  |
  |
|
||
|
|
|
Nye impulser i museumsdokumentasjon CIDOC 2010 i Shanghai Samarbeidet i seg selv vært en meget interessant prosess og rik på lærdom i kulturelle forskjeller. Vi opplevde at CIDOC, som en av de større internasjonale komiteene i ICOM, ble tatt svært seriøst. For eksempel ble det i juli 2010 i Chengdu dannet et CIDOC-China med You Qingqiao som formann og 8 viseformenn, blant andre assisterende direktør ved Hovedstadsmuseet i Beijing. Kinesisk administrasjon har jo en flere tusen år gammel tradisjon for å være sentralisert og toppstyrt. Det ser også ut til å være tilfellet for kulturdokumentasjon. Direktør You Qingqiao ga både i muntlig kommunikasjon og i sitt fordrag et klart bilde av en velsmurt og sentralt styrt utvikling av tesaurer, andre termlister og databasesystemer. Men jeg fikk fra andre kilder et inntrykk av at det kinesiske ordtaket ”fjellet er høyt og keiseren er langt unna” fortsatt er gyldig også innenfor museumsdokumentasjon. Et annet moment er at SACH stiller mye strengere krav til hva de regner som et museum enn både ICOM og vi i Norge. De færreste museene i Norge, selv blant de konsoliderte, ville bli regnet som museer i Kina. De mangler både bemanning og nødvendig ekspertise og er rett og slett for små til å kunne regnes som fullverdige museum sett fra et kinesisk synspunkt. CIDOC-møtet var selvfølgelig ikke et seminar om organisering av kinesiske museer, men et forsøk på å utveksle erfaringer mellom kinesisk museumsdokumentasjon og andre miljøer. Som nevnt fikk i alle fall jeg en god del ut av både de kinesiske fordragene og gjennom samtaler. Jeg har selv jobbet mye med metoder og modeller for å inkludere informasjon om gjenstandenes kontekst i dokumentasjonssystemene. Ut fra historiske årsaker er det dessverre ofte slik at museumdatabasene som er tilgjengelige, har sitt utspring i gamle magasindatabaser og inneholder mest informasjon om gjenstandenes mål, vekt og materiale. Det var derfor interessant at You Qingqiao i sitt foredrag eksplitt snakket om viktigheten av å inkludere informasjon om gjenstandenes bruk og kontekst samt viktigheten av å lenke de ulike museenes databaser gjennom slik kontekstinformasjon. Det gir spennende visjoner. Det var tre andre fordrag på CIDOC-møtet som omhandlet samme eller beslektete problemstillinger. For det første holdt Ifigenia Dionisiadou fra Benaki-museet i Aten et interessant foredrag med betraktinger rundt det å dokumentere scenekunst. Det sier seg selv at en ikke kan stille ut forestillinger, bare gjenstander som har en tilknytning til oppførelser og opptak av enkeltforestillinger. Dionisiadou har ingen direkte svar på hvordan en best skal dokumentere forestillinger men konkluderte med at ”The development of a method, to clearly describe the prototypical performance reflected in the Performance Plan, and its complicated referencing to the individual items of the performing arts, is of major importance to the documentation procedure.” Nicholas Crofts fra Sveits holdt et foredrag med tittelen “Grasping the intangible - How should museums document intangible heritage?”. Crofts’ fordrag var basert blant annet på hans erfaringer som Unesco-engasjert konsultent for det nye ”National Museum of Egyptian Civilisation (NMEC)” som har som formål å fortelle historien om egyptisk kultur fra de tidligste tider til i dag for et egyptisk publikum. NMEC hadde ambisjoner om også å dokumentere den immaterielle kulturarven (intangible cultural heritage) som for eksempel levende musikktradisjon, men hadde egentlig ingen gode metoder for dette ut over opptak og gjenstander. Crofts var egentlig ikke sikker på om museer er det rette stedet for å dokumentere immateriell kulturarv. Han påpekte også at følgende den del av ICOMs formålsparagraf : ” the conservation, continuation and communication to society of the world's natural and cultural heritage, present and future, tangible and intangible” kan indikere at ICOM betrakter kulturarven som