ligger i Palais Schönborn, et adelig landsted anlagt i 1708 litt utenfor det som den gang var bykjernen, bare noen kvartaler bak universitet hvor ICOMs generalkonferanse hadde sitt hovedkvarter. I 1862 overtok Wien by eiendommen, og siden 1917 har altså Volkskundemuseum (etablert 1895) holdt til her. Utstillingene ble fornyet etter en ombyggingsperiode på 1990-tallet. De har et sterkt fokus på gjenstandene, som estetiske objekter – folkekunstkonteksten er svært tydelig – men også med vekt på den sammenheng de inngår i. Museets store utstillingsprosjekt for tiden er Museum insideout. Utstillingen åpnet 15. juni i år, den har en foreløpig fastsatt avslutning den 31. januar neste år, men denne datoen skal visstnok være fleksibel – alt etter hvilken respons man får. Ideen er å sette museumsarbeidet på utstilling. Til vanlig får publikum bare innblikk i museenes sluttresultater gjennom utstillinger, foredrag, undervisning, publikasjoner osv. Arbeidet som foregår bak kulissene har de ikke kunnskap om, og dette vil Volkskundemuseum nå fram. Utstillingen er bygget opp i fire hoveddeler, hver med sitt eget rom. Det første rommet man kommer inn i, er biblioteket, eller – om man vil – det rommet hvor museets kunnskap er samlet. Her er det ikke bare tilgang til museets bibliotek, også alt som produseres av skriftlig materiale ved museet og alt informasjonsmateriale er tilgjengelig her, og ikke minst har man digital tilgang til museets samlingskataloger. Alt er søkbart via dataskjermer i rommet. Det er selvsagt ikke hele biblioteket som er satt opp, bare deler av det er utstilt, men alt er søkbart. Og det er selvsagt leseplasser for dem som vil sette seg ned og ta for seg av den utstilte litteraturen. Neste rom går på samlingsforvaltningen. Det er innredet med arbeidsbord og skjermer, magasinhyller og fotoatelier, og publikum får følge gjenstander eller arkivmateriale fra mottak, registrering, katalogisering og fotografering til magasinering i hyllene. Konservering er det naturlig nok lite av, men det gjøres rede for ulike konserveringsprinsipper som man følger, og det blir redegjort for og vist ulike måter man velger for å pakke inn og bevare. I den videre gang gjennom utstillingen kommer man så til rommet for både museumsforskningen og administrasjonen av museet. Det gjøres et poeng av at i museene forskes det på materiell kultur, at dette er et særkjenne. Men hvordan skal man vise eller stille ut en forskningsprosess? Vel, her har man valgt å redegjør for og vise ulike kilder og metoder knyttet til forskning så langt det er mulig. Og i dette rommet framfor de andre vil nok tilstedeværelsen av personale, av forskere, være en viktigere forutsetning for at publikum skal kunne få relevant og god informasjon. Det siste rommet dreier seg om formidling: Det å vise fram, stille ut museets samlinger og forskningsresultater, det å undervise og det å kommunisere med sitt publikum. Her blir nye utstillinger, i alle fall til en viss grad, produsert samtidig som det gjøres rede for hvilke tanker og problemstillinger som ligger bak et valgt tema og hvilke metoder man vil ta i bruk for å nå fram med sitt budskap. Og her presenteres opplegg for undervisning, arrangementer og annen form for kommunikasjon med publikum. I alle rommene skal det til enhver tid være til stede ansatte fra de forskjellige arbeidsområdene i museet. Selvsagt blir de en del av ”utstillingsobjektene”, men først og fremst skal de stå til disposisjon for publikums forhåpentlige undring, for spørsmål og kommentarer. Og i dette siste rommet, det for formidling, møter vi sterkest en av hovedideene bak utstillingen: Behovet for å komme i dialog med publikum. Da jeg gikk i dette rommet, var det faktisk ingen ansatte til stede der – man får jo tro at dét ikke er talende for museets oppfølging av sin egen idé – men utstillingens oppslagstavle tydet på at reaksjonene fra publikum i fullt mon var til stede. Her var det kommentarer både til utstillingen som sådan, spørsmål, ideer og forslag til hva museet burde samle inn, formidle osv. Og for ytterligere å utvide kontaktflaten med publikum blir det i tilknytning til utstillingen holdt en foredragsserie hvor museets personale presenterer sitt arbeid mer inngående. På besøkstidspunktet var det ukentlige foredrag. Bakgrunnen for utstillingen er altså tosidig: For det første ønsker man å vise hva museet driver med, hvordan de arbeider, hele prosessen fra en gjenstand kommer inn og til den blir magasinert og/eller satt inn i en utstillingskontekst. Mange gjenstander som ellers ikke vises fram, vises her i hele prosessen fra idé og innsamling til ferdig pakket eller formidlet resultat. – For det andre er utstillingen også en prosess og en interaksjon med publikum: Hva har vi av samlinger her ved museet? Hvorfor har vi disse samlingene? Hva kan vi gjøre med dem? Hva har vi ikke samlet inn og dokumentert, hva er det vi ikke viser? Kan det tenkes andre og nye måter å drive formidling på? Osv. Lykkes de? Oppnår de den kommunikasjonen med publikum som de er ute etter? Jeg vet ikke. Av ulike grunner fikk jeg ikke spurt personalet som var til stede, så jeg vet ikke hvordan oppslutningen har vært, hva slags respons de har fått i direkte møter med publikum, om de har oppnådd det de ville. Men kommentarene på oppslagstavla tyder i alle fall at de har lykkes et stykke på vei. De var varierte, de spente fra det ”alminnelige” til det mer spenstige, og noe av det som framkom kan kanskje tenkes ha potensiale til å bevege museets virksomhet inn på noen nye områder. Jeg reagerte selv positivt på utstillingskonseptet (jeg vet at det har vært utprøvd her i Norge også), og mitt inntrykk var at Volkskundemuseum har gjort et godt og oppriktig forsøk på å skape en spennende og fruktbar dialog med publikum. Om de ”vrengte sjela si”? Neppe. Men kanskje kan det gis et bedre svar på det dersom det i en relativt nær framtid viser seg at noe av virksomheten ved Volkskundemuseum har fått en ny retning - ? |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2007 |