  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Communicating Cultural Heritage - balancing the Academics' with the tabloid ICOM MPR konferanse i Brasil 2 – 10. november 2008 I foredraget ved MPRs konferanse i Brasil 2008, tok jeg opp et tema som lenge har interessert meg. Hvordan kan man som ”leg” kommunisere forskning til publikum og mediene? Og hvorfor oppleves det som vanskelig å kommunisere med forskere og om forskningen? Mediedekning av forskning og aktivtiter ved museene kan synes som den beste markedsføringen av museers virksomhet. Når institusjonen får et godt oppslag i mediene, gis den også rolle som politisk aktør, dvs museet kan være med på å få satt viktige saker på dagsorden. Museet vil kunne oppfattes som en institusjon hvor det foregår aktiviteter som er viktige for samfunnet og som sådan gis betydning. Og en medieomtale fører ofte til flere. Omtale kan bidra til å gjøre et museum til en arena hvor forskning, samfunnsaktører og publikum kan utveksle ideer og bidra til en positiv forståelse av samfunnet. Markedsføring av museets aktiviteter gjennom annonser, vil kunne være et supplement til medieomtale og gir en god anledning til å minne publikum om utstillinger og aktiviteter. For oss som arbeider med kommunikasjon og museer, er presseomtale og pressedekning den delen av arbeidet som krever den største innsatsen, men som også er den mest spennende. Vi må både ha oversikt over forskning, aktiviteter og utvikling av institusjonen, vi må finne hvordan en sak eventuelt kan vinkles for å ”selges” til pressen, vi må ha bakgrunnsstoff og skrive pressestoff og vi må pleie pressekontaktene slik at det i alle fall dekkes av et landsdekkende medium. Vi må også vite hvem i den faglige staben som har god radiostemme – og ikke minst hvem som er villig til og tør å spissformulere for å gjøre stoffet interessant for lesere og lyttere. I mediene skal forskning og aktiviteter helst gjøres til helteepos og eventyrlige evenementer og konstruere kosmos ut av kaos. Kommunikasjonsfolk skal bidra slik at historien, kulturen eller naturen fremstår som ny, helhetlig og levende, men innenfor grensene av det vitenskapelig akseptable og akademiske. Det er ikke lett. Innenfor forskningsmiljøene, eller fagmiljøene, kan det være stor skepsis til formidling og medier. Skeptikerne vil henvise til medienes økte kommersialisering og dermed forflatning av argumenter, fragmentering av kunnskap, polarisering av synspunkter og vektlegging av spektakulære begivenheter. Med andre ord, alt som synes motsatt av det vitenskap og akademia representerer. I et intervju definerer medieprofessor Helge Rønning tabloid som spissformulering, en knapp og treffende formulering. I en vitenskapelig kontekst vil en slik formulering kunne virke banal, men da glemmer man hvilke rammer et slikt spissformulert utsagn er ment for. Pressen og forskeren har to motstridende utgangpunkt, en vitenskapelig fremstilling er logisk med en premiss og en konklusjon, pressen skal fortelle en historie og trekker inn konklusjonen først. Forskere kan som oftest ikke spissformulere og lage journalistiske oppslag, både fordi de mangler evnen til å formulere og fordi en kan oppleve det journalistiske som alt for upresist i forhold til forskningen som er utført. Men formidling av forskning til samfunnet er en kvittering for forskningsmidler og en legitimering av at et forskningsprosjekt er fullført eller i arbeid, mener den norske medieforskeren Harald Hornmoen. Forskningen skal være forankret i samfunnet og denne kontrakten skal vedlikeholdes gjennom formidling til allmennheten. Helge Rønning skriver også at universitetet og akademikernes oppgaver er tredelte, forskning, undervisning og formidling. Formidling inkluderer deltakelse i den offentlige debatt. Men universitetet (og andre forskningsmiljøer) får ingen intensiver om å delta i debatten. ”Dette svekker universitetet som institusjon i allmennheten, og det truer den kvalifiserte kommunikasjon mellom det vitenskapelige felt og den allmenne offentlighet.” Forskere bør isteden betrakte popularisering som en del av produksjonen av vitenskapelig kunnskap. Offentligheten tilbyr