Paal Mork, Norsk Folkemuseum, avtroppende president i ICOM MPR

Museer for sosial harmoni og sosial inkludering

MPR i Beijing og Shanghai 2010


Da jeg første gang hørte temaet for årets generalkonferanse i Shanghai, gikk tankene til hvordan det kinesiske samfunnet presenteres. Vi så dette i den kinesiske paviljongen på Expo 2010. Smilende, unge og sterke kinesere som bygde landet i fullstendig harmoni. Enten det var i industrien, ved bygging av kraftmaster eller under opprydding etter en naturkatastrofe, så var de smilende harmoniske menneskene på plass og tok i et tak for å føre Kina fremover. Etter å ha hørt keynote-sesjonen på Generalkonferansens første dag forstod jeg at begrepet sosial harmoni var definert langt bredere enn harmoniske kinesiske smil.

Generalkonferansens overordnede tema handlet om sosial inkludering. Vi har jobbet lenge med dette temaet i Norge, der et hovedfokus har vært å implementere et moderne flerkulturelt Norge i museumsvirksomheten. Vi kan vel si at dette har vært rimelig vellykket når det gjelder dokumentasjon av nyere innvandring og temaer knyttet til minoriteter. Imidlertid gjenstår det store oppgaver i forhold til å avspeile bredere kulturell sammensetning blant personalet ved norske museer og også blant de besøkende. Med gode intensjoner har det vært holdt utallige idedugnader og diskusjoner om hvordan vi skal oppfylle myndighetenes siktemål om en bredere kulturell sammensetning ved norske museer. En utfordring har ofte vært at alle de som sitter rundt bordet har etnisk norske forfedre i mange generasjoner bakover, mens de man ønsker å nå er de nyere innvandrerne.

ICOM MPR (komiteen for markedsføring og PR) i samarbeid med China MPR arrangerte en forkonferanse i Beijing og et tredagers program ved generalkonferansen i Shanghai. Der ble temaet for generalkonferansen utdypet ved å fokusere på hvordan museer kan nå nye målgrupper. Diskusjonen rundt sosial inkludering åpnet helt nye perspektiver når den ble gjort i et internasjonalt miljø med innspill fra mange deler av verden. Vi kunne inspirere hverandre og gi innsikt i kulturelle forskjeller med økt forståelse som resultat. Thomas Haryonagoro fra museet Ullèn sentalu i Yogyakarta i Indonesia fortalte om et stort prosjekt i Indonesia der 2010 er definert som landets museumsår. Det går ut på å oppfordre publikum til å elske museene. Frem til 1949 var alle museene i regi av kolonimakten Nederland, og indonesierne selv følte seg ikke hjemme i museene. Kampanjen har som mål å forandre dette og å styrke folks relasjon til museer. Dr. Indrani Bhattacharya fra Calcutta i India fortalte om hvordan man kan bruke nye teknologiske kommunikasjonskanaler for å nå nye målgrupper. Hennes mann, Supreo Chanda fortalte meg om Indian Museum i Calcutta som har et lavt besøkstall bortsett fra en gang i året når pilgrimsreisende oppsøker munningen av Ganges. De besøker museet som ledd i sin pilgrimsreise, for å se gjenstander relatert til guden Vishnu. Ellers i året er det få indere innom, og museet besøkes mest av utenlandske turister. Selv holdt jeg et foredrag om segmentering av målgrupper i museene. Mitt poeng var at tradisjonell målgruppeinndeling blir for snever hvis museene skal orientere seg mot den kulturelt bredt sammensatte befolkningen som finnes i en moderne storby. Tradisjonelt har man delt inn målgrupper etter demografiske data som alder, kjønn og familiesammensetning, sosiologiske kriterier som utdannelse, stilling og inntekt eller om de besøkende er lokale eller tilreisende. Skal man nå kulturelt bredere sammensatte grupper, og da spesielt personer med innvandringsbakgrunn, bør man også undersøke hvilket forhold til museer de har vokst opp med. I mine samtaler med fagkolleger på konferansen fikk jeg bekreftet at vårt europeiske forhold til museer slett ikke kan anses som allmenngyldig når vi skal henvende oss til nye målgrupper. Hvis vi tar som utgangspunkt at våre museer passer for alle, og at alle forstår og har den samme interesse for hva museer handler om, kan vi fort risikere at museene virker fremmedgjørende.

For meg som arbeider med å nå nye målgrupper, og som har et ønske om å oppfylle intensjonen om et kulturelt mer mangfoldig publikum ved museene, var generalkonferansen svært givende. Det var interessant og lærerikt å løfte ideen om sosial inkludering ut av rammene vi jobber med i Norge og inn i et internasjonalt forum, der innspill kom fra hele verden. Og det var svært positivt å se hvor stor vekt der blir lagt på dette temaet også internasjonalt – og ikke minst i ICOM. I tillegg oppdaget jeg hvor viktig det faglige samarbeidet i ICOM er i slike sammenhenger. Som tidligere nevnt er våre diskusjoner i Norge ofte gjort mellom kolleger med rimelig lik bakgrunn. Diskusjoner med ICOM-kolleger kan åpne helt nye perspektiver, og skape langt større forståelse for kulturelle sammenhenger og ulikheter. Jeg føler derfor at det samarbeidet vi har innen ICOM kan være en god hjelp på vei mot en større sosial inkludering i museene.

 
  til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2010