  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Refleksjoner omkring undervisning på museum, inspirert av George E. Heins teorier og hans innlegg Democracy and Museum CECA i Reykjavik 5.-10. oktober 2009 Hein har en lang karriere bak seg som forsker og foreleser innen fag og temaer knyttet til museumsformidling. Heins museumsfaglige fokus har spesielt vært rettet mot museene som arenaer for undervisning og læring. Fra Heins innlegg vil jeg løfte frem problemstillingen han reiste, som dreide seg om retningsvalg, om de prioriteringer vi gjør i vårt arbeid som museumsformidlere, i en global sammenheng. Hein er svært opptatt av museenes sosiale ansvarlighet. En sosial ansvarlighet som for han er tuftet på og formet av det amerikanske demokratiets spilleregler og de forente staters historie. Det er viktig å se Heins innlegg i dette perspektivet. Men det betyr ikke at problemstillingene han reiser er mindre relevante og mindre viktige for oss. Jeg vil mene at vi har mye å lære og inspirasjon å hente til eget formidlingsarbeid både når det gjelder tematikk og metode, fra mange av dagens amerikanske museer. Hein mener at det samfunnsoppdraget det er å utvise sosial ansvarlighet må tas på største alvor i museene. Og at demokratiets grunnleggende idé om at alle har lik rett og skal ha samme mulighet til kunnskap og lærdom skal ligge til grunn for all undervisning. Barn og unge som besøker museer skal stimuleres til kunnskap og læring gjennom sitt besøk. Og ikke minst, de skal gis muligheten til kunnskap og læring, på premisser som de selv behersker. Med Heins kloke ord i bakhodet, noe fritt formulert av meg, er det nærliggende å spørre om den undervisningen vi gir og læringsmiljøene vi tilbyr i museene er mer vilkårlig enn vi liker å innrømme? Tar vi bevisste valg i forhold til hva vi lærer bort? Favner vi alle barn og unge? Forholder vi oss til at barn og unge lever i en globalisert verden? Bidrar museene til at dagens barn og unge får med seg en så stor porsjon kulturell kapital at vi sikrer god ballast på livets vei? Vår egen tid kan oppleves så kaotisk og komplisert at de utfordringer omgivelsene (og verden) byr på kan synes uangripelige og vanskelige. Av og til kan det være fristende å lukke øynene, eller snu seg bort og se i en annen retning. Valgene blir vanskelige å ta. Eller de valgene vi mener vi gjør blir utydelige. Vage og halvveise. Hein viser i sin innledning til den kanadiske forfatteren Robert R. Janes og hans siste utgivelse, boken Museums in a Troubled World, Renewal, Irrelevance or Collapse? Forfatteren gir et tidvis lite positivt bilde av museenes rolle i en global verden. Forfatteren mener at museene er mer fraværende enn til stede i de store diskusjonene som omhandler temaer med global relevans. I en global kontekst er museer sjelden påskjønnet for sin rolle og innsats. Både Hein og Janes uttaler det samme: Selv om verden i dag er trøblete og verdensbildet for mange synes skremmende, kan vi ikke la virkeligheten være. Vi må ta valg, modige valg, på vegne av de generasjoner av barn og unge som kommer etter oss. Vi må våge å ta valgene. Være bevisste. Og ansvarsfulle. Inkludere alle. Være rettferdige. Gi alle muligheten til å lære verden å kjenne, i nåtid og fortid, for å kunne skape en fremtid. Og Janes er ikke pessimistisk på museene vegne. Museene vil kunne spille nøkkelroller som kunnskapsformidlere i en utfordrende og sammensatt verden, om vi er vårt sosiale ansvar bevisste og velger å være synlige. En novemberdag i et mer hjemlig miljø, Friluftsmuseet på Norsk Folkemuseum, der vi pedagoger forbereder til Juletrefest, et undervisningstilbud som gis i adventstiden, til elever på småskoletrinnet. Et unnselig bidrag i den store sammenhengen. Men etter vår mening likevel verdifullt. For bak hyggen og bildet av koselige gamle dager, ligger læring av sosial omgangsform, satt inn i en historisk sammenheng, som på sikt bygger kulturell kapital. Og bidrar til å ruste, for tøffere tak, i større sammenhenger. Men jeg ser at hyggen i visse sammenhenger kan bli en hvilepute mer enn en pedagogisk metode. Den gir liten mening utover kosen. Travle museumshverdager forenkles om vi velger bort de mer vanskelige og kontroversielle temaene. Men vil vi det? Heldigvis er det museer, også i Norge; som tør å velge det mer kompliserte, og som går i dybden på problemfelt og temaer. For barn og unge takler vanskelige problemstillinger og tøffe situasjoner når disse settes inn i sammenhenger og rammer som er begripelige og trygge. Jeg tror verken Hein eller Janes mener vi på død og liv skal gjøre oss mer kontroversielle og vanskelige. Viktigere er det at vi er tydelige. Vi må ta de valgene og gjøre de prioriteringene som trengs for at barn og unge har et læringsutbytte av museumsbesøket. Og det er mange veier til læring. Det minner Hein om. Og viser til enda en bok, Why School? Reclaiming Education for All of Us, gitt ut i 2009, forfattet av den amerikanske pedagogen Mike Rose. Boken diskuterer den tradisjonelle kateterundervisningen kontra andre metoder for læring. Undervisningsmetoder som verdsettes høyt av både Hein og Rose er der hvor elever aktivt deltar i kommunikasjonen og handlingen. Som et eksempel på en slik form for kommunikasjon viser Hein til Conner Prairie Interactive History Park i Indiana, USA, og til den 90 minutter lange kveldsvandringen Follow the North Star. Som handler om slaver på rømmen, og der barna som deltar blir tildelt roller, og må bli med på spillet på spillets premisser. Hein er tilhenger av tydelige museer. Samfunnsengasjerte museer. Av museer som er bevisste sitt sosiale ansvar. Av museer som er bevisste sin posisjon som arene for læring og kunnskapsformidling. På premisser og med metoder som motiverer og plasserer museene langt fremme i globale sammenhenger. Heins innledning vekket engasjement, skapte motivasjon, og skjerpet meg i min pedagogiske gjerning. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2009 |