  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
LEARNING BY DOING DEMHIST i Stavanger og Ryfylke 20.- 23. juni Å invitere langveisfarende ICOM-kolleger for å utveksle kunnskap og presentere vår hjemlige kulturarv er både lærerikt og inspirerende. Nærmere 50 deltagere fra 19 nasjoner kom til Rogaland, majoriteten fra Europa, men både Asia, Nord- og Syd-Amerika var representert. Per i dag er bare fire norske ICOMere medlemmer av DEMHIST (alle var til stede). Det er derfor en forhåpning at det relativt nystiftede nasjonale ”Herregårdsnettverket” vil verve nye medlemmer i de nærmeste årene. Møtet åpnet i Stavanger med besøk til bl.a. Ledaal og Breidablikk. Dag to ble en opplevelsesrik natur- og kulturreise nordover i Ryfylkelandskapet, med foredrag og omvisninger i gamle Årdal kirke, Vigatunet med frukthistorisk hage i Hjelmeland og Hålandstunet i Suldal. Ferden endte opp hos Ryfylkemuseet på Sand, der konferansen fortsatte. |
 Antikvar Grete Holmboe tar i mot foran hovedbygningen på Håland, som ble overtatt av Ryfylkemuseet i 1996. Huset er forsøkt gjenskapt slik det kan ha sett ut ca. 1890. |
|
Valget av stoppesteder underveis var uten unntak knyttet til konferansens tema: “Historic houses as documents of social life and traditional skills”. Dette ble også fulgt opp av de inviterte
foredragsholderne som fokuserte på de materielle forutsetningene for ulike aspekter av sosialt liv, hvilke prioriteringer som har ligget til grunn for museenes valg i forhold til
bygningsbevaring, og hvilke utfordringer vi stilles overfor ved konservering av bygninger som autentiske, historiske dokument. DEMHIST representerer et mangfold av historiske bygninger. Helt siden komiteen ble etablert i 1998 har det vært et ønske å skape et system for klassifikasjon etter felles museologiske retningslinjer. Dette kategoriseringsprosjektet (The DEMHIST Categorisation Project for Historic House Museums) er snart ferdig utarbeidet. Majoriteten blant konferansens deltagere har sitt daglige museumsvirke i relativt monumentale hus og anlegg. For mange ble derfor møtet med bygningsmiljøer skapt langt fra maktapparatet, i form av gårdstun og husmannsplasser i Ryfylke, en innføring i kategorien: Humble homes (vernacular buildings such as modest farms valued as reflecting a lost way of life and/or building construction). Allikevel var det ikke vanskelig å finne felles berøringspunkter og utfordringer, ikke minst relatert til spørsmål rundt bygningsvern, tradisjonshåndverk, dokumentasjon og handlingsbåren kunnskap. Learning by doing Begrepet handlingsbåren håndverkskunnskap ble i sin tid introdusert gjennom arbeidet med Håndverksregisteret på Maihaugen, som en definisjon på forskjellene mellom kunnskap i og kunnskap om et håndverk. Utgangspunktet for Håndverksregisteret var behovet for å ivareta og videreføre gamle og ”truede” håndverk. Registret utviklet en arbeidsmetode basert på en trekantmodell som innebar tett samhandling mellom tradisjonsbærer, lærling og ”dokumentator”. Innsikten i at det å utøve et håndverk er en spesiell ferdighet som delvis er blitt satt i skyggen av den akademisk verbaliserte kunnskapen, sto sentralt i dette arbeidet. Dokumentasjon, kunnskapsinnhenting, overføring og praktisering av gamle håndverk befinner seg dessuten i skjæringspunktet mellom det materielle og det immaterielle. Det sistnevnte er spesielt interessant mot bakgrunn i kulturminneåret 2009 og i implementeringen av UNESCO-konvensjonen for vern av immateriell kulturarv (2003). I sin key note speech: ”Intangible heritage and traditional craftsmanship knowledge as part of a holistic heritage policy”, berørte