REISERAPPORT


Ingebjørg Ydstie, Munch-museet

Round table discussion – The loan fees in the temporary exhibitions

ICFA i Roma oktober 2009


Som ansatt ved Munch-museet ble jeg invitert til å delta i en paneldebatt om ulike former for lånegebyrer forbundet med utstillinger. Stephen Lloyd, styreformann i ICFA introduserte temaet som ”delikat”. Debatten var foranlediget av at flere museer nå er i ferd med å innføre en moderat gebyrpraksis. Giuliana Ericani, styremedlem i ICFA og ansvarlig for organiseringen av konferansen i samarbeid med ICOM Italia, redegjorde for italiensk praksis. Stephen Lloyd, Jacques Kuhnmunch og Stig Miss presenterte forholdene i henholdsvis England/Skottland, Frankrike og Danmark. Lydanlegget var svært dårlig og det var derfor vanskelig å få fatt i hva de ulike innlederne sa. (Her kan også nevnes at systemet for power point sviktet slik at flere foredrag måtte avlyses). Min rapport må derfor bli noe vag. Det var så vidt jeg kunne forstå ikke innhentet tallmateriale som kunne antyde utviklingen i en generell museal praksis, verken i Europa eller verden for øvrig. Statlige museer med nasjonale kunstsamlinger benytter seg enten av moderate gebyrer eller ingen gebyrer, som tilfelle er for Nasjonalmuseet for kunst, Norge, og for Thorvaldsen-museet, Danmark. The National Galleries of Scotland er i ferd med å innføre gebyrer.

Den forutgående diskusjonen ved dette og andre museer tydet på en viss motvilje og engstelse for at kravet om inntjening på noe vis skulle legge premisser for utlånspraksis og samlingsforvaltning. Behovet for å ha en viss grad av åpenhet museene imellom var uttalt under debatten, om ikke annet enn som en gjensidig referanse. Det var rimelig grad av enighet om at gebyrer som dekket faktiske utgifter forbundet med utlån (som konservering, glassing og innramming) var akseptable. Man stilte seg derimot skeptisk til en mer forretningsmessig praksis, der utlån skulle representere en (forventet) inntekt.

Samtlige innledere og debattdeltakere representerte museer med samlinger av svært ulik nasjonal og internasjonal betydning. Ingen av de største europeiske kunstmuseene var representert. (Flere av disse har i det senere meldt seg ut av ICOM og dannet sin egen ”elite” klubb.) En skepsis mot en tiltagende markedsorientering blant private aktører, free lance kuratorer og kunsthaller var uttalt. Slike aktører kan være attraktive låntakere fordi de frister som ”gode betalere” uten at de som museene er forpliktet av samlingsansvar og vel også av den samme kunstfaglige seriøsitet i sin utstillingsvirksomhet. Privatsamleres tendens til å kreve stadig høyere gebyrer ble kommentert som foruroligende. Tall som her ble nevnt var opp mot 10 000 euro for enkeltverk og opp mot 100 000 euro for sentrale hovedverk, eller mer. Essensen i debatten var at museene burde søke å støtte hverandre i en gebyrpolitikk som i rimelig grad vektet et seriøst kunstfaglig samarbeid museene imellom og som samtidig demmet opp mot en tiltagende markedsorientering blant private aktører og kunsthaller.

Mitt eget innlegg tok utgangspunkt i en mangeårig praksis i Oslo kommune, der det tidlig ble knesatt at utlån fra Munch-samlingen ikke skulle koste kommunen noe. Munch-museets utlånsvirksomhet har i tiltagende grad blitt en inntektskilde, der utstillinger har kommet i stand ved at tildels betydelige beløp til konservering og innramming er bekostet låntaker. Andre ganger har museet frasagt seg gebyrer mot gjenytelser i form innlån til egne utstillinger (senest Schiele- og Whistler-utstillingene). Det siste ser nå ut til å kunne etableres som den foretrukne praksis, men her er museet prisgitt politiske føringer og budsjettmessige rammer. Jeg nevnte også det betydelige bidraget fra Idemitsu Kosan Co. Ltd. i 1990-årene, som mot en 15 års avtale om årlig lån av tre Munch-malerier til selskapets Tokyo-galleri ga Munch-museet en støtte til nybygg på hele 6 850 000 euro. Fundraising i denne størrelsesorden hører til unntakene og ikke til regelen.

Nasjonalmuseet for kunst tar ikke gebyrer, og det foreligger heller ikke planer for å innføre slik praksis. På grunn av adekvat statlig finansiering og et tradisjonsbetinget nasjonalt ansvar står dette kunstmuseet i en særstilling i Norge. Bergen Kunstmuseum har derimot en gebyrpraksis ikke ulik Munch-museets, men her skilles det mellom nasjonale og nordiske lån, som gis gebyrfritt eller noe rimeligere enn internasjonale lån. Som ved Munch-museet settes gebyret for hovedverk langt høyere enn for verk av ”mindre” betydning. Bergen Kunstmuseum frasir seg også gebyrer til fordel for gjenytelser i form av innlån til utstillinger i eget hus (for eksempel den nylige Picasso-utstillingen). Munch-museet fremstod klart som den av de representerte institusjoner som gjennom årene har praktisert en mest utstrakt gebyrvirksomhet. Det må her tilføyes at ingen av de andre debattantene representerte museer som kunne lignes med Munch-museets samlinger og organisasjonsmessige plassering.

Lloyd skal ha ære for å ha reist dette i og for seg ”delikate” emnet til debatt i ICFA, riktignok uten basis i en representativitet som kunne skape grunnlag for skjellsettende debatt. Diskusjonen ga like fullt gebyrspørsmålet et velfortjent internasjonalt fokus. Meningsytringene rundt en tiltagende markedsorientering i utlånsvirksomhet er både aktuell og interessant. Avslutningsvis kan jeg tilføye at jeg takket ja til å delta i ICFAs styre for neste periode.

  
  ▲ til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2009