![]() ![]() |
![]() ![]() |
![]() |
||
![]() |
![]() |
REISERAPPORT
Museer og nasjonalmyter Noen refleksjoner etter ICME i Jerusalem 16. - 19. november 2008 |
![]() Tempelh�yden med den gylne kuppelen p� Klippedomen og i h�yre billedkant litt av al-Aqsa-moskeen og en lav bygning som i dag brukes til et palestinsk museum for islamsk kunst. Den overbygde trebroen midt i bildet f�rer opp til Den mauriske port, som er turistinngangen til Tempelh�yden; muslimer som skal til moskeene bruker andre porter bak billedkanten til venstre. Bak trebroen er Klagemuren, den viktigste j�diske helligdom i Jerusalem. Den store plassen foran muren og i forgrunnen ble anlagt etter Israels erobring av Gamlebyen i 1967; f�r dette var omr�det bebygd helt inntil muren og var en del av byens muslimske kvarter. De buete takene i forgrunnen rommer sikkerhetskontroller for bes�kende til Klagemuren. |
For undertegnede, som for flere andre konferansedeltakere, kom likevel de historiske valfartsstedene litt i bakgrunnen for de n�tidige politiske konfliktene som vi alle kjenner fra nyhetene,
men som bare sv�rt indirekte ble avspeilet i konferansen og det omfattende byvandrings- og ekskursjonsprogrammet som det israelske vertskapet hadde lagt opp for oss. For egen del hadde jeg
innledet oppholdet med et beskjedent fors�k p� f� noen inntrykk fra ”den andre siden”, og brukte f�rste dag til � sette meg p� bussen til Betlehem, som ligger bare noen f� kilometer utenfor
Jerusalem, men alts� p� andre siden av den gigantiske betongmuren som snor seg gjennom landskapet og etter hvert skiller de palestinske selvstyreomr�dene fra israelsk bosetning (forenklet sagt).
I Betlehem skulle jeg f� en omvisning i F�dselskirken og andre severdigheter av en l�rer jeg hadde kommet i kontakt med p� internett, og dessuten bes�ke det internasjonale fredssenteret, der
Norge er involvert i et museumsprosjekt (jfr. Erling Dahls artikkel i ABM 1-2008). |
![]() I h�lene p� en hjelpsom palestinsk pendler p� vei inn i den gigantiske sikkerhetskontrollen mellom Betlehem og Jerusalem. P� den andre siden av kontrollomr�det venter minibusser som tar de reisende til busstasjonen i det arabiske �st-Jerusalem. |
P� selve konferansen ble tausheten rundt det palestinske sp�rsm�let gradvis mer tydelig, der den l�
som et unevnt men samtidig n�rv�rende premiss blant annet for diskusjonene om hvorvidt museer b�r sikte mot � v�re flerkulturelle og vidtfavnende, eller om man skal satse p� egne museer for
ulike religi�se og etniske grupper. Dette siste var i programmet eksemplifisert med et ”babylonsk” senter for j�der med bakgrunn i Irak, og et tilsvarende for j�der fra Libya. Selv tok jeg i
debatten opp at en slik satsing p� avgrensete grupper lett kan inneb�re en fare for at vi skaper eller forsterker kategorier som i utgangspunktet kanskje ikke er s� tydelige eller faste, og
at vi dermed kan bidra til et bilde av samfunnet som mer firkantet b�s-inndelt enn det faktisk er, eller trenger � v�re. Den individuelle identitetsf�lelsen er ofte langt mer variabel og
situasjonsbetinget enn det slike fastsatte kategorier gir rom for. Museene har en viktig oppgave i � f� frem slike forhold, og m� passe seg for � st�tte opp om en b�s-inndeling som kanskje i
hovedsak er bestemt av politiske eller ideologiske form�l. At palestinerne ikke er inkludert i det mangfoldet som israelske museer forholder seg til, ble sv�rt tydelig ved bes�ket i Museet for islamsk kunst (som ligger i det israelske Vest-Jerusalem og ikke m� forveksles med det islamske museet p� Tempelh�yden, som drives av og for palestinere.) Den unge omviserens nesten banale element�rfremstilling, blant annet om Profetens livshistorie og om ulike arabiske dynastier, ga ikke akkurat inntrykk av at dette museet henvender seg til muslimske publikumsgrupper. Sp�rsm�l fra forsamlingen om hvorvidt museet faktisk fikk muslimske bes�kende, og om man hadde planer for � bedre kontakten med et slikt publikum, ble avvist med at slike forhold hadde omviseren ikke greie p�, og hun gikk deretter raskt videre med sine arabiske dynastier. En undring som da melder seg, er hvorfor ikke omvisningen for en slik forsamling av internasjonale museumsfolk ble foretatt av noen som kunne besvart denne type sp�rsm�l. Her, mer enn kanskje noe annet sted i programmet, m�tte man jo regne med at slike sp�rsm�l ville komme opp. Som gjest kvier man seg gjerne for � ta opp saker som kan virke kritiske eller negative, men denne episoden viser behovet for at en slik konferanse ogs� omfatter