bestående av “tangible objects” og “intangible objects”. Det siste er jo en selvmotsigelse. Jeg mener Crofts nok her leser ICOMs formålsparagraf som fanden leser bibelen. Men det er klart at det å bevare immateriell kulturarv er noe helt annet enn å konservere museumsobjekter. Man kan riktignok gjøre som den spanske diktatoren Franco som lot hele Andalusia være et slags ikke-industrialisert, storskala folkemuseum. Men ut over det er det vanskelig å magasinere håndverkstradisjoner, ritualer og mellommenneskelige relasjoner generelt. Så det ICOM nok mener, er at en kan ta vare på dokumentasjon av slike fenomener slik som en ordbok og en grammatikk kan dokumentere et språk. Det et museum i beste fall kan gjøre er å samle informasjon om konteksten museumsobjektene har inngått i. Det er jo problemstillinger som etnografer og sosialantropologer har måttet hanskes med i all tid. Foredragene til Dionisiadou og Crofts behandler i bunn og grunn den samme problematikken. Man kan generalisere det ytterligere å si at dette egentlig dreier seg om å dokumentere og formidle den konteksten våre materielle museumsobjekter har vært brukt i. For å muliggjøre en slik dokumentasjon og formidling trengs det systematisk tverrfaglig kompetanse. Det siste foredraget jeg vil nevne, belyser dette fra annen og mer praktisk vinkel. Jyue Tyan Low fra Singapore og Martin Doerr fra Hellas holdt et foredrag med tittelen ”A Postcard is Not a Building – Why we Need Museum Information Curators”. Foredraget er basert på et analyse- og omstillingsarbeid som er gjennomført ved Nasjonalmuseet i Singapore. Formålet med arbeidet var å formidle museets samlinger på nett. Som ved de fleste museer oppdaget en i Singapore at innholdet i de eksisterende databasene ikke var godt egnet til formidling. Det ble engasjert spesielt kvalifiserte til jobben med å gi nye beskrivelser av museumsobjektene. Dette fungerte stort sett utmerket. Foredragets tittel henspiller på at et postkort med bilde av en bygning ble i databasen klassifisert som en bygning og ikke som et postkort med bilde av en bygning. Den andre ytterligheten som ble nevnt i foredraget var et maleri som viste en kjent historisk bygning. Her ble maleriet beskrevet ut fra sine kunstneriske kvaliteter, mens det ikke ble nevnt hva det avbildet. Begge deler er ment som en illustrasjon på at faglig dybde er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, og at en trenger konservatorer i museene som evner å sette sammen tverrfaglig informasjon. Foredragsholderne påpekte at det som oftest finnes personer utenfor museene som samlet har dybdekunnskap om det meste. De mente derfor at det er viktig å etablere en ny profesjon og en ny utdannelse av det de kalte “museum information curator”. Slike konservatorer vil kunne hente frem informasjon om gjenstandsmaterialet i museene fra andre eksterne elektroniske kilder. Jeg synes tanken er besnærende, men den møtte motbør fra en del deltakere som mente at det var fullstendig urealistisk ut fra ressursmessige årsaker. Flere av de sentrale kinesiske deltakerne likte heller ikke tanken. De mente den stred mot det at alt skal være underordnet den enkelte fagspesialiserte konservator. Som en oppsummering vil jeg si at årets CIDOC-konferanse belyste en rekke svært viktige men vanskelige temaer innenfor museumsdokumentasjon i tillegg til de mer tradisjonelle fordragene om ulike praktiske databaseløsninger. Jeg mener en må gripe fatt i hvordan en skal få formidlet den konteksten gjenstandene inngår i og fokusere mindre på gjenstandenes mål og vekt. For å få dette til må vi etablere gode og praktiske dokumentasjonsrutiner basert på gode begrepsmodeller som er designet for dataintegrering. På den måten kan vi sørge for at alt det arbeidet som legges ned i å klassifisere gjenstandene kan resultere i god systematisk informasjon som kan brukes til formidling og til å knytte sammen ulike museers databaser. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2010 |