  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Reflektert formidling CECA i Reykjavik 5.–10. oktober Persona eller Robina? Robina er en japansk robot-guide, hun er 120 cm høy, jobber på Toyota Kaikan- utstillingen og i museumshallen i Toyota by, hun kan gi en omvisning på 30 minutter, kan 20000 japanske ord og kan gi autografer, samt kjenne igjen folk. Ikke dårlig! Men er det dette museumsformidlere skal drive med? Det er presserende for oss å tenke igjennom hva som gjør yrket vårt unikt og spesielt. Geschè-Koning mener det ligger en stor verdi i å la ”gamle” museumsformidlere fortelle om sin erfaring til nykommere i yrket sitt. Ikke ved å gi oppskriften, men ved å dele hvordan de har vokst i sitt yrke og hvordan de har blitt en sentral del av organisasjonen. Framfor alt, hvorfor verdsetter de så høyt denne utfordrende jobben? Verden vi forholder oss til nå er en verden hvor nye politiske interessegrupper entrer scenen og gjør seg gjeldende, være seg kvinner, etniske grupper, miljøaktivister, homofile, religiøse fundamentalister, i tillegg til de ”gamle” gruppene av tidligere kolonier og urbefolkning. Deres noen ganger motstridende synspunkter og krav har skapt et økt press på den tilsynelatende fredfulle museumsverden. Derfor trenger museumsformidlere å tenke nøye igjennom ting. Hva skal være formålet med å tiltrekke seg flere besøkende hvis ikke det er å dele profitten av ny kunnskap, nye estetiske erfaringer og forståelse for andre kulturer? Det som synes å mangle i uttalelser og litteratur om museumsformidling, i følge Geschè-Koning, er ordene møte og menneske. En skal altså ikke undervurdere det personlige møtet mellom guiden/formidleren og publikum, dette møtet er veldig sentralt i formidlingen. Vi lovpriser det å ta hånd om autentiske objekter, men hvor autentiske er vi selv? Det Geschè-Koning etterlyser er en refleksjon over hva det er vi museumsformidlere har som mål? Og tenke nøye igjennom hvordan vi skal møte et publikum som er alt annet enn homogent? For mange læringsaktiviteter blir tilbudt uten at utøveren virkelig har tenkt over formålet med aktiviteten. Hvordan skal vi skape rom for refleksjon rundt museet, publikum og samling? Michael Cassin tar opp behovet for refleksjon i sitt foredrag, og han foreslår at man arrangerer en anti-konferanse en dag eller helg, hvor man kommer sammen, spiser, tenker og snakker. Uten at det skal være et fastsatt program. Her kan det skapes et rom for refleksjon over egen praksis, i tillegg bør vi skrive om vår egen praksis, da blir vi nødt til å reflektere over det vi gjør og hvorfor. Ikke minst bør vi reflektere over hva vi gjør før og etter vi kommuniserer med publikum. Det må også settes av tid til å dra på kurs, besøke hjemmesider, få inspirasjon! Et viktig poeng henter Geschè-Koning frem til slutt: ikke glem å le, av oss selv også. Så oppfordringen blir til museumsformidlere, ta dere tid til å tenke igjennom formålet med det vi driver med, da blir jobben enda mer spennende og det vi kan bidra til publikum med av større kvalitet. Og ja, vi skal være en persona, ikke en robina. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2009 |