  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Museer og nasjonalmyter Noen refleksjoner etter ICME i Jerusalem 16. - 19. november 2008 |
 Tempelhøyden med den gylne kuppelen på Klippedomen og i høyre billedkant litt av al-Aqsa-moskeen og en lav bygning som i dag brukes til et palestinsk museum for islamsk kunst. Den overbygde trebroen midt i bildet fører opp til Den mauriske port, som er turistinngangen til Tempelhøyden; muslimer som skal til moskeene bruker andre porter bak billedkanten til venstre. Bak trebroen er Klagemuren, den viktigste jødiske helligdom i Jerusalem. Den store plassen foran muren og i forgrunnen ble anlagt etter Israels erobring av Gamlebyen i 1967; før dette var området bebygd helt inntil muren og var en del av byens muslimske kvarter. De buete takene i forgrunnen rommer sikkerhetskontroller for besøkende til Klagemuren. |
|
For undertegnede, som for flere andre konferansedeltakere, kom likevel de historiske valfartsstedene litt i bakgrunnen for de nåtidige politiske konfliktene som vi alle kjenner fra nyhetene,
men som bare svært indirekte ble avspeilet i konferansen og det omfattende byvandrings- og ekskursjonsprogrammet som det israelske vertskapet hadde lagt opp for oss. For egen del hadde jeg
innledet oppholdet med et beskjedent forsøk på få noen inntrykk fra ”den andre siden”, og brukte første dag til å sette meg på bussen til Betlehem, som ligger bare noen få kilometer utenfor
Jerusalem, men altså på andre siden av den gigantiske betongmuren som snor seg gjennom landskapet og etter hvert skiller de palestinske selvstyreområdene fra israelsk bosetning (forenklet sagt).
I Betlehem skulle jeg få en omvisning i Fødselskirken og andre severdigheter av en lærer jeg hadde kommet i kontakt med på internett, og dessuten besøke det internasjonale fredssenteret, der
Norge er involvert i et museumsprosjekt (jfr. Erling Dahls artikkel i ABM 1-2008). |
||||
 I hælene på en hjelpsom palestinsk pendler på vei inn i den gigantiske sikkerhetskontrollen mellom Betlehem og Jerusalem. På den andre siden av kontrollområdet venter minibusser som tar de reisende til busstasjonen i det arabiske Øst-Jerusalem. |
| På selve konferansen ble tausheten rundt det palestinske spørsmålet gradvis mer tydelig, der den lå
som et unevnt men samtidig nærværende premiss blant annet for diskusjonene om hvorvidt museer bør sikte mot å være flerkulturelle og vidtfavnende, eller om man skal satse på egne museer for
ulike religiøse og etniske grupper. Dette siste var i programmet eksemplifisert med et ”babylonsk” senter for jøder med bakgrunn i Irak, og et tilsvarende for jøder fra Libya. Selv tok jeg i
debatten opp at en slik satsing på avgrensete grupper lett kan innebære en fare for at vi skaper eller forsterker kategorier som i utgangspunktet kanskje ikke er så tydelige eller faste, og
at vi dermed kan bidra til et bilde av samfunnet som mer firkantet bås-inndelt enn det faktisk er, eller trenger å være. Den individuelle identitetsfølelsen er ofte langt mer variabel og
situasjonsbetinget enn det slike fastsatte kategorier gir rom for. Museene har en viktig oppgave i å få frem slike forhold, og må passe seg for å støtte opp om en bås-inndeling som kanskje i
hovedsak er bestemt av politiske eller ideologiske formål. At palestinerne ikke er inkludert i det mangfoldet som israelske museer forholder seg til, ble svært tydelig ved besøket i Museet for islamsk kunst (som ligger i det israelske Vest-Jerusalem og ikke må forveksles med det islamske museet på Tempelhøyden, som drives av og for palestinere.) Den unge omviserens nesten banale elementærfremstilling, blant annet om Profetens livshistorie og om ulike arabiske dynastier, ga ikke akkurat inntrykk av at dette museet henvender seg til muslimske publikumsgrupper. Spørsmål fra forsamlingen om hvorvidt museet faktisk fikk muslimske besøkende, og om man hadde planer for å bedre kontakten med et slikt publikum, ble avvist med at slike forhold hadde omviseren ikke greie på, og hun gikk deretter raskt videre med sine arabiske dynastier. En undring som da melder seg, er hvorfor ikke omvisningen for en slik forsamling av internasjonale museumsfolk ble foretatt av noen som kunne besvart denne type spørsmål. Her, mer enn kanskje noe annet sted i programmet, måtte man jo regne med at slike spørsmål ville komme opp. Som gjest kvier man seg gjerne for å ta opp saker som kan virke kritiske eller negative, men denne episoden viser behovet for at en slik konferanse også omfatter en