REISERAPPORT


Torill Thømt, Valdres Folkemuseum

Hvorfor regionmuseer?

ICR-konferanse i Pittsburgh, Pennsylvania


Årets konferanse hadde som hovedtittel ”Regionsmuseet i en post-industriell tid”. Hoveddelen av konferansen fant sted i Pittsburgh – en gammel stålby som har hatt mye å si for fremveksten av den moderne verden. Siste del av konferansen foregikk i småbyen Johnstown. Også den hadde sine røtter i stålproduksjonen, men lever i amerikansk bevissthet som byen med den store katastrofen – en flom som skjedde i 1889 og som satte like store spor i sin samtid som flykatastrofen i New York 11. september 2001.

  
 

 
  Mange representanter fra ulike land holdt interessante innlegg, men jeg tror det er riktig å si at vi var enige om en viktig endring i forhold til tidligere oppfatninger av museer –regionsmuseer i dag må i langt større grad enn før involvere innbyggere. Som en av de amerikanske deltakerne sa det: ”Vi skal ikke være eksperter med endelige og riktige svaret – vi må la flere stemmer komme til, selv om det betyr sprikende historier. Ved å la publikum være med på forberedelsene til en utstilling vil kanskje grensen mellom museer og publikum bli mindre tydelig, men vi får med andre synspunkter og områder”.

Et godt eksempel på å ta med flere deler av samfunnet var byen Johnstown og den måten formidlingen av historien i området ble gjort på. Det var ikke noe tradisjonelt museum med store samlinger og utstillinger, men hovedbasen var nærmest et vitensenter. Der ble arbeidet med kullet/ stålet demonstrert, de ulike folkeslagene som kom for å arbeide i stålverkene og de konflikter som oppsto, presentert. Dette ble gjort både med gamle brev og foto, men også gjennom intervjuer med dagens etterkommere av innflytterne og stålarbeiderne.

I en annen del av byen var det bevart et privat hus som hadde stått så å si urørt fra slutten av 1800-tallet, og det viser et vanlig hjem i stålbyen. Nabolaget hadde også bevart en del av de ”etniske” kirkene som de ulike befolkningsgruppene fikk bygget for sine medlemmer. Flere av disse kirkene står nå for fall, og det var satt i gang et omfattende registrerings- og restaureringsprogram for å sette dem i stand og for å bevisstgjøre etterkommerne av dem som bygget og brukte disse gudshusene.

I en tredje del av byen er en del av de gamle stålverkene bevart, selv om det er lite igjen av den industrien som gjorde USA til en virkelig stormakt i slutten av 1800-t og begynnelsen av 1900-t. Men en del av industriområdet er tatt vare på og arbeid satt i gang for å bruke dette i formidlingen av den viktige industrihistorien.

  
 

 
  Men den store flomulykken er det ikke annet igjen av enn bilder og minner. Det er bygget et informasjonssenter der vi kan oppleve ulykken gjennom bilder og animasjon, ved tegnefilmer og spillefilmer der ulykken var tema og ved hjelp av en film laget til ulykkens 100 års markering i 1989. Alle disse ulike punktene forteller en stor og engasjerende historie som er viktig både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Den griper derfor både de besøkende utenfra og lokalbefolkningen.

Felles for mange av stedene vi besøkte var at amerikanske regionmuseer (og andre museer) synes å legge større vekt på formidling og formidlingstiltak enn det vi gjør. Men kanskje er dette viktig nettopp for å engasjere lokalbefolkningen i større grad i et så sammensatt land og slik at museene ikke bare blir noe som eksisterer for turister, men institusjoner som betyr noe for samtiden. For en litt sliten industriby kan det i alle fall bety at den oppvoksende slekt kan vise til en historie de kan være stolte av.

  
 

 
  I tillegg til mange fine og engasjerende regionmuseer fikk vi også andre store opplevelser. Ett av de mest betydelige besøkene var i arkitekt Frank Loyd Wright’s hus ”Fallingwater”. Det er en av bygningene som fikk mest å si for utviklingen av moderne arkitektur og en bygning som fremdeles er imponerende!

  
  ▲ til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2008