Leif Pareli, Norsk Folkemuseum

Harmoni eller provokasjon på museum?
ICME 2010 i Shanghai


Generalkonferansen i Shanghai hadde som motto Museums for Social Harmony, et slagord valgt av konferansens kinesiske vertskap. Ideen om sosial harmoni er noe som både avspeiler en gammel kinesisk tankegang, fundert i konfusiansk filosofi (som har fått en sterk renessanse i de senere år, med oppmuntring fra stat og parti), men som også passer godt for en stat der det tross økonomisk liberalisme fortsatt råder ettpartisystem og politisk ufrihet, noe de offisielle reaksjonene på årets fredsprisutdeling jo har gitt oss en påminnelse om. (Som et apropos kan nevnes at Norsk ICOMs hjemmesider viste seg å være utilgjengelige i Kina – trolig er internettadresser med ”Norway” i navnet blitt blokkert, som et av straffetiltakene etter prisutdelingen).

  
 
Konferansen og etterkonferanseturen ga smakebiter av noen av verdens flotteste museumssamlinger og kulturminner, her eksemplifisert med de kinesiske keisernes sommerpalass i utkanten av hovedstaden Beijing. Palassområdet, som omfatter en serie bygninger og monumenter rundt en stor, kunstig innsjø, utgjør noe av Kinas viktigste kulturarv, og står på UNESCOs verdensarvliste. Stedet illustrerer også litt av Kinas dramatiske historie: Palasset ble plyndret og brent av europeiske tropper under Taiping-opprøret i 1860 og igjen under Bokser-opprøret i 1900. Noe av ransbyttet havnet i europeiske museer, også her i Norge; for eksempel kan man se en tronstol fra Sommerpalasset i Østasiautstillingen på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Palasset var også yndlingsbolig for ”Enkekeiserinnen” Cixi, som holdt et par keisere innesperret her mens hun selv var Kinas faktiske hersker i et halvt århundre frem til hun døde i 1908.

  
  Doktrinen om ”Det harmoniske samfunn” er en personlig merkesak for president og partisjef Hu Jintao, og er rettet ikke minst mot politisk og kulturell opposisjon fra kjemperikets minoritetsbefolkninger, og dermed altså et slagord med klart politisk innhold. Mange av ICOMs medlemmer – undertegnede en av dem – la nok i vei til Kina med bange anelser om hva man ville få ut av en konferanse med et slikt utgangspunkt. For hva betyr nå ”harmoni” – innebærer det ikke ofte at man glatter over ubehagelige problemer, og benekter eller tier om det som er kontroversielt, tabubelagt eller unevnelig? Og er det slik vi vil at museene skal være?

Men interessant nok hadde min fagkomite ICME lagt opp til et program med nærmest motsatt fortegn: The Challenging Museum/Challenging the Museum. Temaet har utspring i en arbeidsgruppe opprettet ved fjorårets ICME-konferanse i Seoul og ledet av Per Bjørn Rekdal (som ved Shanghai-konferansen avsluttet sin funksjonstid i ICOMs Executive Council, og nå kunne vende tilbake til sin gamle fagkomite ICME). Her fikk vi en rekke eksempler på utstillinger og andre museumstiltak som dreide seg om vanskelige, omstridte eller tabubelagte temaer – som for eksempel Ann Siri Hegseth Garbergs presentasjon av et teaterstykke ved Trøndelag Folkemuseum Sverresborg, om ungjenta Minda som trolig ble utsatt for voldtekt, men der klassejustis frikjente overgriperne, mens jenta ble svertet av folkesnakk og endte som utstøtt.

