  |
  |
|
||
|
|
|
”Hvorfor ikke bare gi gjenstandene tilbake eller selge dem?” - Om universitetsmuseene og -samlingenes relevans og målgrupper UMAC i Shanghai 2010 Universitetsmuseenes og -samlingenes relevans var ett blant flere interessante temaene som ble satt på dagsordenen på UMACs (University Museums and Collections) konferanse under ICOM generalkonferansen i Shanghai først i november 2010. Universitetsmuseum under press Raymond A Silverman og Carla Sinopoli fremstillet i sin presentasjon University of Michigan Museum of Anthropology (UMMA) som ”beleiret” av politiske, kulturelle og økonomiske utfordringer. Museets eksistens er rett og slett truet etter mange års virksomhet. Når universitetet sliter økonomisk, snur administrasjonen alle steiner for å spare, og det blir spørsmål om universitets forskningsmuseer er relevante å opprettholde. Universitetet stillet spørsmål ved museets relevans av flere årsaker. UMMAs publikum – primært studenter - oppfattes som for snever en målgruppe. Det stilles ytre krav om repatriering av gjenstander fra samlingene begrunnet i Native American Graves Protection and Repatriation Act (NAGPRA). Det har vært kontroverser i forbindelse med representasjonen av innfødt amerikansk kultur i utstillinger. På denne bakgrunnen falt kommentaren fra administrasjonen: “Why not just give them [museums objects] back or sell them off ”. I stedet for at repatriering blir et etisk spørsmål og avhending et samlingsstrategisk spørsmål, koker det i innsparingstider inn til et økonomisk spørsmål fra det amerikanske universitetets side. Administrasjonen øyner en lettvint måte å bli kvitt ressurskrevende og kontroversielle samlinger. Helt til denne ytterste konsekvens har det ikke gått for UMMA, men museets relevans har blitt et kjernespørsmål i krisen. Det har ført til selvransakelse om museet har fulgt med tiden og omgivelsenes forventninger og krav, om det er i overensstemmelse med universitetets misjon og om det skal prioritere å nå bredere ut til publikum på nye måter. Museet tradisjonelle raison d’etre har vært innsamling og bevaring av samlinger for forskning og i mindre grad tolkning av samlingene for ulike publikumsgrupper, avslører foredragsholderne. Stengte museer Sett med norske universitetsmuseumsbriller er det et overraskende moment at dette museum og andre universitetsmuseer omtalt på konferansen enten ikke er åpne for offentligheten eller primært beregnet for studenter og forskere til studier. Det brede publikum er ikke en prioritert målgruppe for mange av museene. Her hadde det vært mer korrekt å tale om universitetssamlinger, men disse mer eller mindre lukkede samlinger betegner seg selv som museer. |
 Bare i Shanghai er det 20 universitetsmuseer. UMAC-deltakerne besøkte Universitetet for tradisjonell kinesisk medisin og så deres store og glimrende museum med egen medisinurtehage. Foto: Karen Marie Christensen. |
|
I vertslandet for ICOM-konferansen, Kina, er det 200 universitetsmuseer, men bare ca. halvparten av dem er åpne for offentligheten. Noen samlinger er bare åpne for studier
og forskning. Det synes ved disse museer ikke å være samme syn på universitetsmuseenes samfunnsoppdrag som i Norge. Det er selvsagt at forskning og studier på samlinger er viktig og en av universitetsmuseenes grunnpilarer så vel her i landet som i utlandet. Men forpliktelsen til å formidle forskningsresultatene, ikke bare til forskere og studenter, men også til det brede publikum har åpenbart ikke så framtredende en plass som her til lands. Tilgjengelighet på nett Stort sett alle innleggene på konferansen poengterte viktigheten av å bruke internett som kanal for adgang til museenes virke. Internett er fellesnevneren for universitetsmuseenes arbeid for å gjøre samlinger og forskning tilgjengelig. Vi fikk presentert flere eksempler på slikt arbeid med nasjonale webportaler bl.a. fra Kina, Italia og Nederland (UNICUM). Her foregår det lignende arbeid parallelt i flere land og det er også utviklet internasjonale webløsninger som for eksempel Europeana (http://www.europeana.eu/portal/). Her er det erfaringer å dele. Digitalisering av samlinger jobbes det også med i Norge gjennom MUSIT og prosjektet Nasjonalt digitalt universitetsmuseum som er under planlegging etter initiativ fra Kunnskapsdepartementet. Å digitalisere samlingene og gjøre dem tilgjengelige via internett kan være en måte å aktivisere og aktualisere samlinger på. Det kan også være første steget i eller alternativet til repatriering av gjenstander slik det er skjedd med Torres Strait-samlingen fra Australia ved Cambridge University Museum of Anthropology and Archaeology i samarbeid med Macleay Museum i Sydney (http://tinyurl.com/268on8c). |
||||
 Gammelt møter nytt i Shanghai som ellers i museumsverdenen. Utsikt fra gamlebyen mot Pudong. Foto: Karen Marie Christensen. |
|
Løpende diskusjon Presentasjonene på konferansen i Shanghai setter spørsmålet om hvilke målgrupper samlingene skal gjøres tilgjengelig for i perspektiv. Er samlingene og resultatene av forskning på samlingene bare for forskere og studenter eller kan de formidles også til allmennheten inklusive grupper av urinnvånere? Dette er igjen spørsmål som fører tilbake til diskusjonen om universitetsmuseene og - samlingenes relevans i dagens samfunn og hvilke målgrupper museene har som mål å nå. Selv om nedlegging av museer ikke er et ukjent fenomen i Norge som følge av bortfall av tilskudd i kjølvannet av konsolideringsprosessen, kommer det neppe til helt så dramatiske grep når det gjelder universitetsmuseene. Ingen slik drastisk krise her til lands vil tvinge fram selvransakelse og diskusjon av relevans. En løpende diskusjon av relevansen til universitetsmuseene, inkludert museenes rolle i universitetenes strategier og samfunnsoppdraget i relasjon til ulike målgrupper, er imidlertid en nyttig øvelse som museene selv bør initiere og gjentas med jevne mellomrom i lyset av omgivelsenes skiftende krav og forventninger. En slik diskusjon er av universell karakter og relevant internasjonalt i ICOM sammenheng. |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2010 |