forskere en annen arena enn den faginterne for å utøve vitenskapelig arbeid og utvikle vitenskapelig kunnskap. Innenfor mange forskningsmiljøer dominerer synet på vitenskap som enten genuin eller popularisert. Et slikt syn kan tjene forskerne fordi det trekker en skarp grense mellom ekte og popularisert kunnskap og vitenskapen idealiseres som høyverdig. Kunnskap blir forskernes eksklusive område. Politikere og allmennhet kan bare tilegne seg forenklede representasjoner av vitenskapen. Slik avskjermes forskernes egne kunnskapsmessige autoritet mot kritikk utenfra. Med manglende evne til å popularisere og et språk som er utilgjengelig for folk flest, hindrer forskere ofte den allmenne offentlighet i å stille kritiske spørsmål. Forskere bruker fagspråk som gjør at de tilhører et eget laugsvesen. Det er fagord og sjargong som hindrer innsyn og diskusjon og markerer tilhørighet og ekskluderer alle andre. Men forskere bør konfronteres med sunn fornuft, ikke bare forskningens egne stemmer. En god, oppegående forskningsdebatt er en dialog mellom samfunnet og forskningen. Vi må sørge for at det blir en status innenfor forskningsmiljøet å kommunisere med samfunnet, å stille forskningen i fokus. Vi som arbeider med formidling i forskningsinstitusjonene skal popularisere forskningsstoffet for å gjøre det begripelig for et større publikum. ”Ved å spre vitenskapelig kunnskap er vi med på å legge et grunnlag for at flere kan delta i samfunnsdebatten og slik bli delaktige i politiske beslutninger”, skriver Harald Hornmoen. Et fungerende demokrati forutsetter at publikum har tilgang til kunnskap. Men forskere er ofte forsiktige med å generalisere. Og derfor kan en levendegjøring være en utfordring for oss som skal formidle. Vi må passe på å fremstille et enkelttilfelle fra forskningen som enkelttilfellet. Hvis vi generaliserer, må vi passe at vi selv står for generaliseringen. Det må fremheves at det ikke er forskerens, men vår fremstilling. Undersøkelser av forskningsjournalistikken viser typiske fortellermønstre, fagstoffet formidles som en episk fortelling. Fremstillingen kan sammenlignes med en kriminalhistorie hvor resultatene blir et kappløp om tiden, hvor syndebukken er manglende ressurser og helten forskeren kjemper mot samfunnets neglisjering og manglende bevilgninger. Men helten kommer frem til et klargjørende resultat og oppdager de viktige sporene som kan redde vår klode, vår kropp eller vår fremtid, enn si fortelle oss hva som egentlig skjedde i fortiden. Forskernes aktivitet beskrives ofte som en ”jakt”, ”en kamp”. Et slikt bilde av forskeren eller forskningsgruppen tegner et idealisert bilde av helten/heltene som arbeider utenfor samfunnet, drevet av idealisme uten å skjelne til politikk eller etiske verdier. En slik fremstilling driver lovprisning av den ensomme forskeren/forskerne i kamp mot naturens/historiens eller samfunnets iboende faenskap. Slik blir også forskeren fremstilt som helten som ikke kan kritiseres. Kritikken forstummer og det samme gjør den offentlige diskursen om forskningens verdi og nytte og om ressursenes anvendelse. Dødskult Til de to siste av museets temporære utstillinger, har vi laget aviser i stedet for kataloger. Vi har trykket dem opp i 15000 eksemplarer og deler dem ut gratis. Til utstillingen ”Dødskult i antikken” er avisen på 24 sider og fungerer svært godt. Publikum tar den med seg hjem, skoleklasser tar dem med og bruker den i undervisningen. Avisen ble sendt ut sammen med høstprogrammet til alle dem som vanligvis bare får programmet. Det skapte stor interesse for utstillingen. Avisen er laget i tabloidformat på avispapir og antikkforskere og studenter ble invitert til å skrive. Redaksjonen besluttet å produsere en avis for allmennheten og vektlegge blod, mord, skumle saker, helter og dåder. Avisen fungerer godt som reklame for museet og har inspirert til flere avisartikler. På denne måten gjør vi forskning tilgjengelig på en morsom og spennende måte. Da kan vi skape interesse for forskningen og museet og kanskje få en offentlig debatt om hva som skjer innenfor institusjonen. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2008 |