direktør i Kulturdepartementet, Magne Velure en rekke spørsmål knyttet til konvensjonen og vernet av den immaterielle kulturarven i forhold til tradisjonell europeisk kulturarvspolitikken der de fysiske minnesmerkene har stått i sentrum. Vernet av en nedarvet og handlingsbåren håndverkskunnskap har en dimensjon utover det å dokumentere og å ta vare på. I invitasjonen til et kommende seminar om immatriell kulturarv i regi av Rådet for folkemusikk og folkedans (16.oktober 09) uttrykkes det slik: ”Det er ikke nok at vi passar på verktøy, vi må sikra at det er nokon som kan laga og bruka verktøya og som gjer det. Det er ikkje nok å skriva ned ein song eller ta han opp på lydband. Hovudsaka er at nokon lærar han og syng han”. Behovet for dokumentasjon og styrking av handlingsbåren kunnskap ble understreket av flere av deltakerne. Andie Harris fra North of England Civic Trust har i en årerekke arbeidet med kartleggingsprosjektet ” The Heritage Skills Initiative (HSI)” og konservator Ana Cristina Carvahlo fra Brasil tok opp beslektede spørsmål i sin ”paper-presentasjon”: ”Networks as a tool for preserving historic houses”. In situ Direktør Roy Høibo viste i innlegget ”Historic houses as documents” til bygningsvernet ved Ryfylkemuseet, knyttet til dokumentasjon, nomenklatur, håndverk og formidling. De seneste årene har arbeidet med handlingsbåren kunnskap knyttet til bygningsfag, vært et satsningsområde ved museet. En annen og nokså unik side ved virksomheten har vært å dokumentere og ta vare på bygninger i sine opprinnelige omgivelser. |
||||
 Husmannsplassen Røynevarden som var bebodd til like etter krigen og ble da overtatt av Ryfylkemuseet. |
|
Ryfylkemuseet eier i dag 55 ulike bygninger fordelt på over 20 steder. Det er et desentralisert friluftsmuseum med utfordringer som skiller det fra f.eks Norsk Folkemuseum, Maihaugen og
Sverresborg Trøndelag folkemuseum. I stedet for den opprinnelige tanken om å skape et Rogaland folkemuseum i Stavanger, begynte man etter 1945 å orientere seg i en annen retning gjennom å
opprette mindre museumsenheter rundt i distriktet. Med andre ord, husene fikk stå på rot der de alltid har stått. Et eksempel på dette er husmannsplassen Røynevarden som ligger nokså ulendt
til, opp fra Suldalsvatnet. Plassen består av seks hus, det eldste fra 1820-årene. Bygningene restaureres fortløpende og Røynevarden er et såkalt
learning by doing-prosjekt. Her har eldre,
lokale håndverkere arbeidet sammen med unge ”lærlinger”, mens fagpersoner fra museet har hatt ansvar for dokumentasjonen underveis. Et delmål med prosjektet har vært å presentere og formidle hjemmet til Ranveig og Halvard Røynevarden slik det var da de bodde der med sin familie i 1890-årene. Ved selvsyn er det ikke vanskelig å være enig i at innsikten i livet på husmannsplassen der den troner høyt og værbitt over Suldalsvatnet, gir en annen fornemmelse av autentisitet, enn om bygningene hadde stått på et friluftsmuseum i Stavanger. Besøket på Røynevarden og møtet med flere av de involverte håndverkerne gjorde stort inntrykk på begeistrede DEMHISTere. Det reiser seg likevel noen opplagte spørsmål og utfordringer. Hvordan sikrer man bygningene fra innbrudd og ødeleggelse? Finnes det økonomi til personale og faste åpningstider? Og hva med tilgjengeligheten – ikke alle kan mestre den smale og bratte stien opp til Røynevarden. I et DEMHIST-perspektiv er åpenbart en ”in situ”-løsning å foretrekke, mens det nok kan stille seg annerledes i et forum for friluftsmuseer. Men den diskusjonen er det ikke rom for i denne rapporten. |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2009 |