evalueringsrunde der denne type kommentarer kan tas opp på generelt grunnlag, og forhåpentligvis bidra til forbedringer. Diskusjonen om museenes rolle som kritisk røst kom opp igjen under post-konferanseturen som gikk til landets nordligste del, Galilea. På et kibbutz-museum aller lengst nord, innenfor synsvidde av så vel libanesiske grenseposter som de okkuperte syriske Golanhøydene, fikk vi fortalt en meget detaljert historie om et væpnet sammenstøt mellom de jødiske nybyggerne og arabere i 1920. Denne episoden har fått en nesten mytisk betydning i israelsk nasjonalhistorie, og minnes på den nærliggende gravplassen i form av et ruvende monument med den dødelig sårete heltefigurens berømte siste ord: ”Det er godt å kunne dø for sitt land!” Dessverre fikk vi av tidsgrunner (?) ikke se den tilhørende filmen om denne hendelsen. Museet deler ut til besøkende en brosjyre som blant annet frister skoleungdom med et rekrutteringsprogram for den israelske hær. |
||||
 Tel Hai, kibbutzen der skyteepisoden mellom araberne og de jødiske nybyggerne fant sted i 1920. Stedet ligger aller nordligst i Israel; fjellkammen i bakgrunnen er grensen mot Libanon. I motsatt retning, til venstre for trærne i venstre billedkant, ser man over mot Golanhøydene, som er del av Syria men okkupert av Israel siden 1967. |
| Jeg kommenterte at jeg syntes det var merkelig å legge så stor vekt på detaljene i selve
skuddvekslingen, når det allerede fra omviserens redegjørelse var tydelig at mye hadde skjedd som følge av misforståelser og tilfeldigheter: Araberne kom egentlig ikke for å drepe jødiske
nybyggere men for å lete etter franske offiserer; den arabiske lederen åpnet døren til et loftsrom og fikk der se en jødisk kvinne som holdt et gevær, og det å se en kvinne med våpen i hånd
var så provoserende for hans ”beduinmentalitet” at han prøvde å ta geværet fra henne; ingen vet nøyaktig hva som så skjedde, men et skudd gikk av, og dermed var det plutselig full krig på
gårdsplassen, med flere døde og sårete som resultat. Jeg stilte spørsmål ved fremstillingen av denne episoden som et ”historisk slag” mellom jøder og arabere, og spurte om det ikke ville være bedre om museet prøvde å belyse bakgrunnen for at araberne kom til kibbutzen denne dagen i 1920. Dette var som vi vet en tid med stor frustrasjon i den arabiske verden, etter at det var blitt kjent at britene – som hadde lovet araberne en uavhengig stat dersom de gjorde opprør mot tyrkerne og gikk med på britisk side i Første verdenskrig – samtidig i hemmelighet hadde avtalt med Frankrike å dele Midt-Østen mellom seg; i tillegg hadde britene i Balfour-deklarasjonen lovet verdens jøder et ”nasjonalt hjem” i Palestina. Da araberne tross disse tilbakeslagene likevel prøvde å få til en nasjonalkongress i Damaskus, rykket franske okkupasjonstropper resolutt inn, og hele det arabiske statsprosjektet falt i fisk. Det var derfor en enorm frustrasjon og bitterhet i arabiske miljøer på denne tiden, og jakten på de franske offiserene som førte til skyteepisoden i den jødiske bosetningen måtte forstås på denne bakgrunnen. Til slutt understreket jeg at jeg ikke mente å rette kritikk spesielt mot dette museet eller deres utstilling, men at dette var et eksempel som kunne danne utgangspunkt for en almengyldig diskusjon og en selvransakelse vi museumsfolk alle kan ha behov for. Mange av de museene vi arbeider ved har en bakgrunn i nasjonsbygging eller statsbygging; det gjelder også det museet der jeg selv arbeider, og ikke alt i den historien er like positivt sett med ettertidens øyne; for eksempel publiserte Norsk Folkemuseum i sin tid bøker om ”langskaller” og ”kortskaller” som vi i dag må karakterisere som nærmest rasistiske. – Dessverre ble det ikke tid til noen skikkelig diskusjon, ut over at museets direktør sa seg langt på vei enig med meg, men hun mente tiden ennå ikke var moden for slike nyanserende historiefortellinger; staten Israel er fremdeles så ung at den trenger å bygge opp sine nasjonale myter. Interessant nok kommenterte noen deltakere fra det tidligere Jugoslavia etterpå at de satte pris på at disse synspunktene ble fremmet nettopp av en fra et så veletablert og ukontroversielt land som Norge. For også de kjente fra sin hverdag forventninger både fra publikum og myndigheter om å fortelle de historiene som passer i den nasjonale mytebyggingen. Her ligger det tydeligvis et tema som kan være verd å gripe fatt i ved fremtidige ICME-konferanser. |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2008 |