en evalueringsrunde der denne type kommentarer kan tas opp p� generelt grunnlag, og forh�pentligvis bidra til forbedringer. Diskusjonen om museenes rolle som kritisk r�st kom opp igjen under post-konferanseturen som gikk til landets nordligste del, Galilea. P� et kibbutz-museum aller lengst nord, innenfor synsvidde av s� vel libanesiske grenseposter som de okkuperte syriske Golanh�ydene, fikk vi fortalt en meget detaljert historie om et v�pnet sammenst�t mellom de j�diske nybyggerne og arabere i 1920. Denne episoden har f�tt en nesten mytisk betydning i israelsk nasjonalhistorie, og minnes p� den n�rliggende gravplassen i form av et ruvende monument med den d�delig s�rete heltefigurens ber�mte siste ord: ”Det er godt � kunne d� for sitt land!” Dessverre fikk vi av tidsgrunner (?) ikke se den tilh�rende filmen om denne hendelsen. Museet deler ut til bes�kende en brosjyre som blant annet frister skoleungdom med et rekrutteringsprogram for den israelske h�r. |
![]() Tel Hai, kibbutzen der skyteepisoden mellom araberne og de j�diske nybyggerne fant sted i 1920. Stedet ligger aller nordligst i Israel; fjellkammen i bakgrunnen er grensen mot Libanon. I motsatt retning, til venstre for tr�rne i venstre billedkant, ser man over mot Golanh�ydene, som er del av Syria men okkupert av Israel siden 1967. |
Jeg kommenterte at jeg syntes det var merkelig � legge s� stor vekt p� detaljene i selve
skuddvekslingen, n�r det allerede fra omviserens redegj�relse var tydelig at mye hadde skjedd som f�lge av misforst�elser og tilfeldigheter: Araberne kom egentlig ikke for � drepe j�diske
nybyggere men for � lete etter franske offiserer; den arabiske lederen �pnet d�ren til et loftsrom og fikk der se en j�disk kvinne som holdt et gev�r, og det � se en kvinne med v�pen i h�nd
var s� provoserende for hans ”beduinmentalitet” at han pr�vde � ta gev�ret fra henne; ingen vet n�yaktig hva som s� skjedde, men et skudd gikk av, og dermed var det plutselig full krig p�
g�rdsplassen, med flere d�de og s�rete som resultat. Jeg stilte sp�rsm�l ved fremstillingen av denne episoden som et ”historisk slag” mellom j�der og arabere, og spurte om det ikke ville v�re bedre om museet pr�vde � belyse bakgrunnen for at araberne kom til kibbutzen denne dagen i 1920. Dette var som vi vet en tid med stor frustrasjon i den arabiske verden, etter at det var blitt kjent at britene – som hadde lovet araberne en uavhengig stat dersom de gjorde oppr�r mot tyrkerne og gikk med p� britisk side i F�rste verdenskrig – samtidig i hemmelighet hadde avtalt med Frankrike � dele Midt-�sten mellom seg; i tillegg hadde britene i Balfour-deklarasjonen lovet verdens j�der et ”nasjonalt hjem” i Palestina. Da araberne tross disse tilbakeslagene likevel pr�vde � f� til en nasjonalkongress i Damaskus, rykket franske okkupasjonstropper resolutt inn, og hele det arabiske statsprosjektet falt i fisk. Det var derfor en enorm frustrasjon og bitterhet i arabiske milj�er p� denne tiden, og jakten p� de franske offiserene som f�rte til skyteepisoden i den j�diske bosetningen m�tte forst�s p� denne bakgrunnen. Til slutt understreket jeg at jeg ikke mente � rette kritikk spesielt mot dette museet eller deres utstilling, men at dette var et eksempel som kunne danne utgangspunkt for en almengyldig diskusjon og en selvransakelse vi museumsfolk alle kan ha behov for. Mange av de museene vi arbeider ved har en bakgrunn i nasjonsbygging eller statsbygging; det gjelder ogs� det museet der jeg selv arbeider, og ikke alt i den historien er like positivt sett med ettertidens �yne; for eksempel publiserte Norsk Folkemuseum i sin tid b�ker om ”langskaller” og ”kortskaller” som vi i dag m� karakterisere som n�rmest rasistiske. – Dessverre ble det ikke tid til noen skikkelig diskusjon, ut over at museets direkt�r sa seg langt p� vei enig med meg, men hun mente tiden enn� ikke var moden for slike nyanserende historiefortellinger; staten Israel er fremdeles s� ung at den trenger � bygge opp sine nasjonale myter. Interessant nok kommenterte noen deltakere fra det tidligere Jugoslavia etterp� at de satte pris p� at disse synspunktene ble fremmet nettopp av en fra et s� veletablert og ukontroversielt land som Norge. For ogs� de kjente fra sin hverdag forventninger b�de fra publikum og myndigheter om � fortelle de historiene som passer i den nasjonale mytebyggingen. Her ligger det tydeligvis et tema som kan v�re verd � gripe fatt i ved fremtidige ICME-konferanser. |
▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2008 |