  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
RAPPORT FRA ICOM GLASS KONFERANSE I NANCY, FRANKRIKE 27-31 OKTOBER 2008 Selv om det ble startet glassverk i Frankrike på 1500-tallet, noen til og med med kongelig privilegium, finnes det nesten ikke bevart noen glass fra denne første tiden. Det finnes heller ikke arkivmateriale som kan fortelle om hva som ble laget. Det sier noe hvor enestående den norske glassproduksjonen er, hvor vi har overflod av arkivmateriale og til og med illustrerte salgskataloger fra 1700-tallet. Konferansen tilbrakte en hel dag i Baccarat, landsbyen som har gitt navn til en av verdens mest berømte glassfabrikker. Der fantes både et lite museum med fast utstilling og en sal for skiftende utstillinger, samt et utsalg av dagens produkter. Hele anlegget med arbeiderboliger, kapell og fabrikksbygninger er bevart. Fabrikken var meget moderne hvor alt unntagen selve arbeidet med glasset, blåsing, sliping, gravering og forgylling, var automatisert. Det var interessant å oppdage at Baccarat utførte alt selv. Fabrikken hadde ikke begynt med å sette ut arbeid til lavkostland, slik som de fleste fabrikker i Norden gjør i stor utstrekning. Baccarat hadde fremdeles 800 ansatte og solgte mye til Østen. Baccarat er kjent som produsent av blykrystall av ypperste klasse. Allerede på Verdensutstillingen i Paris i 1878 kjøpte Kunstindustrimuseet, som da bare var 2 år gammelt, 30 Baccarat-glass. Dessverre ble halvparten av dem solgt i 1930-årene! Den virkelige storhetstiden for fransk glass var slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det var Emil Gallé som ledet denne utviklingen med sitt utsøkte kunstglass. Han gjorde glassgjenstander til noe annet enn bruksgjenstander, glassene ble individuelle kunstverk. Også her har Kunstindustrimuseet gjort viktige innkjøp på en Verdensutstilling, nemlig i Paris i 1900. Da ble to store vaser innkjøpt. Om dette er unike arbeider eller serieproduksjon står igjen å undersøke, men etter å ha vært på konferansen er jeg bedre rustet til å finne ut av det. To glassverk til ble besøkt, begge beliggende i det skogrike området ved grensen mot Tyskland. Det ene, St. Louis, som vekselvis hadde ligget på fransk og tysk område, var fortsatt i virksomhet. Glassverket hadde satset store ressurser på å bygge opp et av de beste glassmuseer jeg har sett med hensyn til pedagogisk tilrettelegging. Man fikk inngående beskrevet ved hjelp av små filmer, foto, gjenstander og tekst alle mulige teknikker innen glassproduksjonen, både de kalde og de varme. På Meissental-fabrikken, som ble nedlagt i 1969, hadde man brukt de gamle fabrikkslokalene til kulturformål og glassmuseum. Museet ble startet av private entusiaster i 1983 og hadde mye redskap og utstyr fra den gamle fabrikken. En liten glasshytte tilrettelagt for turister laget julepynt, og en stor produksjonshall ble brukt til å arrangere konserter og lignende arrangementer. Det kjente glassverket Lalique skulle også få sitt museum i området. Det var helt og holdent et kommunalt foretagende og ikke støttet av Lalique økonomisk. Fordi Kunstindustrimuseet har så store utenlandske samlinger, er slike konferanser hvor man får anledning til å fordype seg i et i et begrenset geografisk område av stor betydning. For tiden arbeider jeg med studiesamlingene av glass og keramikk på Kunstindustrimuseet. De inneholder glass og keramikk fra hele Europa og Kina fra antikken til i dag. Da er det utrolig viktig å se gjenstandene i virkeligheten og ha mulighet til å diskutere dem med fagfeller og eksperter. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2008 |