  |
  |
|
||
|
|
|
Kjenn ditt publikum! Vit hva de trenger CECA i Shanghai 2010 Lynda Kelly, Head of web and audience research, Australian museum i Sydney, holdt årets Alma S. Wittlin memorial forelesning: “The museum without walls. How web 2.0 is changing the nature of museum work.” Hva slags forventninger har publikum til museer i dag med alle de nye mulighetene for læring og engasjement som er fremmet av den måten sosiale medier fungerer? Hvilken betydning har dette for ledelse og strukturering av fremtidens museer, der bruken av Internett uunngåelig vil endre museene? I dag konstruerer publikum sine egne historier og meninger i museet og på nettet. De bygger på det de allerede kan og vet. De velger selv og har selv kontrollen, de har mange valgmuligheter før de konstruerer sin egen mening. Museene måles etter sine suksesser på nettet (avhengig av publikums synspunkter, behov og bruk), tidligere ble de målt av egne eksperter, var en av Kellys påstander. Nettet har utviklet seg i en rivende fart. I 1998 ble man pålagt ”Do not distribute”, ti år senere var melodien: ”Click here to share”. Publikum har også endret seg. De er mer informerte, og det må også museet for det 21ste århundre være, skal det kunne holde på sitt publikum: Et hus fullt av ideer og et museum uten vegger. David Fleming OBE, direktør ved Liverpool National Museum holdt årets Stephen E. Weil memorial forelesning: ”Museums as campaigners for social justice.” Fleming minnet om at Stephen E. Weill hadde uttalt at det var en hjørnestein i museenes arbeid å skape en positiv endring i folks livskvalitet. Museene har et betydelig sosialt ansvar og har blitt mer og mer bevisst når det gjelder dette. Museene er ansvarlige overfor det samfunnet som bevilger dem midler, og publikum bør få noe igjen for dette bidraget. Samfunnsansvaret omfatter mange forskjellige roller, og det er viktig å identifisere behovene til de besøkende. Det å gi fri adgang er en viktig del av det sosiale ansvaret. Museene bidrar til sosiale endringer. De er også grunnleggende steder for læring, og en betydelig del av budsjettet i alle museer bør derfor gå til læring og utadrettet virksomhet, slik det gjøres i Liverpool National Museum. I alt for mange museer er det kuratorer på pidestaller og lite endringsvilje. Museene må utvikle seg, de må ta sjanser og de må lære selv. Ansatte må oppmuntres til egen læring om samfunnet rundt dem. Vi må forvente endringer i holdninger og aktiviteter. Museene må selv aktivt finne frem til hvordan de også kan bety noe for mennesker som hittil ikke bruker museene. Flemings museum har fjernet alle de barrierer de kan, inklusive inngangspengene. De evaluerer alle aktiviteter. I løpet av første dag på CECAs fagkonferanse fikk vi høre flere kinesere legge frem interessant informasjon som generelt eller mer spesielt belyste museenes og særskilt museumspedagogikkens forhold ved kinesiske museer. Ikke alt var like lett å få med seg, selv med god simultanoversettelse. Guo Junying er chairman of The committee for Society Education of Chinese Society for museums (CSE-CSM) og Chairman of the New Culture Movement of memorial Buildings. Guo kommer fra National Palace Museum i Beijing som ble etablert som museum og åpnet for publikum i 1925. Hennes foredrag het ”Museum Education in China”. Kinas museer har 12 millioner gjenstander og 8000 museumsansatte, årlig museumsbesøk er 200 millioner. I dag har 1000 kinesiske museer gratis adgang. Hun poengterte at museer som fokuserte på opplæringsprogrammer for befolkningen gjorde det bra og at det er stort behov for å styrke denne funksjonen, likeså museenes generelle utadrettede virksomhet og kvalifikasjonene til de som arbeider i museene. Det er utviklet et eget læringsprogram for museumsguider. For å heve standarden har nasjonalmuseene siden 2004 arrangert en årlig konkurranse for guider, der mer enn hundre deltar og konkurrerer om å være best i kunnskap om utstilte objekter mm. Museene lager utstillinger som sendes ut til skoler og lokalsamfunn. Mange museer arrangerte også sommerleirer i samarbeid med skoler. Guo fortalte at kinesiske museumsfolk arbeider hardt med å heve standarden i kinesiske museer og for å minske avstanden til internasjonal praksis. Wang Fang er visedirektør ved Museet for det vestlige Han-dynastimausoleet for Nanyue King i Guangzhou og holdt et foredrag