Selv hadde jeg i oppgave å presentere et tema som skulle være innledning til den avsluttende debatten. Jeg tok for meg utstillingen "Homoekteskap?" som Norsk Folkemuseum laget i 2005 – se mer om denne på http://www.norskfolkemuseum.no/no/Utstillinger/Tidligere-utstillinger/Homoekteskap/ Dette var en ”Hotspot”, en type hurtiglaget, kortvarig og enkel utstilling som skulle ta opp et aktuelt tema fra samfunnsdebatten, og med klar stillingstaken. Forslaget om felles ekteskapslov var et av det årets mest omstridte politiske spørsmål, og avisene var fulle av engasjerte innlegg for og mot. Utstillingen oppfordret de besøkende til å gi uttrykk for sine egne meninger, i form av klebelapper på en tavle i utstillingen. Men det viste seg at de sterke meningene og den høye temperaturen som preget debatten i media, slett ikke ble avspeilet i reaksjonene fra museets publikum. Klebelappene som daglig ble samlet inn fra utstillingen, besto for en stor del av budskap som enten var uforståelige eller helt irrelevante for temaet (for eksempel av typen ”ha en fin dag”), og de som sa noe om temaet, var nesten uten unntak positive til tanken om at også homofile par skulle få gifte seg. Faktisk var der bare én melding som uttrykte klart negative holdninger, og selv den slo bena under eget budskap ved at den til slutt sa: just kidding!

  
 
Bunadskledde Torgeir og Truls, fotografert foran stavkirken på Norsk Folkemuseum, var hovedillustrasjon i utstillingen Homoekteskap?, og er gift med hverandre også i det virkelige liv – en umulighet i de fleste land som deltok på konferansen.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty.

  
  Mitt spørsmål var: Hvordan skal vi tolke dette fraværet av reell meningsbrytning i museumsutstillingen, til forskjell fra i andre medier, som aviser og blogger? Er det fordi museumsgjengere er så liberale og tolerante at de faktisk alle som én støttet lovendringen? Eller er det fordi museumsgjengere er så veloppdragne og dannete at de lar være å gi uttrykk for sine faktiske følelser i en slik sammenheng som en museumsutstilling? Er det kanskje rammen rundt, altså museet selv, som oppfattes som så høytidelig og verdig at man ikke synes man kan si hva man vil der – ikke ”banne i kjerka” så å si? Uansett årsak: kan vi tolke resultatet i retning av at et museum ikke er riktig sted for å ta opp vanskelige og tabubelagte temaer? Og hvor mye kan vi trekke av slutninger basert på bare ett tilfeldig prosjekt? Hvilke erfaringer hadde andre blant foredragsholderne gjort?

Diskusjonen etterpå ble for kort til at alle slike spørsmål kunne bli skikkelig belyst. Flere meldte om lignende mangel på respons – for eksempel uteble de forventede sterke reaksjoner hos besøkende skoleklasser på fortellingen om Minda på apoteket i Trondheim, og det denne historien kunne fortelle om klassejustis og moralsk utfrysing. Heller ikke arrangøren av en kulturfestival for rom-folk (sigøynere) i Slovenia kunne rapportere om særlig motstand, tross dette folkets marginaliserte og stigmatiserte situasjon. På den annen side mente en deltaker fra Mexico at dersom hennes museum hadde satt opp en utstilling om temaet homoekteskap ”ville museet ha blitt stormet og brent”.

Som det så ofte skjer ved slike konferanser, er tiden for kort, og innleggene for mange, til at man får grundige diskusjoner. Men verdien av disse litt oppstykkete seansene er at mange røster kommer frem, fra helt forskjellige deler av verden, og man får impulser man kan ta med hjem og bearbeide og føre videre i nye diskusjoner. Prosjekter som de norske ”Brudd” og ”Hotspots” må gi noe å tenke på for den som er vant til at museer ikke berører vanskelige og tabubelagte temaer. Og da er kanskje noe oppnådd likevel?

  
 
En generalkonferanse er et mangfoldig arrangement, og omfatter mye mer enn bare fagkomiteene. Som Norsk ICOMs leder deltok jeg i generalforsamling og advisory-møter, og hadde gleden av at de to norske resolusjonsforslagene ble vedtatt med overveldende flertall – en tydelig korreks til generaldirektør og avtroppende president, som jo ved årets begynnelse hadde truet med eksklusjon og tvangsoppløsning av Norsk ICOM for ”ulydighet”. I tillegg til opplevelsene på selve konferansen var dette for meg det første møte med storbyen Shanghai og med Kina for øvrig, et stort land som jeg fikk noen spredte inntrykk av ved en ukes etter-konferansetur til andre byer og steder i Kina. Den som er interessert, kan se et utvalg av mine bilder fra konferansen og turen på http://picasaweb.google.com/Leifpareli/China2010

  
  ▲ til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2010