  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Tower of David – Museum of the History of Jerusalem ICME i Jerusalem 16. - 19. november 2008 Dette er en av de første utstillingstekstene ved Tower of David – Museum of the History of Jerusalem, en kronologisk gjennomgang av Jerusalem sin 4000 år lange historie. Sett med norske øyne kanskje en klissete bibelsk klisjé med selvhøytidelige tendenser. Etter to uker i Israel ser jeg i kuratorens valg av denne teksten et politisk budskap om monoteistisk sameksistens, og om fred. For alt er politikk i Israel. |
 Kongen sjøl, på sine yngre dager, med Goliats hode for sine føtter. Kopi av renessansekunstneren Verroccios David. |
|
Før avreise er det vanskelig å få helt oversikt over historien om Jerusalem og det området som i dag heter Israel og De palestinske territoriene. Det er en lang og komplisert historie, med
mange mer eller mindre interne og eksterne parter. Historien kompliseres videre av at den politiske situasjonen gjerne gjør seg gjeldende i forsøk på å fortelle denne historien i dagens Israel.
Det er denne bakgrunnen som gjør Tower of David Museum så glimrende i mine øyne, de klarer å fortelle en komplisert historie på en relativt ryddig måte. Museet holder til i den gamle festningen ved Jaffa Gate, den vestlige porten i muren som fortsatt omgir gamlebyen. Jaffa Gate er oppkalt etter veien til Jaffa, havnebyen ved Middelhavet, og i følge ryktene har alle hærførere som har inntatt Jerusalem entret byen gjennom denne porten. Den gamle festningen, Tower of David, er oppkalt etter det mest prominente tårn i bymuren, en muslimsk minaret fra 1600-tallet, som vestlige tilreisende på 1800-tallet ga navnet Davids tårn. Så, i denne gamle festningen, oppkalt etter en muslimsk minaret oppkalt etter en israelittisk konge, har de bygget en tidslinje som går fra rom til rom, inne i festningen. Museet har sitt utgangspunkt i den enorme museumsgjenstanden som festningen er. På 1980-tallet ble det besluttet å lage et museum i festningen, men de hadde ingen samling. Resultatet ble en gjenstandsfri permanent utstilling, basert på illustrasjoner, dioramaer, kopier og tidslinjer, hvor man følger en 4000 år lang historie gjennom ca ti forskjellige utstillingsrom. Fra det øverste tårnet ser du hele byen; gamlebyen, oljeberget, og de sentrale delene av ny-byen (de eldste husene er fra 1860). Utsikten gir oversikt over et område tettpakket med historie. På galleriene som går langs innsiden av festningen, finnes fire forskjellige modeller av gamle Jerusalem, som viser byens fysiske endringer opp gjennom historien. I en egen utstilling står en større modell fra 1872, som viser datidens Jerusalem. |
||||
 I bunnen av borggården foregår fortsatt arkeologiske utgravinger. Over og rundt disse er det rekonstruert en hage med vekster fra forskjellige perioder i byens historie. |
| Det er sikkert mye man kan si om selve utstillingen. Personlig synes jeg at det er ryddig og pent
gjort. Utstillingsrommene er bygget inn i den gamle festningen, og gulvene ”flyter” i følge omviseren. De er bygget på et rammeverk, som igjen hviler på den gamle festningsmuren, uten å belaste
den unødig. Mellom gulvet og muren er det montert lys, som lyssetter veggene og gjør at de gamle festningsmurene skaper en stemningsfull ramme for utstillingene. Det at du ser forskjellige
utgaver av den samme tidslinjen i alle salene gjør at 4000 år med komplisert historie, fremstår så ryddig og oversiktlig som mulig. På slutten av tidslinjen begynner det å gå veldig fort,
perioden 1917 til 1948 blafrer forbi på en storskjerm, og så er det slutt. Mitt første inntrykk var at jeg gjerne skulle ha sett museet gå litt dypere inn i akkurat overgangen fra Det
ottomanske imperium, via britisk mandat, til staten Israel. Men i ettertid tenker jeg at med en tidsramme på 4000 år, er kanskje ikke de 31 årene helt avgjørende.. Men noe burde ha kommet
etterpå. Etter at det israelske flagget heises i 1948. |
||||
 Modell av bysantinsk Jerusalem, med festningen i forkant, Gravkirken i midten og Klippedomen bakerst. |
| Men, dette er et museum i staten Israel. Det gjør at nesten enhver ytring om steder og folk i
området er politisk. Politisk i en grad jeg selv ikke forsto før jeg kom dit. I løpet av ICME-konferansen besøkte vi et utvalg jødiske museer, samt det jødisk eide
Museum of Islamic Art,
og den armenske kirken (hvis museum for øyeblikket var stengt for ombygging). Museumsrunden illustrerte hvordan den jødiske og israelske narrativen dominerer. I tillegg til
Tower of David
besøkte vi Isaac Kaplan Old Yishuv Court Museum, et lokalmuseum om ”det jødiske samfunnet” fra ottomansk herredømme, til slutten av det britiske mandatet i 1948, vi besøkte
Yad Vashem, det
offisielle Holocaust-memorial senteret, samt The Italian Jewish Museum and Synagogue. Alle museer som eksplisitt tar for seg jødisk historie og tradisjon. Ut i fra konteksten kunne man
nesten anta at Tower of David skulle være et monument over de gamle israelittiske kongene, som legitimerer nåværende politiske forhold. Og det er riktignok tendenser til at de ikke-jødiske
gruppene ”tar” byen, og innimellom slagene får ”folket” vende ”hjem”. Men til Israel å være, er mitt inntrykk at dette er så nøytralt som det blir. Da var det nesten verre med det jødisk eide
Museum of Islamic Art, som visstnok ble grunnlagt for å bygge interkulturell forståelse og relasjoner. Der ble vi møtt av en ung omviser og utstillingstekster på haltende engelsk som formidlet
et kulturperspektiv som jeg opplevde som teoretisk problematisk, som igjen fikk noe uheldige konsekvenser for hvordan ”den muslimske kulturen” ble fremstilt. Utstillingene klarer også å fokusere på sameksistens og kulturelle relasjoner, og for utenforstående ser det ut som om gruppene blir behandlet relativt likt. Faktisk det stedet i Israel jeg har opplevd at kommer nærmest formidling om kulturell sameksistens. På egenhånd oppsøkte jeg Museum on the Seam, med slagordet ”Coexist!”. I reisehåndboken virket det som et sted med audiovisuelle fremstillinger av kulturhistoriske grupperelasjoner, konflikt og sameksistens, et sted jeg hadde blitt fortalt skulle være ganske så kontroversielt. Museet viste seg å være et ”socio-political contemporary art museum”, med relativt konfliktorienterte utstillinger. Der og da tenkte jeg at det er kanskje den eneste måten man kan formidle sameksistens i Israel i dag. Enten ved å snakke om kunst, eller ved å snakke om fortiden. Så lenge man tar for seg perioden før 1948, er det lettere å heve seg over politikken og konflikten. Og jeg mistenker at det er akkurat derfor Tower of David klarer det såpass bra som det de gjør. Etter forholdene. Etter bare to uker i Israel har jeg inntrykk av at måten Tower of David formidler Jerusalem som en kulturell møteplass på, er et ganske politisk grep. Men det gjøres så implisitt og diskret, at jeg tror de slipper helt fint unna med det. Og det er kanskje derfor utstillingene slutter ved 1948. Etter det blir det som kjent litt vanskelig… |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2008 |