om utviklingen av museumspedagogiske programmer i dette arkeologiske museet. Her er museumspedagogene involvert i alle planleggingsprosesser. Etter museets mening bruker publikum for kort tid i utstillingene. De spør seg selv: Betyr det at det er behov for å endre utstillingene? Museet har eksperimentert i å bruke tegneserier for å forklare prosesser for barn og voksne. Men er dette den beste måten å forklare på? Hva synes publikum? Museet er opptatt av publikums synspunkter og hva de er interessert i: De har funnet at publikumsundersøkelser kan være nøkkelen til å få et bedre museum og flere besøkende. Kunnskap fra publikumsundersøkelser har resultert i en workshop/aktivitetsrom der folk blir lenge og der det er mulig å knytte sammen historien og livet i dag. Lisa Lundström, Tour Manager, Riksutställningar, hadde følgende presentasjon på CECA ”How to involve children in the process of staging a children’s exhibition.” Utstillingen de arbeider med , ”The journey back and forth”, er en historisk utstilling som har som målgruppe barn i alderen 8-11 år. Som rådgivere har de helt fra starten knyttet til seg en fokusgruppe på 7 barn som samarbeider med utstillingsteamet. Disse var innstilt på å oppmuntre og respektere barnas synspunkter, og barna var i kontakt med alle yrkesgrupper i utstillingsteamet. Det ble understreket overfor barna at de ikke selv skulle lage noen utstilling. Produceren hadde ideer som han reflekterte over i kontakt med barna, f.eks computer games. Hvem ville barna helst være? Arkitekten som skulle lage aktivitetsområdet i utstillingen, diskuterte oppfinnelser og det å finne på nye ting med barna. De testet også ut digitale deler av utstillingen. Hvordan forholdt barna seg til dem? Barna prøvde seg også på å bruke gamle redskaper og fikk erfaringer for hva som egnet seg og hva de likte som aktiviteter. De leste også alle tekstene, og teamet fikk derved testet ut i hvilken grad målgruppen ville være i stand til å forstå innholdet. Barna ble kort sagt en test – og diskusjonsgruppe for planleggingsteamet i forberedelse av utstillingene. Lundström konkluderte med at jo mer man ble kjent med barna, jo mer fikk man tilbake. Hun beskrev barnas innsats i prosessen som meget verdifull. Jeg avslutter med noen momenter fra to av keynote talerne som vi hørte på åpningen: Lourdes Arizipe, professor ved National University of Mexico, var en av konferansens keynote talere: ”Memory, reverence and innovation, which museums?” I stedet for at mennesker får mer og mer like forhold, ser vi nå at det blir et stadig større gap. Lourdes mener at museene skal partnere i byggingen av fremtiden, og at vi trenger et nytt fremtidsprogram for museene. Museene skal ikke være palasser for nasjonalisme og etnisitet. Gabriella Battaini-Dragoni, er generaldirektør for Education, Culture and Heritage i Europarådet holdt foredraget: ”Memory, reverence and innovation, which museums?” Også hun ser at museene har lett for å bli etnosentriske og nasjonalistiske. Vi er forskjellige, og vi må lære ”de andre” å kjenne – anerkjenne Diversity of the world. I mange land sliter man med en postkolonial dårlig samvittighet overfor innvandrere. Hun brukte emigrantmuseet i Bremerhaven som fikk årets Museum of the Year-pris som eksempel. 7 millioner emigranter forlot Europa gjennom denne havnen. Som immigranter må de også finne sin historie i sine nye samfunn. Nasjonale museer har et ansvar for å fremme interkulturell dialog. Det må bli en endring i hva som vektlegges. Alle nasjonale museer har et potensial for å være ”museums of the world”, vi er både globale og lokale. Museene må gjennomgå sitt forhold til publikum på nytt og få et mer læringsorienert fokus med en vektlegging av interkulturell refleksjon i stedet for internasjonal eller etnologisk tilnærming. Museumspublikum får eller skaper seg et personlig forhold til gjenstandene. Det er mange klare trender i museumsverdenen med røtter i migrasjon, post-kolonialisme og globalisering: Museet som en interkulturell møteplass med et vell av forskjellige erfaringer, økt deltakelse og tilgjengelighet for minoriteter og marginaliserte grupper. Foredragsholderen avsluttet med en omskriving av byen Shanghais slagord ”Better city – better life” til ”Better intercultural institutions, better life”! |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2010 |