REISERAPPORT


Josephine C. I. Østern, Norsk Folkemuseum

Formidling av kulturarv til barn og unge

ICOM-MPR sin årlige konferanse i Paraty og Rio de Janeiro november 2008


I november holdt ICOM-MPR sin årlige konferanse i Paraty og Rio de Janeiro, Brasil. Et av temaene for konferansen var ”Communicating Cultural Heritage to the Young”.

Både presentasjoner og diskusjoner handlet om dette. Det viser seg at de fleste museer legger mye fokus på formidling til barn og unge, særlig gjennom skoleopplegg.

I vårt moderne samfunn endrer verden seg veldig raskt og dagens unge mennesker beveger seg i en helt annen virkelighet enn man gjorde for bare 10 år siden. Museene har en helt annen situasjon. Mesteparten av museene ble grunnlagt for mange år siden. Måten innsamling, dokumentasjon, utstillinger og formidling er lagt opp på reflekterer på mange måter hvordan samfunnet og rådende virkelighetssyn var da. Det store spørsmålet blir da om måten vi viser og formidler kulturarv er hensiktsmessig i dagens samfunn – særlig overfor barn og unge?

Museenes egen natur, med innsamling og dokumentasjon, gjør at det nødvendigvis er en tidsforskyvning i hva som visere og formidles i forhold til dagen samfunn. Samtidig har undersøkelser (for eksempel i Finland) vist at vi i samtidsdokumentasjonen faktisk ikke samler inn de gjenstandene de unge selv oppfatter som viktigst.

”Å føle seg representer og å kunne kjenne seg igjen/identifisere seg med noe i museet er viktig for at man skal føle at det man opplever har mening” – Lena Millinger fra Malmø Museer.

Gjør vi egentlig dette i dag? Og hva tror vi om fremtiden og museenes fremtidige rolle?

Vi lever i et informasjonssamfunn. Det meste kan hentes fra og/eller oppleves på nettet. Men kvalitetssikringen av all denne informasjonen på nettet er usikker. Den uendelige mengden tilgjengelig informasjon byr i seg selv på mange utfordringer. Kanskje har museene en fremtidig rolle her, som en veiviser til temaer og kvalitetssikrer av informasjon?

Samtidig har vi ekte gjenstander som viser noe annet enn det striglede, hightech-pregede uttrykk som ellers preger mye av samfunnet.

Skal vi tenke på oss selv som ambassadører for våre fagfelt, særlig overfor barn og unge? At vårt ansvar er å presentere en introduksjon til temaene på en spennende måte?

Diskusjonene rundt dette ble svært spennende uten at noen konklusjoner ble trukket. Men de satte i gang mange prosesser og ledet til enda flere viktige spørsmål som er viktige og vil bli enda viktigere for museene i fremtiden:

• Hvem lager vi utstillingene for?
• Skal utstillingene være permanente eller temporære?

Historie er konstruert virkelighet ved at man velger hvilken historie man forteller ut av uendelig mange. Den rådende oppfatning av korrekt historisk virkelighet endrer seg hele tiden. Siden mange museer presenterer faste historiske utstillinger blir disse raskt utdaterte når nye paradigmer og kunnskaper blir rådende.

Oppfatning og oppdeling av grupper endrer seg også hele tiden. Nye kommer også til med sin historie (for eksempel homofile, ikke-vestlige innvandrere, flerkulturelle osv.). Disse er ofte ikke representert i samlingene enda, og det byr derfor på utfordringer å oppdatere utstillingene til å også inkludere ”nye” grupper.

Alle disse utfordringene gjør at vi kanskje må tenke helt annerledes i fremtiden når det gjelder formidling og utstillinger. Kanskje inkluderer det at vi i større grad bør synliggjøre i hvilken kontekst den er laget og eventuelt presentere flere spørsmål enn svar.

Ingen konklusjoner ble tatt, unntatt at dette må diskuteres videre. Og det er vel det eneste vi vet om fremtiden; at diskusjonen rundt museenes rolle vil fortsette og på den måten bidra til videre utvikling. Kanskje den aller viktigste kvaliteten man bør ha underveis er en større åpenhet for nye løsninger og en lydhørhet for samfunnets endringer?

 
  til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2008