  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Hva er museets viktigste oppgave? Synspunkter og refleksjoner fra CECA i Reykjavik 5.-10. oktober 2009 Et knippe på tre keynote speakers, fra Island, USA og Storbritannia ga oss forskjellige innfallsvinkler til konferansens hovedtema, ”Museum Education in a Global Context: Priorities and Processes.” Først ute var Ástrádur Eysteinsson, professor i komparativ litteratur ved Islands universitet, som så museene med et blikk hovedsakelig utenfra. I sitt foredrag ”Museum, Collection, Canon” siterte han bl.a. Elaine Heuman Gurian, en stor personlighet i den amerikanske museumsverden: ”Det er ikke gjenstanden som er den sentrale delen av et museum. Det er minnet og tradisjonene.” Med utgangspunkt i Islands rike kulturarv, viste Ástrádur Eysteinsson til eksempler fra sitt eget land for å vise betydningen av minner og tradisjoner. Her hørte vi bl.a. om Eigils saga og om Borgarnes, der lite finnes av det opprinnelige, men like fullt er dette vesentlige deler av Islands historie. Her er det sagalitteraturen og den immaterielle kulturarven som er det sentrale. Senere kunne vi lytte til George Hein, professor emeritus ved Lesley University, som med utgangspunkt i et langt liv med museer og museologi presenterte sitt foredrag ”Democracy and Museums.” Vi kan vel alle være enig om at opplæring og kunnskap er grunnlaget for et demokratisk samfunn. Og siden dette var en konferanse der flertallet av de tilstedeværende arbeidet med utadrettet virksomhet, skole- og publikumstjenester, var det heller ikke noen som hoppet høyt i stolene over hans påstand ”Education is the core function and activity of a museum.” George Hein viste hvordan dette har vært av betydning helt fra de første offentlige museene ble etablert i Europa i opplysningstiden. Edward Forbes, en stor britisk vitenskapsmann, zoolog og paleontolog, fremhevet i 1853 museenes rolle som kunnskapsformidlere og talte varmt for det. Forbes hadde stor tro på museenes betydning for å gi kunnskap og utdannelse, samt deres rolle i samfunnsutvikling og demokrati, og hans skrifter fortjener fortsatt å bli lest. Også ved etableringen av de første amerikanske museene var kunnskapsformidlingen det viktigste. Tredje keynote speaker var Jocelyn Dodd fra Leicester University, der hun etter karriere i museer og i MLA (tilsvarende ABM-u hos oss) nå er direktør for forskningssenteret for museer. Hennes presentasjon het ”Museums - Inspiration, Creativity, Learning.” I Storbritannia er læring nå etablert som en kjernefunksjon for museene, og det dreier seg primært om livslang læring. Ca 90 % av britiske museer følger et opplegg ”Inspiring learning for all”. Dette programmet har som mål å fange opp alle deler av befolkningen, også de som ellers faller utenfor, slik som funksjonshemmede, gamle og syke, flyktninger, innvandrere, ungdomsgrupper, arbeidsløse osv. Når det gjelder ungdom satses det på aktiviteter i museene utenfor skoletid, hvilket man anser gir bedre utbytte, også kunnskapsmessig, enn aktiviteter og undervisning i skoletiden. Museene bør være ”et sted å være” for alle. I Storbritannia har derved museene fått et stort ansvar som også involverer integrering av svake grupper i sitt publikum, og en ny, sosial rolle i samfunnets tjeneste. Dette bærer også målsettingen til et stort engelsk museum preg av: ”To help people determine their place in the world and define their identities.” Disse tre keynote speakers har til dels forskjellige synspunkter på hva som er museenes kjerneoppgave; et sted for minner og tradisjoner, et sted for kunnskap og formidling av kunnskapen for å leve i et demokratisk samfunn, og som en sentral samfunnsinstitusjon med kunnskap og opplevelse, der alle skal føle seg hjemme og være velkommen. Kan disse oppgave kombineres? Og gjelder de for alle typer museer? Og hva med gjenstanden? Selvfølgelig er gjenstanden/objektet fortsatt viktig i våre museer. Museene har et ansvar for å ta vare på gjenstandene/objektene, enten de kulturhistoriske, naturhistoriske eller kunstneriske. Gjenstanden er en form for materiell kulturarv som det også knytter seg mye immateriell kulturarv til. Gjenstanden og den tilknyttede immaterielle kulturarven er grunnlaget for opplevelse, forståelse og kunnskap, og den har en sentral rolle i formidlingen til publikum. Uten gjenstander ville vi knapt nok ha et museum, men vi kunne likevel ha noe immaterielt å formidle. Hvordan museet fremstår er helt avhengig av hvordan museet selv vektlegger de forskjellige oppgavene i museet knyttet til museenes gjenstander/objekter, kulturarv/naturarv, materiell og immateriell, og det vil også være noe forskjellig, alt etter hvilke typer samlinger museet har. I Norge har museumsansatte gjennomgående en sterk faglig bakgrunn for sitt arbeide i museene, men de har tradisjonelt selv måttet finne ut av den museale siden ved å praktisere sitt fag. Det har vært sparsomt med opplæringsprogrammer i museologi og andre spesialiserte museumsfag, som har kunnet bidra til å skape felles plattform for utøvelsen av fagene i en museumssetting. Noen museumsansatte kan arbeide et langt liv i museer uten påtakelig mye kontakt med museenes brukere, publikum; andre har lite kontakt med forvaltningen av gjenstandene. Hva som er museenes kjernevirksomhet har ganske sikkert vært oppfattet temmelig forskjellig av dem som har sitt arbeide der, og dette kommer også til syne i planer og strategier. En rundspørring i norsk museumsverden ville også trolig gi høyst ulike svar på hva som er museets viktigste oppgave. Jeg har en mistanke om at mange ser på dette å ta vare på gjenstander og objekter som museenes kjerneoppgave, og dette er selvsagt fortsatt en viktig oppgave. Men er ikke museene og alt arbeidet som utføres der død kapital, hvis ikke det resulterer i kunnskap som deles med samfunnet? Det oppstår lett et motsetningsforhold mellom bevaring og formidling, noe som også ble omtalt allerede i 1939 av den kjente amerikanske museumsmannen Edward P. Alexander i en artikkel, der han stiller spørsmålet: ”Are museums primarily educational, or are they only for such educational work that don’t limit curatorial work?” Sytti år senere er kløften mindre, men fortsatt der. Burde vi ikke ta noen nye grep for å redusere den? Museumsprofesjoner kan ikke være konkurrenter hvis museet skal fungere optimalt. Alle arbeidsoppgaver i et museum er viktige, og alle henger sammen; innsamling, konservering, forskning og formidling. Alle som arbeider i museet bør ha et felles siktemål som gjenspeiles i strategiplaner. Og museene er institusjoner i samfunnets tjeneste som i størst mulig grad bør vise samfunnet hva de driver med, i form av kunnskap og større grad av åpenhet og tilgjengelighet. I takt med at det etableres nye former for museumsutdannelse her i landet, er tiden også kommet for å få en bred diskusjon om museenes rolle i samfunnet. Det bør være en diskusjon der også mennesker utenfor museene, publikum og politikere deltar. Hva ønsker og forventer samfunnet av museene? I dag er ordet museum ikke lenger nødvendigvis et positivt ladet ord som betegner institusjoner som våre, men i mange kretser i ferd med å bli knyttet til støvete og bakstreversk virksomheter som er i utakt med verden utenfor. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2009 |