  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Museer og turisme MPR i Russland 21 – 29. august 2009 De russiske medarrangørene av konferansen var alle litterære museer; State Pushkin Museum, Leo Tolstoy Museum-estate Yasnaya Polyana and Mikhail Sholokhov Museum. Alle de tre forfatterne som museene representerer innehar status som både nasjonale og internasjonale kjente størrelser. Museene dekker både forfatterskap og livshistorie. Museene eier og driver også flere ”estates”, eiendommer og bygninger som både omhandler forfatternes liv samt generell kulturhistorie fra tidsperioden. I tillegg driver både Tolstoymuseet og Sholokhovmuseet med utstrakt bevaring og gjenoppbygging av historisk arv utover forfatternes hjem, som for eksempel gjenoppbygging av en landsby, bevaring av en gammel skole og rekonstruksjon av et gårdsbruk typisk for en region. Tilknytningen til forfatterne er allikevel tydelig ved at de fokuserer på å bevare deler av historien som forfatterne var opptatt av og skrev om i sitt virke. Interessant nok drives både Tolstoy og Sholokhov av etterkommere av forfatterne, henholdsvis oldebarn og barnebarn. Dette kan muligens antyde at etterkommere i større grad kan være tilbøyelige til å se dette som livsoppgaver og kall enn ordinært ansatte. Deres ansvarsfølelse overfor landsby eller regionens innbyggere kan også følge som en kontinuasjon av arven etter forfedrene som begge var filantroper. Pushkinmuseet skiller seg således ut ved å være drevet som et statlig museum med ordinært tilknyttede ansatte, altså ingen etterkommere. Det som derimot var felles ved alle tre museer var deres satsning på reiselivet. Alle tre drev utstrakt produktutvikling og markedsføring innen dette segmentet og organiserte det på en helt annen måte enn jeg er vant til å se. De drev egne reiseselskaper med booking og billettbestilling, drev egne hoteller og samarbeidet seg imellom om å pakke sammen spesiallagede litteraturreiser hvor alt var arrangert av dem. Tolstoymuseet hadde også eget spesialinnredet tog besøkende kunne benytte fra Moskva! Foruten dette satset de på aktivitetstilbud som håndarbeidskurs og lignende. De drev rett og slett som egne turoperatører i markedet, ved siden av å selge til andre etablerte operatører. En av forklaringene som ble gitt for dette var at det var eneste måte å nå frem i et uoversiktlig marked på, å oppnå en klar og tydelig litterær profil. Spesielt for Tolstoymuseet og Sholakhovmuseet er nok dette viktig, siden de ligger langt unna de store byene og derfor er vanskeligere å besøke rent praktisk. Pushkinmuseet ligger midt i Moskva og har helt andre muligheter for å tiltrekke seg besøkende på kortere besøk. Etter hvert som vi fikk besøkt alle museene begynte også andre grunner å virke sannsynlige som delforklaringer på hvordan de har valgt å organisere denne delen av virksomheten. Det er rett og slett et komplisert land både å reise til og i. Det er enormt mye byråkrati, språkvanskeligheter, nedslitte veier, toaletter uten vann og en del andre utfordringer. Allerede ved visumsøknaden vi måtte levere for å kunne delta på konferansen var det tydelig at det er mye byråkrati involvert ved et besøk til Russland. Alt skulle dokumenteres, invitasjon til konferansen, attest på forsikring, bosted, flybillett og for de som ikke kunne få forenklet søknad som oss; at man hadde nok penger til å leve av. Selv for å dra fra ett område til et annet i Russland måtte man ha offisiell tillatelse. Dette skaper en del utfordringer for turistnæringen i landet. Russland som turistdestinasjon er i en moderne sammenheng et ganske ungt produkt, og det er derfor ikke særlig godt utbygget fra bransjens side og heller ikke oppdatert på nødvendig infrastruktur. Det er lett å glemme hvor kort tid det er siden Russland ble et åpent land, at det lenge ikke var meningen at folk verken skulle reise inn eller ut av landet. For å kunne nå ut med sitt budskap har derfor disse museene valgt en offensiv og kreativ måte å omgå utfordringene på, ved å gjøre denne jobben selv. Det gir dem også en etterlengtet måte å øke sine inntekter på. En av fordelene ved denne tilnærmingsmåten er den gjennomgående kontrollen de får over opplevelsen som tilbys og hvordan denne blir kommunisert. Men det innebærer mye arbeid og organisering. En annen utfordring er skiftende rammebetingelser fra myndighetenes side. Nylig ble skattebestemmelser og regulering av hva slags virksomhet museer kunne drive endret kraftig. Derfor måtte de omgjøre disse delene av virksomheten sin til egne underselskaper. Jeg synes tilnærmingsmåten museene har valgt er interessant, og er nysgjerrig på om dette vil være en god og lønnsom måte å drive på også i fremtiden, eller om det vil endre seg med fremtidige samfunnsendringer og rammebetingelser? |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2009 |